Forside

Barbara Cartland

Vinterreisen

SAGA Egmont

Vinterreisen

Originalens tittel:

Fire on the Snow

Oversatt av

Einar Rustad

Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place

ISBN: 9788711763728

Cover image: Shutterstock
Cover design: Grafiskstue.dk

1. e-bok version, 2017

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

Kapitel 1

1860

– Alida!

Den skarpe stemmen var skremmende. Så lød slaget av en vifte på en bøyet nakke, og det bragte Alida på føttene med et lite skrik.

Hun hadde vært så fordypet i boken at hun ikke hadde merket at hennes tante kom inn på soveværelset.

– Nå kaster du bort tiden som vanlig, sa hertuginnen barskt med en hard og stygg stemme. Hvis du ikke har noe å gjøre, skal jeg nok finne på noe for deg. Jeg har sagt det om og om igjen at du ikke skal lese, ikke fylle hodet ditt med en masse dumme ting.

– Jeg … beklager, tante Sophie.

– Det kan du gjerne gjøre, svarte hertuginnen. Dette er bevisst ulydighet fra din side, og det er du fullt klar over. Hvor har du fått tak i den boken?

Det ble stille et øyeblikk før Alida nølende svarte:

– I … biblioteket.

Hertuginnen slo igjen med viften, denne gang på kinnet. Alida tok et skritt tilbake og la de små fingrene sine på det flammende merket etter slaget.

– Hvor ofte har jeg ikke sagt deg at du ikke får ta bøker i biblioteket, raste hertuginnen. De tilhører din onkel, og passer slett ikke for en ung pike.

Hun så svaret i Alidas øyne, men før hun kunne si noe, fortsatte hertuginnen:

– Jeg vet at din far tillot deg å lese bøkene hans, og for tusende gang må jeg gjenta at jeg ikke synes hverken din far eller mor hadde noen skikkelig følelse av ansvar. De var ikke de rette til å vokte over en ung pikes moral.

Hertuginnen la ekstra tyngde i ordet moral, og med et ubehagelig ansiktsuttrykk tilføyde hun:

– Og det er jo ikke det minste underlig når en tenker på hvilket yrke din mor var engasjert i.

Alida knyttet nevene hardt sammen. Hun visste hva som nå kom, for hun hadde hørt det så mange ganger før.

Likevel fortsatte det å gjøre henne vondt, og hun hadde en nesten ubetvingelig lyst til å forsvare sin mor og til å benekte de grusomme tingene som ble sagt om henne.

– Hvordan kan et menneske som viser seg frem på scenen, vite noe om anstendighet? Hun var en kvinne som alle kunne betale for å få se, og hun eide ikke noe av den bluferdighet og tilbakeholdenhet som er en uadskillelig del av den kvinnelige karakter.

– Jeg må ikke … ta igjen! Jeg må ikke! hvisket Alida til seg selv.

Hun visste bare så alt for godt hva som ville hende hvis hun gjorde det.

Da hun var kommet for å bo hos sin onkel og tante etter sine foreldres død for to år siden, hadde hun ikke trodd det var mulig at noen kunne komme med så mange grusomme og nedsettende bemerkninger om hennes mor.

Men hun hadde lært, at hvis hun sa imot dem, da kom straffen i form av hennes onkels pisk.

Etter å ha bodd to år på slottet, hadde Alida lært seg en selvkontroll som var henne til litt glede fordi den overrasket hennes slektninger.

Likevel var det alltid vondt å høre hennes gode og kultiverte mor bli skjelt ut på denne måten og samtidig vite at hun selv var for feig til å kjempe et slag som var tapt allerede på forhånd.

– Bøker er for menn, sa hertuginnen. Kvinner skal sy, og en pike i din stilling burde sørge for at hun er nyttig.

– Jeg har prøvet å være det, tante Sophie.

– Ja, det burde du prøve, sa hertuginnen. Du er et fattiglem! Hører du det, Alida? Du er et fattiglem. Du lever bare på din onkels nåde, og det minste du kunne gjøre var å vise din takknemlighet ved å hjelpe til så godt du kan, skjønt det er beklagelig lite.

– Jeg forsøker virkelig, tante Sophie.

– Sett straks den boken på plass i biblioteket igjen! beordret hertuginnen. Hvis jeg enda en gang kniper deg i å ta bøker derfra og i å lese når du skal arbeide, lover jeg deg at din onkel kommer til å straffe deg meget hardt.

Øynene hennes var grusomme da hun tilføyde:

– Du tror kanskje du er for gammel til å bli pisket nå når du er atten, men når du oppfører deg som et ulydig barn, får du også finne deg i å bli behandlet som et.

– Ja, tante Sophie.

Alida tok boken opp og begynte å gå i retning av døren.

– Et øyeblikk! snerret hertuginnen.

Alida stoppet og så engstelig tilbake på hertuginnen.

Det var tårer i Alidas store øyne. Det var ikke bare på grunn av at tanten hadde slått henne, men også fordi hun alltid følte trang til å gråte når tanten snakket stygt om hennes mor.

I alle fall visste hun at ingen ting hun kunne si, kunne forandre på det bitre hatet tanten og onkelen følte overfor henne.

– Jeg kom for å fortelle deg noe som sikkert vil glede deg, sa hertuginnen langsomt. Men din oppførsel frister meg til å be Mary om å ombestemme seg.

– Ombestemme seg? spurte Alida forundret.

– Din kusine er meget snill og vennlig mot deg, sa hertuginnen. Skjønt gudene skal vite at du ikke fortjener det. Hun har bedt om at du skal få følge henne til Russland.

Alida sto helt urørlig, og hun hadde et vantro uttrykk i ansiktet.

– Til Russland? gjentok hun og trodde hun måtte ha hørt feil.

– Ikke gjenta alt hva jeg sier på den irriterende måten, utbrøt hertuginnen. Mary reiser til St. Petersburg om fjorten dager, for da vil hennes forlovelse med Hans Høyhet prins Vorontski bli kunngjort.

– Så vidunderlig for henne! sa Alida. Jeg håper hun kommer til å bli meget lykkelig.

– Mary vil sikkert bli svært tilfreds med å ha en så betydelig person til mann, svarte hertuginnen. Jeg synes det er galt, men hun har altså bedt om at du skal være hennes selskapsdame inntil hun er blitt gift.

– Og jeg skal altså reise sammen med henne … om fjorten dager? spurte Alida.

– Det er jo det jeg nettopp har sagt, svarte hertuginnen. Jeg kan ikke synes annet enn at Mary gjør en stor feil. Jeg ville mye heller at hun skulle ha valgt en av sine venninner. Lady Penelope Berkeley, for eksempel. Hun er en sjarmerende og veloppdragen pike. Men av en eller annen grunn som jeg ikke kan forstå, foretrekker hun deg.

Det var ikke tvil om at hertuginnen syntes det var et helt absurd påfunn.

Alidas øyne skinte av opphisselse.

– Det er meget, meget snilt av Mary, sa hun. Og jeg vil selvfølgelig gjøre alt jeg kan for å være til hjelp.

– Ja, det håper jeg virkelig, sa hertuginnen skarpt. Det er ikke mange unge kvinner som får en slik sjanse. Jeg kan bare håpe at du oppfører deg skikkelig.

– Selvfølgelig vil jeg det, tante Sophie.

– Det er tvilsomt om du vet forskjell på rett og galt, tatt i betraktning hva slags blod som flyter i dine årer, sa hertuginnen full av forakt. Men du kommer neppe til å bli i St. Petersburg særlig lenge. Storhertuginne Hélène, som Mary skal bo hos, kommer sikkert til å ønske at bryllupet skal finne sted så snart som mulig etter Marys ankomst. Deretter skal du straks vende hjem, og du skal reise på billigste og hurtigste måte.

– Javel, tante Sophie.

Hertuginnen gransket henne fra topp til tå.

– Jeg antar at du kommer til å trenge flere kjoler, skjønt gudene må vite hva din onkel kommer til å si til en slik ekstravaganse, sa hun beklagende.

– Jeg har få kjoler som er brukbare, svarte Alida. Jeg har prøvet å sy om noen av Marys gamle, men hun er så meget større enn jeg.

– Hun er et statelig menneske, mens du er like ubetydelig som du bør være, sa hertuginnen. Vi får sende bud etter Mrs. Harben fra landsbyen. Hun kan sy noen dagligkjoler til deg og også en eller to til bruk om aftenen.

Før Alida kunne få takket henne, fortsatte hun:

– Det vil ikke være tid til å lage flere, selv om vi kunne ha råd til det. Dessuten er det ingen som vil se på deg, og jeg håper du vil ha vett til å holde deg i bakgrunnen.

Hun tidde et øyeblikk for så å tilføye:

– Selv om du vil bli kalt en selskapsdame, så skal du likevel ikke være noe annet enn en slags overtjener. Du er med for å adlyde Marys ordrer og for å sørge for at hun har det komfortabelt.

– Det forstår jeg, tante Sophie.

– Jeg skal straks sende en stallgutt til landsbyen for å be Mrs. Harben om å komme hit i kveld, fortsatte hertuginnen. Jeg tror det er best at alle dine kjoler er grå, dempede og puritanske.

Alida skulle til å protestere, men hun bet ordene i seg.

– Hva er vitsen i å diskutere med tante? tenkte hun.

Hun skjønte bare så alt for godt at hertuginnen ydmyket henne med vilje. Hun ville ha henne til å føle seg underlegen og til å kle seg så hun knapt vistes.

Hun lengtet etter farger, etter kjoler i hyasint-blått eller løvgrønt, i primulagult eller bleklilla. Ja selv hvitt, den fargen hun skulle ha båret om hun hadde fått debutere, ville være en glede.

Men hun visste at hennes tante hadde rett når hun sa at hun måtte oppføre seg som en tjener, for det var det de hadde forsøkt å gjøre henne til helt siden hun kom til slottet.

Det var sjelden at hun hadde et øyeblikk for seg selv.

Det var uheldig at tanten skulle ha kommet uventet inn på rommet hennes mens hun hadde lest en bok som hun hadde tatt i biblioteket.

Det faktum at det var en latinsk klassiker, ville ikke berolige hertuginnen, for hun mente at all lesning var bortkastet tid. Kvinner skulle beskjeftige sine fingrer, ikke sine hjerner.

Likevel var det for øyeblikket ingen katastrofe at hun var blitt forbudt å ta flere bøker fra biblioteket, for så utrolig det enn lød, så skulle hun altså reise til Russland sammen med Mary.

Alida visste at det for noen uker siden var kommet et brev fra storhertuginne Hélène, tsarens tante. Helt siden da var det blitt hvisket i krokene, og det hadde vært en opphisset stemning i huset som hadde vært til å ta og føle på.

Hun visste at det var noe med Mary som ble forberedt, men ingen, og aller minst hennes kusine, hadde betrodd seg til henne.

Hertugen av Berkhamstead var kjent blant sine venner som «den bedende hertug» fordi han likesom skulle være så hellig og nøye på alle normer. Han hadde giftet seg med sønnedatter av Hans Høyhet prins Frederick av Reichenstein.

Hertuginnen tillot aldri noen å glemme at hun var av kongelig avstamning, selv om Reichenstein var et fattig prinsedømme og av liten betydning i Tyskland.

Men selv om det var nokså fjernt, var hun i slekt med mange kongelige i Europa, og hun hadde bestemt seg for at Mary skulle oppnå en meget høy posisjon, ikke minst fordi hun var så strålende vakker.

Dessverre fantes det ikke så mange passende kronprinser og tronarvinger i Europas kongehus, og derfor hadde hertuginnen til slutt skrevet til storhertuginne Hélène av Russland, som opprinnelig var kommet fra Würthemberg. Svaret hadde tydelig nok vært så imøtekommende som hun hadde håpet.

Straks hertuginnen tillot det, løp Alida bort gjennom slottets korridorer.

Hun var blitt plassert i den kaldelste og minst komfortable fløyen sammen med de fornemste tjenerne. Mary holdt til i en mer moderne del av bygningen og hadde både et stort og hyggelig soveværelse og en egen stue med utsikt mot syd og over haven.

Som Alida hadde ventet, lå kusinen på en sjeselong, for det gjorde hun alltid etter lunsj.

Det var nettopp på den tiden av dagen at Alida slapp fri fra alle de krav som kusinen ellers alltid kom med.

Hun gikk inn i kusinens stue, og da hun så henne ligge der mot silkeputene med et brodert sjal over føttene, tenkte hun igjen på hvor vakker Mary var.

Det var ingen tvil om at Lady Mary Shenleys gylne hår, hennes meget blå øyne og hvite hud sammen med de klassiske trekkene gjorde henne til et fullkomment eksempel på engelsk skjønnhet.

Alida lukket døren og gikk bort til kusinen.

– Tante Sophie har nettopp fortalt meg den store nyheten, Mary! Så forferdelig snilt det er av deg å be om at jeg skal følge deg til Russland. Jeg kan nesten ikke tro det og heller ikke få sagt hvor overveldet jeg er.

– Ja, jeg tenkte du ville bli overrasket, sa Mary.

Stemmen hennes var hard og passet ikke til det vakre ansiktet hennes.

– Jeg skjønner ikke hvorfor du har valgt meg, men uansett hva grunnen er, kan jeg bare si hjertelig takk, sa Alida ydmykt.

Mary så på sin kusine med noe som lignet forakt.

– Kan du virkelig være så dum? snerret hun. Jeg trodde det måtte være opplagt at jeg ikke vil ta en fremmed med meg. Det ville være en som skulle passe på meg og sørge for at jeg oppfører meg på samme måten som her med all den fromme beingen og salmesyngingen.

Det lød en ubehagelig latter.

– Pappa har allerede gitt meg den første bryllupspresangen, og kan du gjette hva det er? Jo, en bibel!

Alida sto og lyttet til sin kusine uten å si noe, og Mary fortsatte:

– Hvis du blir med meg, skal du gjøre nøyaktig som jeg ber deg om, for ellers sender jeg deg tilbake til pappa etter at jeg er blitt gift med en lang liste over gale ting jeg sier at du har funnet på. Da vet du at han vil slå deg sanseløs.

Hun tidde et øyeblikk og føyde til:

– Jeg tar deg ikke med fordi jeg er glad i deg, men utelukkende fordi jeg for første gang i mitt liv kommer til å være fri og kunne more meg som jeg vil.

– Men du morer deg vel når du er i London? spurte Alida.

– Er du helt gal? spurte Mary. Hvordan kan jeg more meg når mamma er sammen med meg hele tiden. Hun vokter på meg hvert eneste øyeblikk og forlanger at jeg skal gjenta hvert eneste ord jeg har sagt til en mann.

Leppene hennes ble stramme.

– Hun skremmer bort alle som er litt interessante og som jeg gjerne vil danse med. Hun slipper meg aldri ut av syne. Hvis du tror det er morsomt, så kan jeg fortelle deg at et fengsel er mer behagelig.

– Jeg hadde ingen anelse om at du følte det slik, sa Alida.

– Hvorfor skulle du ha noen anelse om det? spurte Mary. Jeg har lært meg å oppføre meg som mamma og pappa venter det når de er tilstede. Men himmelen skal ha takk! Pappa har gikt og kan ikke følge meg til St. Petersburg. Mamma kan ikke forlate ham. Jeg kommer meg bort fra dem, og jeg har tenkt å gjøre så mye ut av den fordelen som jeg kan.

Alida trakk pusten dypt inn.

– Jeg skulle ønske jeg hadde visst at du føler det slik, for det gjør tingene … bedre for meg.

– Hva spiller du for en rolle? spurte Mary skarpt. Din skjebne var avgjort allerede da din far giftet seg med en skuespillerinne.

– Min mor var ingen skuespillerinne, protesterte Alida. Hun var en ballerina, og det er noe helt annet.

– Ikke slik pappa ser det, svarte Mary, og det var helt sant. For ham var hun den Syndige Kvinnen, og det vet du godt. De har heller ikke tilgitt din far fordi han forlot utenrikstjenesten for å gifte seg med en slik kvinne. Derfor vil de aldri tilgi deg at du er født.

– Ja … jeg vet det, sukket Alida.

– Derfor kan du like gjerne gjøre deg nyttig for meg, og ved å gjøre akkurat det jeg forlanger, kan du vise deg takknemlig for at jeg tar deg vekk herfra, selv om det bare er for en kort tid.

– Du vet at jeg er villig til det, syarte Alida.

– Det er alt jeg ber om, sa Mary. Selvfølgelig bortsett fra at du skal hjelpe meg med klærne. Mamma insisterer på at jeg skal ta den gamle og forferdelige Martha med meg.

Hun kom med et oppgitt stønn og fortsatte:

– Jeg er sikker på at det er fordi mamma vet at Martha vil spionere på meg og rapportere alt jeg gjør. Kanskje jeg i all stillhet kan begrave henne i sneen der borte.

Alida lo.

– Jeg tror det blir vanskelig, selv i Russland.

– Jeg er ikke så sikker på det, svarte Mary. Jeg har hørt at russerne er nokså hensynsløse.

– Hvordan er prins Vorontski?

Mary trakk på skuldrene.

– Hvordan kan jeg vite det? Jeg har aldri truffet ham.

– Har du aldri truffet ham? Det var bare så vidt Alida fikk ordene frem.

– Nei, selvfølgelig ikke, svarte Mary. Det er et ekteskap som mamma og storhertuginne Hélène har arrangert.

– Men er du ikke redd for at prinsen kan være gammel og forferdelig?

– Ikke vær tåpelig, Alida! svarte Mary. Når det gjelder kongelige, blir ekteskap alltid arrangert på den måten. Dessuten har jeg fått høre at prins Vorontski er niogtyve år og tar seg meget godt ut. Han er storhertuginne Hélènes favorittslektning, og som du vet, er hun tsarens tante.

– Jeg håper du kommer til å bli meget lykkelig, sa Alida stille.

– Jeg kan ikke tenke meg at prinsen er strengere enn pappa, sa Mary. Selv om han er hva mamma kaller en «god mann», er jeg sikker på at han ikke arrangerer bønner to ganger om dagen og bibellesning tre ganger i uken.

– Jeg tror det russiske hoff er meget lystig, sa Alida.

– Hva vet du om det? spurte Mary heftig.

– Jeg har hørt pappa snakke om Russland, og dessuten har jeg lest mange bøker om landet, svarte Alida. Det er store kontraster der, både fantastisk rikdom og uhyggelig fattigdom.

– Fattigdommen angår ikke meg, sa Mary og lo. Prinsen er, såvidt jeg forstår, meget rik, og hvis det er så at han eier mange slott, og slik tror jeg det er, da trenger vi ikke å skubbe innpå hverandre mer enn høyst nødvendig.

Alida gispet.

– Men Mary da! Hva ville tante Sophie si om hun hørte deg si slikt?

Mary lo igjen.

– Mamma skremmer deg, gjør hun ikke? Du har aldri lært å takle henne slik jeg gjør. Jeg kan se merket på kinnet ditt. Hva har du nå gjort for å ergre henne?

– Jeg leste en bok, tilsto Alida.

– Jeg skjønner ikke hvorfor du irriterer mamma og pappa med å lese når de har forbudt deg det, sa Mary. Jeg skal ihvertfall ikke tulle meg bort i støvete gamle bøker. Jeg vil gjøre det beste ut av livet. Det jeg ønsker meg, er praktfulle kjoler, massevis av smykker og menn … dusinvis av menn … som er forelsket i meg.

– Jeg tror ikke det kommer til å bli vanskelig, så vakker som du er, sa Alida i fullt alvor.

Et øyeblikk ble Marys harde, blå øyne litt mykere, men så sa hun:

– Hva er vitsen i å være vakker når en sitter her uke etter uke, måned etter måned, år etter år uten å treffe noen menn?

– Du reiser da til London rett som det er.

– For to måneder i året, ja, svarte Mary. To måneder sammen med mamma! Og da jeg debuterte, var pappa også med. Jeg måtte høre på hans prekener og ble bedt for hvert minutt på dagen,

Hun lo, men det var en gledesløs latter.

– De låste meg til og med inne på rommet mitt om natten for det tilfelle at en frier skulle klatre opp tre etasjer for å komme inn til meg.

Mens hun snakket, reiste Mary seg fra sjeselongen. Det broderte sjalet som hadde ligget over føttene hennes, kastet hun på gulvet.

– Det gjør meg syk å snakke om det! ropte hun. Jeg så hvor morsomt andre piker på min alder hadde det. Når de var i selskap, kunne de flørte og lytte til at menn fridde til dem. De kunne til og med la seg kysse i et lysthus mellom dansene. For min del kunne jeg like gjerne hatt en tropp soldater til å passe på meg.

Helt automatisk tok Alida sjalet opp fra gulvet, foldet det pent sammen og la det ved fotenden av sjeselongen.

– Men nå er du ferdig med alt det der, sa hun. Om fjorten dager skal du reise.

– Javisst, sa Mary. Pappa ville aldri ha latt meg dra nå hvis det ikke var for det at han er redd for den russiske vinteren. Jeg ber til himmelen at ingen ting kommer til å hindre meg i å reise.

– Jeg er sikker på at alt går i orden, sa Alida optimistisk. Men vi skal vel ikke reise alene.

– Selvfølgelig ikke, din tåpe, svarte Mary, og nå var det igjen forakt i stemmen hennes. Prinsessen sender en spesiell dame til England for at hun kan følge meg, og tsaren har gitt ordre til at marineministeren skal ta seg av oss.

– Men det er da storartet, utbrøt Alida.

– Jeg antar at han er en mimrende gammel admiral, svarte Mary. Vi skal reise med en engelsk båt så langt som til Kiel. Der kommer et av tsarens skip, Ischora, og henter oss for å bringe oss til St. Petersburg.

– Jeg kan nesten ikke tro det, sa Alida. Det er ikke til å forstå at slikt kan hende meg. Hvordan skal jeg få takket deg, Mary?

– Ved å oppføre deg skikkelig til vi drar, svarte Mary. Hvis du får pappa sint, er det ikke usannsynlig at han nekter deg å reise.

Hun så at dette skremte Alida, og fortsatte:

– I tilfelle må jeg ta med meg det lille bestet Penelope eller den forferdelig Elizabeth Houghton. Mamma har alltid likt henne fordi hun taler henne etter munnen. Jeg ville ikke kunne stole på noen av de to.

Stemmen hennes ble litt mykere da hun tilføyde:

– For en gangs skyld får du samtykke i alt det mamma sier. Vær ydmyk og respektfull overfor pappa, og hjelp for all del Martha med å gjøre i stand klærne mine.

– Ja, jeg skal gjøre det alt sammen, Mary, sa Alida.

– Jeg håper at du ikke skal se ut som det der når du reiser sammen med meg, sa Mary.

Mens hun sa det, stirret hun på Alidas falmete og fravokste bomullskjole. Fordi hertugen ikke var innstilt på å bruke penger på henne, var den lappet og stoppet til det nesten var umulig å gjøre mer med den.

– Tante Sophie sa at Mrs. Harben skal lage noen nye kjoler til meg, sa Alida med lav røst. Men hun vil at de skal være grå.

Mary kastet hodet tilbake og lo.

– Det er akkurat likt mamma, sa hun. Du skal være kledt i sekk og aske, selv når vi reiser til Russland. Vel, jeg antar at ingen vil legge merke til hva du har på. Det er meg de kommer til å se på.

Hun kom med et tilfreds lite sukk og gikk bort til speilet for å se nærmere på seg selv.

– Det er en god ting at vi ikke kan sammenlignes, selv om du har lyst hår på samme måte som alle andre Shenleyer.

– Nei, hvordan kunne noen sammenligne oss? svarte Alida.

– Vi er kusiner, men du ser ikke engang engelsk ut, fastslo Mary. Du har nok din fars hår, men øynene ser veldig fremmede ut.

– Som du godt vet, så var min mor østerriksk, sa Alida med lav stemme.

– Jeg antar at hun tok seg godt nok ut når hun gjorde piruetter på scenen, sa Mary. Jeg lurer på hvor mange elskere hun hadde før hun møtte din far. Da grep hun jo straks sjansen til å bli gift med en engelsk gentleman.

Et øyeblikk ble det helt stille, men så gikk Alida sin vei uten å svare.

Hun løp gjennom korridorene bort til sitt eget rom. Det var lite, nakent og nøkternt, men likevel var det det eneste tilfluktssted hun hadde. Det var bare der hun kom seg unna alle giftige bemerkninger og ondsinnede kommentarer fra sine slektninger.

Hun lukket og låste døren og kastet seg deretter på sengen med ansiktet ned i puten.

– Mamma! Å, mamma! Hvordan kan de si slike ting om deg? Hvordan kan de et øyeblikk tro at du var annet enn god og vidunderlig, slik jeg husker deg?

Hun ville gjerne gråte, men likevel tvang hun tårene tilbake.

Hun hadde grått så ofte og så lenge etter at foreldrene hadde mistet livet, men nå hadde hun greid å få en nesten overmenneskelig kontroll over sine følelser.

Hun visste at hvis hun ga seg over på grunn av alle de ondsinnede insinuasjonene, de grusomme anklagene og all forakten de viste overfor hennes mor, ville hun etterhvert bli det svake, usikre og karakterløse individet de ville at hun skulle være.

Det var hennes onkel som hadde prøvet å knekke henne da hun kom til slottet.

Hun hadde svart, motsagt ham og trosset ham da han snakket stygt om hennes mor.

Han hadde prøvd å slå henne for å få henne til å bøye seg, og snart hadde Alida forstått at han likte å slå, ikke bare fordi han mislikte henne, men fordi han på den måten trodde han kunne hevne seg på sin bror, som etter hans mening hadde bragt skam over familien ved å gifte seg med en ballerina.

– Hvordan skal jeg noen gang få min onkel og tante til å forstå? tenkte Alida. Den kjærlighet som mamma og pappa følte for hverandre, var så overveldende, så ekstatisk og så vakker at ingen ting annet i verden spilte noen rolle.

De hadde elsket hverandre helt fra første øyeblikk, og de hadde giftet seg, fullt klare over konsekvensene.

De visste at de ville bli utstøtt av sine slektninger, at hennes far måtte gå ut av utenrikstjenesten og at de helst burde slå seg til i utlandet.

Ingenting av dette kunne være viktigere enn den vidunderlige kjærlighet de eide til hverandre, enn den totale lykke de fant i sitt ekteskap.

Alida måtte imidlertid lide for sine foreldres synder. Hun måtte finne seg i å bli foraktet og forfulgt i det mørke og utrivelige slottet som nå var blitt hennes hjem.

Med en kraftanstrengelse reiste hun seg opp av sengen og gikk bort til speilet.

– Mary har rett, tenkte hun. Jeg ser ikke engelsk ut.

Hun var liten, og som sin mor hadde hun en danserinnes skikkelse, og den var nesten ubeskrivelig grasiøs. Håret hennes var lyst, slik Mary hadde sagt, og det lå som en ramme rundt det hjerteformede lille ansiktet med enormt store og mørke øyne.

Noen ganger var Alidas øyne grå, men når følelsene tok overhånd, ble de fiolette som en stemorsblomst. De mørke øyenvippene var en henrivende kontrast til det blekgylne håret.

Det var også noe i selve trekkene som var uengelsk. Kanskje var det de høye kinnbena, den rette, lille nesen eller munnens bue, som var helt fortryllende når hun smilte.

– Jeg er litt lik mamma, tenkte Alida og følte en varm glede over at hun ikke lignet på sin fars slektninger.

Hun sukket dypt. Helt siden hun kom til slottet, hadde hun syntes at det var det mørkeste, utriveligste og ulykkeligste sted hun kunne forestille seg.

Det tappet likesom kraften ut av henne og lå rundt henne som en mørk tåke, slik at hun aldri kunne komme fri av den nedtrykte sinnsstemningen det vakte i henne.

For hennes mor hadde religionen vært en glede og en trøst. For hennes onkel betydde den trusselen om helvetes ild etter døden, og han trodde på korporlig straff for dem som han anså som syndere.

Så vidt Alida kunne forstå, mente hertugen at godhet bare kunne skapes ved hjelp av frykt.

Hun vendte seg bort fra speilet og gikk bort til vinduet, som lå mot nord. Det hun så for seg, var imidlertid hverken trærne, haven eller septembersolen.

Isteden så hun for seg det bildet hun hadde dannet seg av Russland. Det besto av sne, av store, åpne vidder, av tårn, spir og kupler, og langt bak i hjernen, nærmest som om det var en drøm, hadde hun en forestilling om en fremmedartet, nesten stormende musikk som talte til hennes sanser.

– Kjære Gud! ba hun. La ingen ting hindre meg i å komme ut på denne reisen. La meg få komme vekk fra dette, selv om det bare er for en liten stund.

– Er De ferdig nå, Mrs. Harben? spurte hertuginnen idet hun kom feiende inn på syrommet, der sydamen fra landsbyen nettopp prøvet en grå bomullskjole på Alida.

– Det er ikke mye igjen, Deres Nåde, svarte Mrs. Harben. Det har vært vanskelig å få gjort så mange ting så fort.

– Det er jeg fullt klar over, sa hertuginnen skarpt. Men min datter reiser i morgen, og jeg er ikke villig til å betale deg for noe som ikke er fullført til siste knapp.

– Nei, selvfølgelig ikke, Deres Nåde. Men jeg lover Dem at alt skal bli ferdig, selv om sønnen min skal levere det siste når han går på arbeidet klokken fem i morgen tidlig.

Hertuginnens skarpe øyne hvilte på kjolen, som ikke kunne skjule Alidas myke kurver og unge skikkelse, selv om den var aldri så grå og trist i fargen.

– Jeg synes dette skjørtet er unødig vidt, sa hertuginnen, som var bestemt på å finne feil.

– Det er moten nå, Deres Nåde, svarte Mrs. Harben ydmykt.

– Det er jeg også klar over, svarte hertuginnen. Men jeg vil ikke at min niese skal fremheve seg på noen måte.

– Neivel, Deres Nåde, svarte Mrs. Harben. Vil De at jeg skal ta det inn?

– Det er ikke tid til det nå, sa hertuginnen. Sørg for at kjolene er ferdige, Mrs. Harben, for jeg vil som sagt ikke betale en penny hvis de ikke er helt klare og i orden.

Hun forlot rommet med viften i hånden som vanlig, og Alida var forbauset over at Mrs. Harben ikke hadde fått et rapp over fingrene.

Ikke bare hun selv, men også pikene i huset var redde for den viften som hertuginnen bar med seg både sommer og vinter. Hun brukte den ikke til å avkjøle seg med, men fordi hun ville ha et våpen, og hun nølte ikke med å bruke det.

– Kjolene Deres vil bli ferdige, Miss Alida, sa Mrs. Harben da hertuginnen hadde lukket døren bak seg.

– Det er jeg sikker på at de vil bli, og takk for at De arbeider så hardt med dem. De må ha arbeidet til langt på natt.

– Jeg skulle bare ønske at fargen hadde vært litt penere, Miss. Det er synd og skam at en ung dame som Dem skal gå rundt i noe så kjedelig. Den siste damen jeg laget en kjole til i denne fargen, var over seksti.

– Ihvertfall får jeg meg noe nytt, svarte Alida og prøvde å se den lyse siden av saken.

– Jeg skal fortelle Dem hva jeg har gjort, hvisket Mrs. Harben. Fordi De har vært så hyggelig mot meg, har jeg laget noen kraver og mansjetter av musselin som De kan sy på selv når De har reist herfra. Det vil være pent mot huden Deres, og så ser kjolene ikke så kjedelige ut.

– Det var veldig snilt av Dem, Mrs. Harben! utbrøt Alida.

– Det er en slags presang, sa Mrs. Harben. Jeg vil gjerne gi Dem det nå når De skal ut og reise.

– Jeg tar gjerne imot den og er svært takknemlig, sa Alida, for hun var jo helt klar over at hun ikke kunne betale for kravene og mansjettene, uansett hvor mye hun ønsket det.

– Og når det gjelder aftenkjolene, så har jeg gjort dem adskillig mer utringet enn Hennes Nåde ga beskjed om. De er svært moderne i snittet nå. Jeg fant også et stykke myk tyll i arbeidskurven min. Det var resten av et stoff jeg hadde brukt i en kjole til Lady Sibley da hun bar sorg.

Mrs. Harben kikket mot døren som hun var redd for at hertuginnen skulle komme inn igjen.

– Jeg sydde det på rundt halsen på en av kjolene, fortsatte hun. Det tar seg også godt ut som en puff på armene.

– Så søtt av Dem, Mrs. Harben! sa Alida. Jeg syntes at kjolelivene så så bare ut at folk ville tro at jeg hadde glemt noe.

– Det er noe annet også, Miss, mumlet Mrs. Harben så lavt at Alida nesten ikke kunne høre henne.

– Hva er det? spurte hun.

– Jeg laget en ny krinoline til Lady Sibley i forrige uke, og hun ba meg kaste den gamle. Den er litt bøyd på den ene siden, men hvis De har lyst på den, Miss …

– De er en engel, Mrs. Harben!

Enda verre enn å vite at kjolene hennes var triste og kjedelige, var det faktum at hun ville virke som en gammel hurpe uten en krinoline.

Mary hadde en stor en av hvalben, og det fikk alle hennes kjoler til å svinge forførende og flott ut fra hoftene.

En krinoline fikk en høyst alminnelig kjole til å se ut som en parisermodell, verdig en keiserinne Eugénie. Det var hun som hadde lansert krinolinen i det annet keiserrikes ekstravagante og fornøyelsessyke verden.

Men hertuginnen hadde vært helt imot det da Alida nølende hadde spurt om hun kunne få en av de aller minste.

– Absolutt ikke! hadde hun sagt. De er ikke for kvinner så langt nede på rangstigen som du. Jeg liker ikke at noen kvinne bærer noe så oppsiktsvekkende, men Mary må selvfølgelig være moderne.

Hun hadde mønstret Alida fra hode til fot, og hadde så foraktelig lagt til:

– Slike lettsindigheter er ikke de rette for dem som må tilbringe livet med å gjøre opp for tidligere synder.

Ut av den store, sorte vesken som Mrs. Harben bar kjolene i når hun skulle til slottet, trakk hun nå frem en hvalsbenskrinoline, som hadde vært det riktige antrekk for engelske damer siden 1857.