Forside

Barbara Cartland

Hjertets rop

SAGA Egmont

Hjertets rop

Originalens tittel:

Call of the Heart

Oversatt av

Einar Rustad

Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place

ISBN: 9788711764190

Cover art by grafiskstue.dk
Cover illustration: Shutterstock

1. e-bok version, 2017

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

Kapitel 1

1819.

– Men det kan du ikke gjøre, Sophie!

– Jeg kan gjøre akkurat som jeg vil, svarte Sophie.

Det var vanskelig å tenke seg at noen kunne være vakrere.

Med sine gylne lokker, en feilfri, hvit hud og med klassiske trekk var Sophie Studley øyeblikkelig blitt navngjeten og omsvermet straks Londons dandyer hadde fått øye på henne.

Etter bare en måned i London var hun blitt utropt som en «uforlignelig», og etter to måneder var hun blitt forlovet med Julius Verton, som ville bli hertug av Yelverton så snart hans onkel døde.

Forlovelsen var blitt kunngjort i Gazette, og bryllupsgavene var allerede begynt å strømme inn til det huset i Mayfair som Lady Studley hadde leiet for selskapssesongen.

Men nå, to uker før sitt bryllup med Julius Verton, hadde Sophie erklært at hun ville rømme med Lord Rothwyn.

– Det vil bli en enorm skandale, protesterte Lalitha. Hvordan kan du finne på noe slikt?

De to pikene var omtrent jevngamle, men forskjellen mellom dem var meget stor.

Mens Sophie var alle menns ideal og så ut som en engelsk rose, var det sørgelig å se hvordan Lalitha tok seg ut.

Etter at hun hadde vært syk om vinteren, var det bare skinn og ben igjen av henne, som tjenerne sa.

Fordi hennes stemor tvang henne til å sitte og sy i time etter time uten at hun fikk skikkelig lys til å gjøre det i, var øynene hennes hovne og betente.

Håret hennes var slapt og livløst og virket nesten grått. Det var strøket tilbake fra pannen på en lite flatterende måte, samtidig som hun hadde et konstant bekymret uttrykk i ansiktet.

De to pikene var omtrent like høye, men mens Sophie var sunnheten selv og tydelig frydet seg over livet, virket Lalitha som skyggen av et menneske og var på kanten av sammenbrudd.

– Jeg skulle tro at selv en halvtomsing som du skjønner at grunnen er åpenbar, sa Sophie som svar på Lalithas protest.

Lalitha sa ikke noe, og Sophie fortsatte.

– Det er sant nok at Julius kommer til å bli hertug, ellers ville jeg ikke tenkt på å gifte meg med ham, men spørsmålet er når han kommer til å bli det.

Hun gjorde en talende bevegelse med begge hender.

– Hertugen av Yelverton er ikke mer enn seksti, fortsatte hun. Han kan ennå komme til å leve i ti eller femten år. På den tid kommer jeg til å bli for gammel til å få noen større glede av min posisjon som hertuginne.

– Du kommer fortsatt til å være vakker, sa Lalitha.

Sophie snudde seg om og betraktet seg selv i speilet.

Hun smilte fornøyd da hun betraktet sitt speilbilde.

Det var ingen tvil om at den kostbare blekblå crepekjolen med moderne båtutringning og rikelig med kniplinger var meget flatterende.

Dessuten var det igjen blitt moderne å snøre seg sterkt. Det nye korsettet fra Paris fikk henne til å virke meget slank, noe som også ble understreket av de vide skjørtene som var rikt dekorert med blomster og tyll.

– Ja, sa hun langsomt. Jeg kommer til å være vakker, men jeg vil gjerne bli hertuginne med en gang slik at jeg kan bære krone ved åpningen av parlamentet og delta i kroningen.

Hun tidde et øyeblikk for så å tilføye:

– Den kjedelige og gale gamle kongen må da dø snart!

– Kanskje hertugen ikke kommer til å la deg vente så alt for lenge, sa Lalitha med sin myke, melodiske stemme.

– Enten det går kort eller lang tid, akter jeg ikke å vente, svarte Sophie. Jeg flykter med Lord Rothwyn i kveld. Alt sammen er avtalt.

– Tror du virkelig at det er klokt? spurte Lalitha.

– Han er meget rik, en av de rikeste menn i England, svarte Sophie. Dessuten er han gode venner med regenten, og det er noe den stakkars Julius ikke kan håpe på.

– Han er eldre enn Mr. Verton, sa Lalitha. Jeg har riktignok aldri sett ham, men han er nokså respektinngytende.

– Det har du rett i, samtykket Sophie. Han er mørk, litt uhyggelig og meget kynisk. Det gjør ham svært tiltrekkende.

– Elsker du ham? spurte Lalitha ganske lavt.

– Han tilber meg! erklærte Sophie. Det gjør de begge to, men ærlig talt, Lalitha: Når man sammenligner de to mennene, så er Lord Rothwyn uten tvil den beste.

Det ble stille et øyeblikk, men så sa Lalitha:

– Det du virkelig burde overveie, Sophie, er hvem du blir lykkeligst med. Det er jo det som virkelig spiller en rolle i et ekteskap.

– Nå har du lest igjen, og mamma blir rasende hvis hun griper deg i det, svarte Sophie. Kjærlighet er noe som forekommer i bøker og som budeier tror på. Det er ikke noe for damer av det gode selskap.

– Kan du virkelig tenke deg å gifte deg uten kjærlighet? spurte Lalitha.

– Jeg kan tenke meg å gifte meg med den som gir meg de beste fordeler som kvinne, svarte Sophie. Og jeg er overbevist om at det er Lord Rothwyn som kan det. Han er rik, så veldig rik.

Hun snudde seg vekk fra speilet og gikk over til den andre enden av rommet, der dørene til et garderobeskap sto åpne.

Skapet var fullt av flotte kjoler, men Lalitha visste at de ikke var betalt.

Men de hadde vært nødvendige for at Sophie skulle tiltrekke seg oppmerksomhet i det gode selskap, og det hadde lyktes, all den stund tre menn hadde fridd til henne.

Den første var Julius Verton, den fremtidige hertug av Yelverton, mens den annen helt uventet hadde vært Lord Rothwyn, som hadde fridd siste uke.

Den tredje, som Sophie straks hadde forkastet, var Sir Thomas Whernside, en eldre, utsvevende og spillegal adelsmann, som hadde kokt aldeles over første gang han hadde sett Sophie, enda alle hans venner betraktet ham som den inkarnerte ungkar.

Selvfølgelig hadde det også vært andre kavalerer som hadde vist henne oppmerksomhet, men enten hadde de ikke hatt penger eller de hadde ikke holdt mål på andre måter, så Sophie hadde ansett dem for å være helt uten betydning.

Da Julius Verton fridde, hadde det i første øyeblikk virket som alle hennes drømmer hadde gått i oppfyllelse.

Det hadde overtruffet hennes villeste forventninger at hun skulle bli hertuginne, men selv om hun øyeblikkelig hadde sagt ja til Julius, var det likevel en del kjedelige ting som kom inn i bildet. Det verste var at Julius Verton hadde svært lite penger.

Fordi han var sin onkels arving, fikk han utbetalt et fast beløp fra ham.

Men det var ingen stor sum, og han og Sophie måtte leve ganske forsiktig og bare moderat komfortabelt inntil han arvet Yelvertongodset, som lå et stykke unna London.

Hva som ville være helt umulig, var å delta i det livlige og ekstravagante selskapslivet i London som Sophie hadde lengtet etter og var blitt så glad i.

Lady Studley hadde skyndt seg å gå til Gazette med meddelelsen om forlovelsen, og det var bestemt at bryllupet skulle finne sted i St. Georges-kirken i Hanover Square allerede før regenten dro til Brighton.

Sophies dag var fylt med prøver hos sydamen, med å takke for gavene som strømmet inn og med å ta imot lykkønskninger fra deres bekjente.

Sophie og hennes mor hadde ikke vært lenge nok i London til å ha vunnet virkelige venner.

De forklarte alle som ville høre på at hjemmet deres var i Norfolk, der den avdøde Sir John Studleys forfedre hadde bodd siden Cromwells tid.

Studley var kan hende et ansett navn på landet, men det var helt ukjent for det gode selskap i London. Sophies suksess var derfor desto mer beundringsverdig, for hun hadde ikke annet å hjelpe seg med enn sitt vakre ansikt.

Allting hadde syntes å gå glatt inntil Lord Rothwyn ganske uventet hadde dukket opp.

Sophie hadde truffet ham på et av de mange ballene som hun og Julius Verton ble innbudt til kveld etter kveld.

Han hadde vært bortreist og var derfor helt ukjent med den lykke som Sophie allerede hadde gjort.

Hun hadde stått under en lysekrone som ga gjenskinn i hennes gylne hår og hadde fremhevet hennes melkehvite hud. Under slike forhold kunne Sophie fordreie hodet på selv de mest motstandsdyktige menn, særlig når hun sendte et forførende smil i retning av dem.

– Hvem i helvete er det der? hørte hun en stemme si, og hun så en mørk og spotsk utseende mann stirre på seg.

Hun var ikke blitt forbauset, for hun var vant til å se menn steile når de så henne. Først ble de som regel målløse, for deretter å strømme over av komplimenter.

Ganske bevisst snudde hun seg for å snakke med en mann til venstre for seg. På den måten ville den fremmede kunne se hennes perfekte profil.

– Hvem er den herren som nettopp kom inn? spurte hun med lav stemme.

Kavalleren hun snakket med, svarte:

– Det er Lord Rothwyn. Har De ikke truffet ham?

– Jeg har aldri sett ham før, svarte Sophie.

– Han er en merkelig og uberegnelig fyr med et farlig temperament, men han er rik som Krøsus, og regenten ber alltid om hans råd når det gjelder hans idiotiske byggeprosjekter.

– Hvis han har godtatt den paviljongen i Brighton, må han være gal, utbrøt Sophie. I går hørte jeg noen si at den ser ut som et hinduisk mareritt.

– Ja, det er en god beskrivelse, svarte kavaleren. Men jeg ser at Lord Rothwyn har bestemt seg for å bli kjent med Dem.

Det var åpenbart at Lord Rothwyn hadde bedt om å bli presentert for Sophie, og nå førte en felles bekjent ham tvers over rommet.

– Miss Studley! Får jeg presentere Dem for Lord Rothwyn? sa han. Jeg synes at to slike fremtredende personligheter i selskapslivet bør bli kjent med hverandre.

Sophies øyne var blå, og smilet hennes forførende.

Lord Rothwyn bukket meget elegant, noe hun egentlig ikke hadde ventet av ham, og selv neide hun grasiøst. Hele tiden så de hverandre i øynene.

– Jeg har vært borte fra London, Miss Studley, sa Lord Rothwyn med dyp stemme. Og når jeg nå kommer tilbake, oppdager jeg at byen er blitt truffet av en meteor så himmelsk at det har forandret alt fra den ene dag til den annen.

Det var begynnelsen på en oppvartning så intenst, målbevisst og nesten voldsom at Sophie ble helt betatt av den.

Gaver, brev og blomster strømmet uavbrutt inn med bare timers mellomrom.

Lord Rothwyn kjørte turer med henne i sin trille, han tok Sophie og hennes mor med til sin losje i operaen og han arrangerte et selskap for dem i Rothwyn House.

Etterpå fikk Lalitha høre at dette selskapet var flottere og morsommere enn noe annet Sophie hadde vært innbudt til.

– Hans Kongelige Høyhet var der! fortalte Sophie opphisset. Da han gratulerte meg med min forlovelse med Julius, kunne jeg se at han godt skjønte at også Lord Rothwyn lå for mine føtter.

– Jeg antar at det er vanskelig for noen og hver å unngå å skjønne det, svarte Lalitha.

– Han forguder meg, sa Sohie tilfreds. Hvis han hadde fridd til meg før Julius, ville jeg sagt ja.

Og nå i den ellevte time hadde altså Sophie besluttet seg til å flykte med Lord Rothwyn.

– Jeg må gi avkall på mitt store bryllup. Jeg får ingen brudepiker, det blir ingen stor mottagelse og jeg får ikke brukt den flotte brudekjolen min, sa hun tankefullt. Men Lord Rothwyn har lovet meg et stort selskap når vi kommer tilbake fra vår bryllupsreise.

– Kanskje folk kommer til å bli sjokkert over den måten du har kastet Mr. Verton til side på, sa Lalitha nølende.

– Det vil ikke forhindre dem i å ta imot en innbydelse fra Rothwyn House, forsikret Sophie henne. De er fullt klar over at Julius ikke vil være i stand til å holde særlig mange selskaper før han blir hertug.

– Jeg synes du skulle gifte deg med den mannen du har gitt ditt ord til, sa Lalitha stille.

– Jeg er glad for å kunne si at jeg ikke eier samvittighet når det gjelder slike ting, svarte Sophie. Samtidig skal Lord Rothwyn få vite hvordan jeg ofrer meg for hans skyld.

– Tror han at du elsker ham? spurte Lalitha.

– Selvfølgelig gjør han det, svarte Sophie. Jeg har fortalt ham at når jeg flykter med ham, er det fordi jeg er opp over ørene forelsket og ikke kan leve uten ham.

Sophie lo, og det var ingen vakker lyd.

– Jeg kan elske hvem som helst som er så rik som Rothwyn, sa hun. Men på den annen side beklager jeg selvfølgelig at jeg ikke får hertuginnekronen, som sikkert ville ha kledt meg.

Hun sukket og sa så:

– Vel, kanskje Lord Rothwyn ikke lever så lenge. Da blir jeg en rik enke og kan likevel gifte meg med Julius når han blir hertug av Yelverton.

– Men Sophie da! utbrøt Lalitha. Det var en ond og upassende ting å si.

– Hvorfor det? spurte Sophie. Elizabeth Gunning var ikke vakrere enn jeg, og hun giftet seg med to hertuger. De pleide å kalle henne «den doble hertuginne».

Lalitha svarte ikke noe på det, for hun skjønte at ingen ting ville få Sophie til å ombestemme seg.

Sophie satte seg ned ved toalettbordet, helt opptatt av sine egne tanker.

– Jeg vet ikke om dette er en riktig kjole å flykte i, sa hun. Men det er fremdeles litt kjølig om kvelden, og jeg skal ta den blå fløyelskappen min med hermelinbesetning over den.

– Kommer lorden og henter deg? spurte Lalitha.

– Selvfølgelig ikke! svarte Sophie. Han tror at mamma ikke aner noe om våre planer, og at hun vil legge hindringer i veien for oss.

Hun lo.

– Han kjenner ikke mamma.

– Hvor skal du treffe ham? spurte Lalitha.

– Utenfor St. Alphage-kirken, som ligger like nord for Grosvenor Square. Det er en liten, mørk og nokså forfallen kirke, men Lord Rothwyn mener den er et passende sted når vi flykter sammen.

Sophie smilte underfundig og la til:

– Det viktigste er at presten der kan bestikkes til å holde munn, og det er mer enn man kan si om de mer populære prestene, som står i ledtog med avisene.

– Og hvor drar dere hen etter at dere er blitt gift?

Sophie trakk på skuldrene.

– Spiller det egentlig noen rolle så lenge vi får det godt og komfortabelt? Da har jeg fått en ring på fingeren, og jeg er Lady Rothwyn.

Igjen ble det stille en stund inntil Lalitha nølende spurte:

– Og hva med … Mr. Verton?

– Jeg har skrevet et brev til ham, og mamma vil sørge for at en stallgutt leverer det til ham like før jeg kommer til kirken. Vi mente at det ville ta seg bedre ut og være mer hensynsfullt enn om vi fortalte ham det etter at vielsen hadde funnet sted.

Sophie smilte.

– Men det hele er jo egentlig noe lureri, for Julius oppholder seg hos sin bestemor i Wimbledon, og han vil ikke få brevet før lenge etter at jeg er blitt gift.

Etter en pause tilføyde hun:

– Men han vil synes at jeg oppfører meg korrekt, og det vil bli for sent til at han kan dukke opp og utfordre Lord Rothwyn til duell. Det ville vært meget kjedelig, for å si det mildt.

– Jeg synes synd på Mr. Verton, sa Lalitha lavt. Han er meget forelsket i deg, Sophie.

– Ja, det bør han være, svarte Sohie. Men ærlig talt, så har jeg alltid syntes at han var keitet og kjedelig.

Lalitha ble ikke overrasket over hva Sophie sa.

Helt fra forlovelsen ble kunngjort hadde hun visst at Sohie ikke var det minste interessert i Mr. Verton som mann.

De lidenskapelige og beundrende brevene han sendte henne, ble liggende uåpnet.

Sophie så knapt på blomstene han sendte henne, og hun klaget alltid over at gavene hans ikke var gode nok eller slett ikke hva hun hadde ønsket seg.

Men på den annen side: Var Sophie det spor mer glad i Lord Rothwyn? undret Lalitha.

– Hvor mye er klokken? spurte Sophie der hun satt ved toalettbordet.

– Den er halv åtte, svarte Lalitha.

– Hvorfor har du ikke skaffet meg noe å spise? spurte Sophie. Du burde ha skjønt at jeg er sulten nå.

– Jeg skal gå og lage i stand noe med en gang.

– Sørg for at det er noe godt, forlangte Sophie. Jeg må ha noe som jeg kan holde ut på, tatt i betraktning hva det er jeg skal igjennom i kveld.

– Og når skal du treffe lorden? spurte Lalitha mens hun var på vei til døren.

– Han skal være ved kirken klokken halv ti, svarte Sophie. Men jeg akter å la ham vente litt. Det er bare sunt for ham om han tror at jeg har trukket meg tilbake i siste liten.

Hun lo, og Lalitha gikk ut av rommet.

Akkurat da hun skulle lukke døren, ropte Sophie etter henne:

– Du kan like gjerne sende stallgutten nå, sa hun. Det vil ta godt over en time å komme ut til Wimbledon. Brevet ligger på skrivebordet mitt.

– Jeg skal finne det, svarte Lalitha.

Hun lukket døren og gikk ned trappen.

Hun fant brevet som var adressert med Sophies uryddige håndskrift. Et øyeblikk ble hun stående og se på det.

Hun hadde på følelsen at Sophie var i ferd med å gjøre noe som ikke kunne gjøres om igjen, og som hun ville komme til å angre. Så sa hun til seg selv at det var ikke hennes sak.

Med brevet i hånden gikk hun ned den trange trappen som førte ned i kjelleretasjen.

Det var få tjenere i huset, og de som var der, var uøvde og forsømte ofte sine plikter. Hver penny som Lady Studley hadde og en hel del som hun ikke hadde, var blitt brukt til å leie huset og til å kjøpe klær til Sophie.

Alt hadde vært lagt opp som en felle til å fange rike og betydningsfulle unge menn i, og det var også lyktes.

Den som hadde måttet lide for det hele, var Lalitha.

Da de ennå hadde oppholdt seg på landet, hadde det selv etter hennes fars død vært noen gamle tjenere som hadde fortsatt å arbeide i huset fordi de hadde vært der så lenge.

I London derimot hadde hun fått erfare at hun måtte være både kokke, stuepike, kammerpike og ærendspike fra tidlig morgen til sent på kveld.

Hennes stemor hadde alltid hatet henne, og etter farens død hadde hun ikke engang forsøkt å skjule at hun hadde lite annet enn forakt til overs for henne.

I Lalithas eget hjem og blant tjenere som hadde kjent henne helt fra hun var barn, hadde Lady Studley til en viss grad måttet legge bånd på seg.

I London var det ingen slike hensyn å ta.

Lalitha ble en slave, en som kunne tvinges til å gjøre de mest nedverdigende ting og som kunne straffes hardt om hun protesterte.

Noen ganger trodde Lalitha at stemoren drev henne så hardt fordi hun håpet å ta livet av henne, og det var slett ikke usannsynlig.

Det var bare Lalitha som kjente sannheten, som kjente hemmeligheten bak det som Lady Studley og hennes datter nå bygget sitt liv på. Det ville være en befrielse for dem om Lalitha døde.

Likevel sa Lalitha til seg selv at denne tanken tross alt var for pessimistisk, og sannsynligvis meldte den seg fordi hun hadde følt seg så svak etter sin sykdom.

Hun var blitt tvunget ut av sengen lenge før hun selv mente at det var fornuftig å stå opp, og grunnen var ganske enkelt den at hun ikke fikk mat så lenge hun lå på sitt soveværelse.

Lady Studley hadde gitt beskjed om at ingen av tjenerne i huset skulle oppvarte henne.

Dag for dag ble Lalitha svakere rett og slett fordi hun ikke fikk noe å spise, og hun hadde tvunget seg til å gå ned rett og slett for å slippe å sulte i hjel.

– Hvis du er frisk nok til å spise, kan du også arbeide, hadde hennes stemor sagt til henne, og etter det hadde Lalitha som før måttet gjøre alle de ting i huset som ingen andre hadde lyst til.

Nå da hun gikk bortover den fliselagte gangen til kjøkkenet, la Lalitha merke til at den var skitten og burde vaskes.

Men det fantes ingen som kunne kommanderes til å gjøre det, bortsett fra henne selv, så hun håpet bare at stemoren ikke ville legge merke til hvor skittent det var.

Hun åpnet døren til kjøkkenet, som var et lite tiltalende rom. Det trengte hardt til oppussing, og alt lyset kom fra et lite vindu som lå høyt oppe på veggen, men likevel under gatenivå.

Stallgutten, som også var altmuligmann, satt ved et bord og drakk øl.

En ustelt kvinne med grått hår strittende frem under hodekappen, sto og rørte i en gryte som det ikke luktet særlig godt av.

Hun var en udyktig irsk innvandrer som var blitt ansatt bare tre dager i forveien. Det var nemlig ingen andre på arbeidskontoret som ville nøye seg med den beskjedne lønnen Lady Studley var villig til å betale.

– Vil du være så snill å bringe dette brevet til enkehertuginnen av Yelvertons hus? spurte Lalitha stallgutten. Såvidt jeg vet er det i den andre enden av Wimbledon Common.

– Jeg skal dra når jeg er ferdig med ølet, svarte stallgutten surt.

Han gjorde ikke noe tegn til å reise seg, og Lalitha var klar over at tjenerne godt nok visste hvor lite hun betydde i huset, og at hun ble ofret enda mindre oppmerksomhet enn tjenerne selv.

– Takk skal du ha, sa hun rolig.

Så snudde hun seg til kokka og sa:

– Miss Studley vil gjerne ha noe å spise.

– Det finnes ikke så mye, svarte kokka. Jeg har noe lapskaus her, men den er ikke ferdig ennå.

– Kanskje har du egg så vi kan få laget en omelett? foreslo Lalitha.

– Jeg kan ikke holde opp med det jeg gjør nå, svarte kvinnen.

– Da lager jeg den, sa Lalitha.

Hun hadde i alle fall ventet at hun selv måtte gjøre det.

Etter å ha funnet frem en panne, som hun måtte vaske først, laget hun en omelett med sopp.

Hun satte en tallerken med ristet loff og en skål med smør på et brett og gjorde i stand en kanne varm kaffe før hun bar det alt sammen ovenpå.

Stallgutten forlot kjøkkenet noen minutter før Lalitha, men først etter at han hadde forsøkt å protestere.

– Det er for sent å gå hele veien til Wimbledon, gryntet han. Kan det ikke vente til i morgen?

– Du vet svaret på det, sa Lalitha.

– Ja, det vet jeg vel, svarte han. Men jeg liker ikke å være utenfor London etter at det er mørkt. Det er så mange slags røvere på ferde.

– Det er lite nok de kan få ut av slike som deg, sa kokka og lo rått. Kom deg av gårde, så skal jeg ha aftensmat ferdig til deg når du kommer tilbake.

– Ja, det er det best for deg om du har!

Da Lalitha gikk opp trappen med brettet til Sophie, tenkte Lalitha på hva hennes mor ville ha sagt om hun hadde hørt tjenerne snakke slik i hennes nærvær.

Bare det at hun tenkte på sin mor fikk tårene til å piple frem, men hun sa til seg selv at nå fikk hun konsentrere seg om hva hun holdt på med.

Hun følte seg meget trett, for det hadde vært så mye å gjøre hele dagen.

Ved siden av å vaske hele huset og re sengene hadde hun stadig måttet løpe ærender for Sophie.

Bena hennes gjorde vondt, og hun lengtet etter å kunne sitte ned og hvile seg et øyeblikk.

Det var noe hun sjelden kunne gjøre før alle hadde trukket seg tilbake for natten.

Hun åpnet døren til Sophies rom og bar brettet inn.

– Svært så lang tid det tok! sa Sophie misfornøyd.

– Jeg beklager, svarte Lalitha. Men det fantes ingen ting ferdig, og den lapskausen som kokka holdt på å koke, virket ikke særlig appetitlig.

– Hva har du med til meg da? spurte Sophie.

– Jeg laget en omelett, svarte Lalitha. Det fantes ikke noe annet.

– Jeg kan ikke forstå at du ikke bestiller såpass med mat at det er noe der når vi trenger det, sa Sophie. Du er jamen tvers igjennom udyktig.

– Slakteren vi har brukt, vil ikke levere mer før vi har betalt regningen, sa Lalitha unnskyldende. Og da fiskemannen var her i morges, var ikke din mor inne. Jeg kunne ikke få ham til å levere fra seg noe uten at han fikk kontant betaling.

– Du har alltid en masse tåpelige unnskyldninger, sa Sophie surt. Gi meg omeletten.

Hun spiste den, og Lalitha hadde inntrykk av at hun gjerne ville hatt noe å klage på, men likevel måtte innrømme at den var delikat.

– Skjenk opp kaffe til meg, sa Sophie skarpt, men Lalitha lyttet til noe annet.

– Jeg tror det er noen som banker på døren, sa hun. Jeg kan høre dørhammeren. Jim er dratt til Yelverton House med brevet ditt, og jeg er sikker på at kokka ikke vil lukke opp.

– Så får du nedlate deg til å gjøre det selv, sa Sophie sarkastisk.

Lalitha gikk ut av rommet og ned trappen igjen.

Hun åpnet gatedøren.

Utenfor sto en livrékledd tjener som rakte henne et brev,

– Det er til Miss Sophie Studley, madam!

– Takk skal du ha, sa Lalitha.

Tjeneren løftet på hatten og snudde seg. Lalitha lukket døren.

Hun så på brevet og fant ut at det måtte være enda et kjærlighetsbrev. De ankom til alle tider på dagen.

Hun løftet på kjolen og gikk oppover trappen.

Da hun nådde opp til den første trappeavsatsen, hørte hun at det ropte fra et rom på baksiden.

Lady Studley sov i et lite soveværelse i annen etasje fordi hun mislikte trapper.

Sophies soveværelse såvel som alle de andre var i tredje etasje.

Lalitha la fra seg brevet på et bord og gikk bortover den korte korridoren som førte til stemorens rom.

Lady Studley sto ved siden av sengen, kledt til å gå i en mottagelse om en halv times tid.

Hun var en stor kvinne som hadde sett godt ut i sin ungdom, men trekkene hennes var blitt grove med alderen og figuren temmelig fyldig.

Det var vanskelig å forestille seg at hun kunne være den yndige Sophies mor, men når hun ville, kunne hun likevel virke ganske tiltrekkende.

I selskaper hadde hun dessuten en innsmigrende måte å være på, slik at folk fant det ganske hyggelig å være sammen med henne.

Bare de som levet sammen med henne visste hvor hard, gjerrig og grusom hun kunne være.

Hun hadde et temperament som hun ikke en gang prøvde å beherske om hun ikke hadde lyst til det, og skjelvende konstaterte Lalitha at stemoren var rasende.

– Kom hit, Lalitha! sa hun da stedatteren kom inn i rommet.

Ydmykt gjorde Lalitha hva hun ble bedt om, og Lady Studley holdt frem for henne en kjole som hadde fått en rift i kniplingene langs kjolekanten.

– Jeg ba deg allerede i forgårs om å gjøre dette i stand, sa hun.

– Jeg vet det, svarte Lalitha. Men jeg har ikke hatt tid, og jeg kan ikke gjøre det om kvelden. Jeg har vondt i øynene, og jeg kan ikke se de fine kniplingene når det ikke er dagslys.

– Du har alltid unnskyldninger for din udyktighet og dovenskap, sa Lady Studley foraktelig.

Hun stirret på Lalitha, og det var som om synet av henne øket hennes sinne. Hun stormet løs på stedatteren.

– Din dovne tøs! Du sløser bort tid og penger istedenfor å arbeide. Tusen ganger har jeg fortalt deg at jeg ikke vil finne meg i deg. Når jeg ber deg om noe, skal du gjøre det med en gang.

Hun kastet kjolen på gulvet foran Lalithas føtter.

– Plukk den opp! skrek hun. Og for det tilfelle at du skulle glemme hva jeg har sagt deg, så skal jeg lære deg en lekse som du ikke skal glemme så fort!

Hun gikk tvers over rommet og tok opp en stokk som sto i en krok.

Hun kom tilbake med stokken i hånden, og Lalitha, som hadde bøyd seg ned for å ta opp kjolen, skjønte hva hun hadde til hensikt.

Hun prøvde å unngå slaget, men det var for sent. Det traff henne over skulderen, og hun ga fra seg et ynkelig skrik da stemoren slo henne om og om igjen. Til slutt ble hun tvunget ned på knærne, men like fullt fortsatte Lady Studley å slå.

Lalitha hadde på seg en kjole som en gang hadde tilhørt Sophie.

Den var for stor til henne, og selv om hun hadde prøvd å gjøre den høyere foran, slik at den ble mer anstendig, så var den fortsatt meget lav bak.

Nå grov stokken seg inn i ryggen hennes, blodet begynte å renne, og også gamle sår, som stemoren før hadde tilføyd henne, gikk opp igjen.

– Til helvete med deg! svor Lady Studley. Jeg skal lære deg hva som er din rette plass her i huset. Jeg skal få deg til å adlyde meg!

Etter det første lille utropet var det ikke kommet en lyd fra Lalitha.

Smerten var nesten uutholdelig, og skrekken som fylte henne på grunn av det som skjedde, tok nesten pusten fra henne.

Hun var meget nær ved å besvime, men angsten som fylte henne, holdt henne likevel ved bevissthet.

Slagene fortsatte, og til slutt begynte mørket å sige inn over Lalitha, et mørke som ble brutt av røde flammer hver gang stokken falt på hennes plagede kropp. Da gikk døren plutselig opp.

– Mamma! Mamma!

Sophies stemme var så skrikende og intens at Lady Studleys arm stoppet midt i et slag.

– Kan du gjette hva som har hendt? spurte Sophie.

– Er det noe galt? Hva har du fått vite? sa Lady Studley.

Uten å bry seg om Lalitha som lå på gulvet, holdt Sophie frem for sin mor det brevet Lalitha hadde lagt fra seg ute på gangen.

– Hertugen av Yelverton er døende! utbrøt hun.

– Døende? gjentok Lady Studley. Hvordan vet du det?

– En eller annen har skrevet på vegne av Julius for å fortelle at han straks har måttet reise til Hampshire og derfor ikke har hatt tid til å oppsøke meg selv.

– La meg få se, sa Lady Studley og rev brevet ut av datterens hånd.

Hun gikk bort til et lys for å se bedre. Så leste hun høyt:

«Mr. Julius Verton har bedt meg å meddele Dem at han dessverre ikke kan oppsøke Dem i kveld, slik han hadde til hensikt å gjøre.

Han er blitt kalt til sin onkel, Hans Nåde hertugen av Yelverton, og har derfor reist til Hampshire på hurtigste måte. Dessverre ser det ikke ut til at hertugen vil leve natten over.

Jeg forblir Deres ærbødige

Christopher Dewar»