SAGA Egmont
Spøkelset i Monte Carlo
Originalens tittel:
A Ghost in Monte Carlo
Oversatt av
Einar Rustad
Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place
Font: Copyright (c) 2010-2012 by Claus Eggers Sørensen (es@forthehearts.net), with Reserved Font Name ‘Playfair’
Copyright © 1951, 2017 Cartland Promotions och SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen
All rights reserved
ISBN: 9788711763780
1. e-bok version, 2017
Format: EPUB 2.0
SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com
Ute fra korridoren kom lyden av fottrinn, av et fullastet frokostbrett som ble satt ned på et bord og av en skurrende hoste. Så banket det lett på soveværelsesdøren.
Uten å vente på svar gikk Jeanne inn og rett bort til vinduet, der hun trakk gardinene fra. Emilie så den klumpete figuren hennes i det svake lyset og lurte på hvor mange ganger og i hvor mange år hun var blitt vekket på samme måten. Det var aldri det at døren gikk opp som vekket henne, men lydene utenfor: Jeannes skritt, klirringen av frokostbrettet og hosten hennes.
Var det atten år siden Jeanne ble ansatt hos henne? Nei, nitten måtte det være, og de hadde kjent hverandre fra barnsben av.
Da gardinene var trukket til side, tittet vinterdagen inn i rommet. Paris’ tak lå grå og våte under en lett skyet himmel, der solen strevet med å gjøre seg gjeldende. Emilie satte seg opp i sengen med en rask bevegelse. Hun hadde vært våken lenge, og det var tvilsomt om hun hadde sovet mer enn en time eller to hele natten. Da hun nå så ansiktet sitt i speilet på toalettbordet, som sto rett foran sengen, var hun fullt klar over at de søvnløse timene hadde satt spor.
– Lukk døren, Jeanne!
– Oui, Madame! Jeg skulle akkurat til å gjøre det.
– Så skynd deg da! Og sett deg ned mens jeg snakker, for du må lytte oppmerksomt. Det er en hel del vi må gjøre.
Jeanne gikk over gulvet som om bena hennes var stive og føttene gjorde vondt. Hun var grovbygget og hadde de langsomme bevegelsene som var typiske for en bondekone fra Frankrikes nordlige provinser. Håret hennes var grått, men ansiktet merkelig glatt, samtidig som øynene hennes skinte som et barns. Seksti år gammel hadde hun fremdeles ingen vanskeligheter selv med det fineste broderi.
– Det hendte noe i går kveld, Jeanne, sa Emilie. Det kom en gjest.
– Javisst, Madame!
Det fantes ikke overraskelse i stemmen. Helt uventet begynte Emilie å le.
– Ikke se så såret ut, Jeanne! Du vet like godt som jeg at den gjesten var uventet. Jeg gjentar: uventet. Jeg ante ikke at hun kom, ihvertfall ikke før om tre uker, og jeg hadde ment å fortelle deg om det lenge før det. Barnet forteller meg at hun skrev for fire dager siden, men du vet hvor elendig postgangen er, og jeg har ikke fått det. Tenk på den stakkars piken som kom til stasjonen uten at det var noen der til å møte henne og ønske henne velkommen. Hun hadde bare såvidt penger nok til å ta en vogn.
– Det var altså Mademoiselle som kom, da, sa Jeanne surt.
Emilie smilte fremdeles godlynt.
– Du vet meget godt at det var Mademoiselle, for hvis du ikke allerede har undersøkt bagasjen hennes i hallen, så har du ihvertfall tatt deg en titt inn i gjesteværelset. Hun sover ennå, antar jeg?
Jeanne glemte sin stolthet.
– Oui, oui, Madame! Hun sover som en engel. Da jeg så henne stoppet hjertet mitt nesten. «En sann engel, direkte fra himmelen», tenkte jeg.
– Hun er pen nok, samtykket Emilie. Jeg har alltid trodd at hun ville bli det, men det siste året har gjort hele forskjellen. Hun er atten. Det er ikke til å tro at det er gått atten år siden Alice døde.
Emilies stemme var plutselig fylt av smerte. Hun strammet leppene og øynene ble mindre.
Emilie var født i 1815 og niogfemti år gammel, og i den alderen kan ingen kvinne unngå at tiden har satt sine spor. Men det var noe spent i hennes uttrykk, og Jeanne hadde aldri sett henne så oppskjørtet. Øynene hennes glitret.
Emilie trakk pusten dypt inn og begynte:
– Jeg hadde planlagt å fortelle deg alt dette om noen få dager, Jeanne, for jeg ventet at min niese skulle komme ved slutten av måneden. Jeg var virkelig overrasket over at hun ankom allerede i går. Hun forteller meg at priorinnen i klosteret er død, og at nonnene besluttet å sende elevene hjem tre uker før tiden av den grunn. Mademoiselle skrev til meg, men som jeg allerede har forklart, har jeg ikke fått brevet.
Emilie tidde et øyeblikk og ble liggende og vri hendene. Så kikket hun opp på Jeanne og sa med en stemme som nærmest lød som en hvisking:
– Og nå skal du og jeg begynne et nytt liv, Jeanne. Vi er ferdige med fortiden.
– Et nytt liv, Madame? gjentok Jeanne. Hva kan De vel mene med det?
– Akkurat det jeg sier, svarte Emilie, og nå var stemmen hennes normal igjen. Dette er ikke bare en talemåte, men et faktum. I forgårs solgte jeg forretningen.
– Men Madame!
Det var ingen tvil om at Jeanne var overrasket nå.
– Ja, jeg solgte den, og til en bra pris. Ingen kunne oppnådd bedre betingelser, tror jeg. Fra i dag har Numéro cinq Rue de Roi opphørt å eksistere for oss, ja, det har aldri eksistert. Og Madame Bleuet er også død.
– Er det derfor De har forandret på håret Deres, Madame?
– Nettopp! sa Emilie og så igjen inn i speilet. Håret mitt er grått, slik Gud mente det skulle være. Det gjør meg eldre, men nå er det ingen grunn lenger til at jeg skal se ung og tiltrekkende ut. Nå har jeg andre planer, helt andre planer. Jeg skal være grevinne, Jeanne … Madame la Comtesse. Det lyder bra, gjør det ikke? Ja, det er det jeg akter å være fra i dag av, og det må du ikke glemme.
– Mon Dieu! Men hvordan kan De være det, Madame? Jeg mener …
– Hør nøye etter og avbryt meg ikke. Vi har svært liten tid. Mademoiselle kommer til å våkne snart, og da må vi ha historien klar. Jeg er Madame la Comtesse. Jeg har vært gift og er enke. Mademoiselle har ikke visst noe om Monsieur Bleuet. Jeg har aldri fortalt henne om ham. Når jeg besøkte klosteret, kalte jeg meg Mademoiselle Riguad. Jeg brukte det navnet både overfor nonnene og Mademoiselle. Det var av alle grunner det tryggeste å gjøre, og nå er jeg glad for at jeg var så forsiktig.
– Og nå er det noe du må gjøre, Jeanne. For noen dager siden da jeg gikk nedover Rue de Madeleine, så jeg en butikk der som selger kofferter og reiseutstyr. Det er en dårlig forretning som bare fører skadede og brukte varer. Men jeg så en hel del kofferter der som hadde en krone preget inn. Du må gå nå i formiddag og kjøpe det utstyret til meg. Det vil understreke min historie.
– Skal De reise bort, Madame, siden De trenger kofferter?
– Ja, jeg skal reise bort, og du skal bli med meg. Det samme skal Mademoiselle. Jeg sa jo at fortiden er død, og at en ny tid begynner.
– Men hvorhen skal vi, Madame? Og hvorfor gi Dem ut for å være grevinne?
– Jeg vil ikke fortelle deg alle mine hemmeligheter, Jeanne. Det har jeg aldri gjort, har jeg vel? Jeg foretrekker å arbeide alene, for det er klokere på den måten. Da har jeg bare meg selv å legge skylden på hvis noe går galt. Men denne gangen skal ikke noe gå galt. Jeg skal lykkes! I atten år har jeg planlagt dette og gjort mine forberedelser. Alt jeg har foretatt meg har vært med sikte på dette.
Emilie støtte de siste ordene frem med voldsom kraft, og øynene hennes var bare to tynne streker i det blodløse ansiktet. Så forandret uttrykket seg plutselig, og hun slo ut med hendene.
– Ikke se så forvirret ut, Jeanne. Du må stole på meg. Skynd deg å kjøpe de koffertene, for vi kommer til å trenge dem. Dessuten er det klærne mine som det må gjøres noe med. Det meste jeg har er ubrukbart.
– Ubrukbart?
Jeannes stemme lød enda mer forvirret enn før.
– Selvfølgelig! Helt ubrukbart. Jeg er en aristokrat, Jeanne, en virkelig dame. Lukk opp døren til garderobeskapet og fortell meg hvor mange av kjolene det er som er av et slikt slag at de passer for en grevinne?
Lydig og nesten som hypnotisert gikk Jeanne bort til det store garderobeskapet av mahogny som dekket hele den ene veggen i soveværelset. Hun åpnet de to dørene, og der inne hang kjoler av alle slag og beskrivelser.
– Du kan selge dem for meg, sa Emilie fra sengen. Du vil ikke få mye for dem, men enken Wyatt på torvet vil gi deg en bedre pris enn de fleste, enda slik hun snyter. Fortell henne hva de har kostet, og prøv å få mest mulig ut av det.
– Men hva vil De ha på Dem, Madame, dersom De kvitter Dem med alt dette?
– Jeg må ha nye klær … både til daglig- og aftenbruk. De må lages med en gang, og Mademoiselle trenger det samme som jeg. Du må straks gå til Madame Guibout og be henne komme hit. Fortell henne at det er meget viktig, og at det dreier seg om en stor bestilling.
– Men Madame Guibout er veldig dyr.
– Det vet jeg godt, Jeanne. Men nå skal vi ikke spare på pengene. Jeg har jo fortalt deg at det er et nytt liv som begynner.
Mens Emilie igjen forkynte dette med en stemme som lignet et trompetstøt, banket det på døren. Et kort sekund så de to kvinnene på hverandre, men ingen av dem sa noe. Emilie måtte ta seg kraftig sammen for å få frem:
– Entrez!
Døren gikk opp, og Mistral kom inn. Hun var fremdeles i nattkjole. Den var av lerret og av det slaget som nonnene laget for sine elever. Rundt skuldrene hadde hun et hvitt kashmirsjal.
Håret hennes, som var skilt på midten og rammet inn det lille ansiktet hennes, falt over brystene i to tykke fletter som rakk helt ned til under knærne. Det hadde en farge som modent korn som morgensolen skinner på. Senere skulle hun også få vite at det var av samme farge og mykhet som mimosaknopper. Det var et hår man bare kan finne på en angelsakser, dette lyse linhåret som går så godt sammen med engelskmenns blå øyne og bleke hud.
Men forunderlig nok var ikke Mistrals øyne blå. De var mørke, nærmest dypt fiolette, og de var omgitt av lange, mørke øyenvipper som ga henne et særpreget utseende.
Da hun betraktet henne, lurte Emilie et øyeblikk på hvordan hun kunne ha syntes at Mistral lignet sin mor, men plutselig var likheten der igjen.
Men Alice hadde hatt blå øyne, og ingen hadde noen gang tatt henne for annet enn det hun var: En engelsk kvinne og en aristokrat.
Det var heller ikke til å ta feil av at også Mistral var en virkelig dame, akkurat som sin mor. Fra hodet, som hun holdt høyt og stolt, helt ned til de små føttene, var hun en typisk aristokrat. Det var noe i måten hun beveget seg på, i de lange, tynne fingrene og i den lille rette nesen som bar like klart bud om hennes blå blod som om hun hadde båret en stamtavle i hånden.
Emilie utstøtte et lite sukk og holdt frem hånden. Mistral kom styrtende bort til henne.
– Bonjour, tante Emilie! Unnskyld at jeg har sovet så lenge. Jeg var så trett i går kveld at jeg ikke husker noe før jeg våknet nå for noen minutter siden og lurte på hvor jeg var.
Mistrals fransk var rent og korrekt.
– Jeg ville at du skulle sove lenge, skatten min, svarte Emilie. Og nå vil Jeanne komme med frokost til deg. Husker du Jeanne?
Som en svale fløy Mistral gjennom rommet og holdt begge hendene frem mot Jeanne.
– Selvfølgelig husker jeg deg! ropte hun. Jeg husker sukkertøyet du pleide å gi meg når du børstet håret mitt. I den første tiden jeg var i klosteret, savnet jeg både sukkertøyet og deg mer enn jeg kan få sagt. Jeg måtte børste håret mitt selv, og da hatet jeg det fordi det var så langt og lett ble floket. Jeg lengtet etter å få klippe det.
– Hélas, Mademoiselle! Det ville vært en forbrytelse, utbrøt Jeanne, men strålte over hele ansiktet. Og tenk at De husker meg etter tolv år! Tiens, men så var du også den søteste lille piken i Bretagne.
– Jeg savnet Bretagne også, sa Mistral mykt. Så snudde hun seg til sin tante og tilføyde: Det er veldig spennende å være her, tante Emilie, og dette huset er så hyggelig. Hvorfor har du aldri latt meg besøke deg før?
– Det er en lang historie, Mistral, svarte Emilie. Dessuten er det så mange andre og viktigere ting jeg gjerne vil snakke med deg om akkurat nå. Jeanne vil hente frokosten til deg, og så kan vi snakke mens du spiser.
– Å, det ville være fint, sa Mistral mens Jeanne skyndte seg ut av rommet. Jeg er glad for at vi kan snakke sammen. Det er så mye jeg gjerne vil vite. Du må ikke tro at jeg klager. Jeg var lykkelig i klosteret, men noen ganger følte jeg meg ensom. Alle de andre pikene hadde familier og massevis av slektninger. Du har alltid vært snill mot meg, men jeg så så lite til deg, og den ting at jeg ikke kunne komme hjem i feriene, gjorde at jeg følte meg annerledes.
– Jeg kan forstå det, svarte Emilie. Men det fantes grunner for at jeg ikke kunne ha deg her. Likevel behøver vi ikke å snakke om det nå, for tingene har forandret seg, og vi kan være sammen fra nå av.
– Det er vidunderlig, tante Emilie. Hvis du bare visste hvor lykkelig det gjør meg! Noen ganger var jeg fryktelig redd for at du aldri ville la meg komme hit, at jeg kanskje måtte bo i klosteret for alltid og bli nonne.
– Ville du ikke ha likt det? spurte Emilie nysgjerrig.
Mistral ristet på hodet.
– Jeg visste i mitt hjerte at jeg ikke hadde noe kall. Jeg elsket nonnene. Ingen kunne la være å elske og beundre dem. De fleste av dem var helgener, og jeg pleide å be om at jeg skulle bli like god som de var, men samtidig var det noe inne i meg som sa at jeg ikke kunne bli der. Jeg ville vite mer om verden utenfor. Jeg ønsket å leve et liv som var annerledes. Kanskje vil du le av meg fordi jeg er dum, men noen ganger hørte jeg stemmer inne i meg som sa at jeg skulle leve et rikere liv, at jeg skulle nyte mer av denne verdens gleder før jeg ofret meg fullt og helt for å tjene Himmelen.
Mistrals stemme var myk og nesten henført da hun snakket.
– Du tenkte helt riktig, sa Emilie etter en stund. Du er ung, Mistral, og det ville være synd og skam å gjemme en som er så vakker og ung som du bak klosterets murer.
– Mener du at jeg er vakker? spurte Mistral. Er det din alvorlige mening, tante Emilie? Jeg håpet jeg var det, men kunne aldri være sikker. Jeg så så annerledes ut enn de andre pikene.
– Fortalte de deg ikke at du var pen? spurte Emilie.
To smilehull viste seg i Mistrals kinner.
– Noen ganger. Men så hendte det også at de ertet meg fordi håret mitt var så lyst. Jeg var den eneste engelske piken i klosteret og også den eneste som ikke var en brunette.
– Den eneste engelske piken! gjentok Emilie. Ja, du er engelsk, Mistral, for det var også din mor.
– Men hva med min far?
Mistral stilte spørsmålet fort og åndeløst, men allerede da ordene passerte leppene hennes, så hun at det gikk en skygge over Emilies ansikt. Den smilende og vennlige tanten som hittil hadde snakket med henne, lot til å forsvinne, og isteden satt det en kvinne der med fordreid ansikt.
– Vi vil ikke snakke om din far, sa hun. Ikke nå. En dag skal jeg fortelle deg om ham, men for øyeblikket har vi viktigere ting å gjøre. Du er kommet for å bo her Mistral, og jeg er glad for å ha deg hos meg, men én ting må være helt klar fra begynnelsen av. Jeg venter lydighet. Du må adlyde meg enten du forstår grunnen til mine påbud eller ikke. Du må gjøre som jeg sier uten innvendinger og uten å stille spørsmål. Forstår du det?
Emilies stemme lød hard, og Mistral kjente noe som lignet frykt, men hun skjøv følelsen fra seg.
– Selvfølgelig, tante Emilie. Jeg har ikke noe ønske om å gjøre noe annet.
– Det er godt. Da vil jeg fortelle deg hva det er vi er i ferd med å gjøre. I dag vil vi bestille klær til deg. Jeg har sendt bud etter Madame Guibout, en av de beste motesyersker i hele Paris. Hun er dyr, men med rette, for hun er blitt lært opp av Monsieur Worth, som keiserinne Eugénie brukte. Madame Guibout vil lage alle de klær du trenger. Ja, kjolene dine kommer til å bli dyre, men de kommer til å være meget kledelige, og når du bærer dem, vil du føle deg trygg på din egen evne til å virke tiltrekkende.
– Tusen takk skal du ha, tante Emilie, sa Mistral. Hvis du bare visste hvordan jeg har lengtet etter …
– La meg fortsette, avbrøt Emilie. Jeg har andre ting å fortelle deg også.
– Javel, tante Emilie.
– Siden du dro til klosteret, har vi bare sett hverandre i korte øyeblikk av gangen. Det er tolv år siden du dro dit nå, og jeg vet ikke hvor mye du husker fra din barndom og av din families historie. Din bestefar var John Wytham, yngste sønn av Lord Wytham, en engelsk adelsmann. Jeg var hans eldste barn, men han giftet seg aldri med min mor, som var fransk. Din virkelige bestemor var en engelsk kvinne av meget god familie. Hun døde da din mor bare var fire år gammel, og derfor ble hun oppdratt av morens foreldre, Sir Hereward og Lady Burghfield. Din mor ble behandlet hardt og dårlig av sine slektninger, og da din bestefar oppdaget det, bragte han henne til Bretagne, hvor han overlot henne til min mor … og meg. Din bestefar var ingen rik mann, og han brukte de penger han hadde på seg selv. Det er jeg som har sørget for deg, jeg alene. I disse tolv årene da du har fått din utdannelse, har jeg betalt dine skolepenger, jeg har kjøpt dine klær og jeg har betalt ekstra for at du skulle lære å spille og å snakke engelsk, fransk og tysk. Timene i talekunst, dans og plastikk kom også i tillegg, og jeg betalte for dem.
– Dette visste jeg ikke, sa Mistral. Enda en gang tusen takk, tante Emilie.
– Jeg har ikke noe behov for å bli takket, sa Emilie fort. Jeg forteller deg dette bare fordi du skal lære å forstå din egen stilling. Dine slektninger i England gjorde ikke noe forsøk på å, finne din mor etter at hun hadde forlatt dem, og all den stund din bestefar hadde liten kontakt med England de siste årene han levde, tviler jeg på at man der aner noe om din eksistens. Derfor er jeg din eneste slektning, Mistral. Jeg er hele din familie.
– Javel, tante Emilie.
Mistral kjente seg urolig. Det var noe vilt og nesten aggressivt i den måten tanten snakket på.
– Da håper jeg vi forstår hverandre, fortsatte Emilie. Det er noe annet jeg har å fortelle deg også. Jeg har vært gift … med en greve. Han er død, og det er ingen grunn til at vi skulle snakke om ham, men jeg er altså Madame la Comtesse. Jeg vil ikke bruke min tittel der vi nå kommer. Av forskjellige grunner vil jeg være inkognito og bruke et annet navn.
– Skal vi reise bort? utbrøt Mistral. Hvor skal vi hen?
– Det skal jeg fortelle deg om en stund, svarte Emilie. Vi vil ikke snakke mer om det før alt er klart, men én ting må du huske. Du må ikke snakke om mine eller dine affærer med noen. Det spiller ingen rolle om mange mennesker stiller spørsmål om oss. Du skal i alle fall la være å fortelle dem noen ting.
– Men hvis folk spør hvem jeg er? spurte Mistral. Hva skal jeg svare da? Skal jeg ha et annet navn?
– Javisst, svarte Emilie. Du skal ikke si til noen at du heter Wytham. Ordet Wytham må aldri komme over dine lepper. Jeg skal hete … Madame … ja, Madame Secret (Hemmelig). Det er et passende navn. Folk vil bli nysgjerrige, og det vil jeg de skal være. De vil snakke også, og jeg ønsker at de skal snakke.
– Men dette forstår jeg ikke, tante Emilie?
– Spiller det noen rolle om du gjør det eller ikke? Jeg har allerede sagt at du må adlyde meg, Mistral, og jeg kan også tilføye at du må stole på meg. Jeg vet hva som er best for deg, likedan som jeg vet hva som er best for meg selv. Er det klart?
– Ja, tante Emilie.
– Da er vi enige. Vi kommer til å reise sammen, du og jeg, men inntil videre skal grunnen for reisen være en hemmelighet.
Mistral skulle til å si noe, men i det samme banket det på døren, og Jeanne kom inn.
– Madame Guibout er her, Madame.
– Utmerket, sa Emilie. Be henne komme inn. Og du, Mistral, må straks gå og kle på deg, bortsett fra at du ikke tar noen kjole på. Madame vil gjerne ta mål av deg i ditt undertøy.
– Javel, tante Emilie, sa Mistral lydig og fulgte Jeanne ut av rommet.
Emilie så etter henne. Da hun nådde døren, snudde Mistral på hodet og sendte sin tante et genert smil. Hun vinket også farvel, og et øyeblikk trodde Emilie at det var Alice som smilte og vinket. Emilie holdt nesten på å skrike opp på grunn av likheten, men så lukket døren seg bak Mistral, og Emilie var alene.
– Alice!
Hun hvisket navnet frem for seg. Det virket som det ikke var lenger tilbake enn i går at hun hadde sett det søte smilet hennes. Hvor vakker og elskelig hun hadde vært! Hvor mye det hadde betydd å ha de myke armene hennes rundt halsen på seg! Hun kunne se Alice for seg nå slik hun hadde vært da hun ti år gammel var kommet fra England sammen med sin far, en tynn og redd liten pike med øyne som var altfor store i forhold til ansiktet hennes. Det hadde vært tårer i de blå øynene, og munnen hadde bevret.
Emilie hadde nettopp vært i ferd med å fore kyllingene på gården da hennes far kom. Han hadde kommet kjørende oppover den smale veien med livlige og spenstige sorte hester foran vognen. Det virket som de kom rett fra stallen. Han kjørte friskt opp foran huset, kastet tømmene til en stallgutt og strakte armene opp mot det lille barnet som hadde sittet ved siden av ham på bukken.
Med Alice i armene sine hadde han gått gjennom havegrinden og oppover havegangen. Hun klamret seg til ham og gjemte ansiktet mot skulderen hans slik at det ikke var annet å se av henne enn det lange, lyse håret som hang nedover den blå fløyelsjakken.
John Wythams hilsen til Emilie, hans eldste datter, hadde vært like robust som karakteristisk.
– Har du funnet deg en mann nå da, Emilie?
Emilie kunnet ha svart på mange forskjellige måter. Hun kunne ha sagt at det ikke var noen anbefaling å være det uekte barnet til en engelsk maler og en fransk bondepike. Hun kunne ha sagt til ham at de eneste menn hun traff i denne vakre, men avsidesliggende del av Bretagne, var bønder og småbrukere, og at ingen av dem var interessert i henne fordi hennes engelske blod gjorde henne tvilsom. Hun kunne sagt ham at om han hadde vært uselvisk nok til å skaffe henne en medgift, noe alle franske piker trengte, ville hun kanskje vært i stand til å finne en mann, men de pengene han hadde gitt hennes mor i løpet av de siste ti årene, var ikke nok til å holde liv i et dyr en gang.
Men Emilie hadde ikke lett for å snakke når hennes far var i nærheten, og derfor fikk hun bare stammet frem:
– N … nei, f … far.
John Wytham knep henne i kinnet. Hans sjarm overveldet henne, og hun smilte til ham.
– Du er over tredve! Det er på tide at du skaffer deg en elsker, for ellers blir det for sent. Hvor er din mor?
– Inne.
Uten å si mer forlot han henne og gikk inn i huset. Emilie fulgte imidlertid etter inn i kjøkkenet, der det var store eikebjelker under taket. Hennes mor holdt på å koke mat til aftens, og det luktet godt av grytene og pannene hun hadde på gruen. Marie Riguads ansikt var rødt av varmen, og håret hennes, som nå begynte å gråne, var uryddig. Skikkelsen hennes var imidlertid slank som en ung pikes, og da hun så hvem som kom, ropte hun ut med glad stemme, ivrig og opphisset som et barn:
– John!
– Ja, John! Er du overrasket over å se meg etter alle disse årene?
– Det er bare fire år siden du besøkte oss sist, og jeg visste at du ville komme igjen.
– Visste du det? Og du hadde rett. Og jeg har bragt med meg henne her.
Forsiktig plasserte han Alice på bordet. Hun sa noe uforståelig og usammenhengende og fortsatte å gjemme ansiktet ved skulderen hans.
– Dette er Alice, sa han kort til Marie.
– Jeg gjettet meg til det, svarte hun. Du snakket om henne siste gang du var her og fortalte at hennes mors foreldre tok seg av henne.
– Men jeg fortalte deg ikke hvordan disse fordømte svigerforeldrene mine behandlet henne, gjorde jeg vel? Jeg ante ikke hvor ulykkelig hun var før jeg besøkte henne for noen dager siden. Hun fortalte meg ingen ting, for hun var altfor kuet til det, men jeg fikk barnepiken til å fortelle meg sannheten. Hun sa at Alice stadig ble kjeftet på og straffet. Hun fikk også stadig høre at hun var uønsket, og at hennes far var et dårlig menneske.
– Jeg lot dem få merke hvor dårlig jeg er og ba dem dra til helvete. Så tok jeg barnet med meg. Hun er syk og nedfor, så jeg bragte henne til deg, Marie. Jeg er ferdig med alt ansvar, ferdig med England. Jeg vil reise rundt og male, og jeg kan ikke trekke med meg en sykelig unge overalt. Vil du ta deg av henne?
Emilie lyttet knapt til sin mors svar, for hun visste hva det ville bli allerede før det kom.
– Du vet at jeg gjerne gjør det, John.
– Ja, da er jo alt i orden, sa han. Her har du litt penger. Jeg skal sende mer når jeg får tak i noen.
Han kastet en bunke sedler på bordet, og Emilie syntes det var en hel masse av dem. Hun skulle imidlertid få erfare at det ikke ville komme flere.
Det var Emilie som fulgte ham ut, som så at han kjørte de sorte hestene med stor dyktighet bortover den smale veien, som hørte den siste lyden av stemmen hans og så ham løfte på hatten med en flott bevegelse da hestene og den hoppende vognen forsvant i stor fart.
Da var det en annen lyd som tiltrakk Emilies oppmerksomhet. Det var et barns rop.
– Pappa! Pappa! Ikke gå fra meg!
Det var et ynkelig og oppgitt skrik som kom fra den lille skikkelsen der hun kom løpende fra kjøkkenet og ut i haven. Da tok Emilie henne i armene sine, holdt henne tett inn til seg og følte hvordan barnet skalv over hele kroppen. De varme, salte tårene rant i strie strømmer nedover kinnene.
– Pauvre petite! mumlet Emilie. Alt er i orden! Jeg skal passe på deg.
Hun visste ikke da hvor profetiske hennes ord var. Hun kunne ikke ane alle de oppgaver som ventet henne: Hun måtte få Alice til å spise, hun måtte trøste henne når hun var redd for mørket, beskytte henne mot kyrne som hun flyktet fra, gå tur med henne og ta seg av henne når landsbybarna hadde ertet henne. Dessuten trengte Alice lærere, leger, medisiner, kjoler, sko og av og til noe som kunne more henne. Og det var Alice som alltid ventet på at Emilie skulle børste det lange, lyse håret hennes som lå som et gyllent slør over skuldrene.
Emilie sukket.
Det lød støy utenfor døren, og Emilie skjønte at det bare hadde tatt noen sekunder å gå gjennom disse minnene, enda hun selv syntes at det var år hun nå hadde opplevd på nytt.
– Madame Guibout, Madame!
Jeanne viste inn motesyersken. Hun var en livlig liten dame, men huden hennes var blek på grunn av de mange timene hun tilbragte i et rom med dårlig luft, og øynene var røde og anstrengte fordi de så ofte måtte konsentrere seg om de vakre klærne hun var så flink til å sy.
– Bonjour, Madame.
Det tok bare noen få sekunder å utveksle de nødvendige hilsener, og fordi de begge var forretningskvinner, reduserte de alle høflighetsfraser til det nødvendige minimum.
– Reiseklær, morgenkjoler, ballkjoler, dagligkjoler og alt som trengs! Mademoiselle skal ha rikelig av alt, sa Emilie.
– Og De selv, Madame?
– Et fullt utstyr.
– Og hvor fort?
– Jeg ønsker det umulige. Om tre dager … eller senest om en uke.
– Det vil bli dyrt.
– Det er jeg klar over, sa Emilie. Men jeg skal passe på at De ikke snyter meg.
– Jeg trenger noen ekstra assistenter, og de er ikke billige.
– Også det vet jeg.
– Og det blir mange anstrengende prøver for Dem og Mademoiselle.
– Vi skal være her når De trenger oss.
– Da vil alt bli gjort, Madame.
– Takk for det.
Madame Guibout gikk over gulvet og åpnet døren. Utenfor sto to assistenter, og i armene hadde de masser av praktfulle stoffer.
Madame Guibout ga tegn til dem at de skulle komme inn. Hun tok en rull med azurblå fløyel og bredte stoffet ut over sengehodet.
– Fra Lyons, sa hun kort.
Døren sto fremdeles åpen, og Mistral kom styrtende inn.
– Jeg er nesten påkledt, slik du ba meg om, tante Emilie, sa hun. Å, for noen nydelige farger!
Hun strakte ut en hånd for å røre ved den blå fløyelen, og i det samme la Madame Guibout et stykke grå tyll over den. Tyllen var så myk som disen som ligger over sjøen om morgenen like før solen går opp. Den hadde farge som et duebryst, som den lyse asken som kommer fra et døende bål.
– Til Dem, Madame, sa Madame Guibout.
Emilie stirret på tyllen og så på Mistral.
– Nei, til Mademoiselle, sa hun stille.
– Til meg, spurte Mistral overrasket.
– Ja, til deg, gjentok Emilie. Alt du skal ha på deg, hver kjole og hver kappe, skal ha akkurat den fargen – fantomgrått.
– Men jeg kommer til å ligne et spøkelse, tante Emilie, utbrøt Mistral.
– Nettopp! sa Emilie. Du vil se ut som et spøkelse … spøkelset i Monte Carlo.
Sir Robert Stanford lukket døren til villaen stille bak seg, og et øyeblikk sto han og stirret utover sjøen.
Det hadde vært en strålende natt, men nå var månen bare et svakt gjenskinn av seg selv, for i øst kunne man se den første lysning som fortalte om en ny dag. Vinden økte også på, og Sir Robert følte den mot ansiktet. Langsomt og dypt trakk han pusten inn, og friskheten i luften fikk ham til å føle seg opplivet og sterk. Han ble gjennomstrømmet av den følsomhet som ofte kommer til en mann i de små og tidlige timer etter at han har mettet sine fysiske behov og uttømt sine krefter. Da melder de åndelige behov seg med en klarhet som om det var en sjette sans.
Bak ham inne i Villa des Roses var det en varm, parfymert mørkhet som formelig klynget seg til ham med sine eksotiske dufter, men her ute var luften frisk og stimulerende. og fylt av den friske duften av mimosa og appelsinblomster.
Men merkelig nok var det ikke det vakre Middelhavs-landskapet Sir Robert så for sine øyne. Tvert om var det parken rundt sitt hjem i Northamptonshire og de grønne gresslettene der. Helt klart kunne han se huset der det lå som en juvél på toppen av terrassene. Dets tak og skorstenspiper sto i klar silhuett mot himmelen, og dets fullkomne arkitektur speilet seg i sjøen like ved. Det var et strålende hus, et hjem som enhver mann kunne være stolt av, men hvorfor morgenbrisen som blåste over Middelhavet skulle minne ham om det, ante han ikke.
Likevel var det som om det sto rett foran ham, anklaget ham og forlangte en forklaring. Og som alle menn gjør i sine svake øyeblikk, begynte Sir Robert å unnskylde seg. Hvorfor skulle han være bundet til et hus, til en tittel eller til en arv, uansett hvor godt og nobelt det alt sammen var. Han ville leve på sin egen måte. Hvorfor skulle han ikke gjøre det? Han var gammel nok til å kjenne sitt eget sinn.
Mens han diskuterte dette med seg selv, husket han at det lå et brev og ventet på ham i hans suite på hotellet. Det var kommet tidlig på kvelden, men da han hadde sett håndskriften, hadde han bare lagt det på bordet uten å åpne det. Det var bare enda et brev fra hans mor, og nå lå det og ventet på ham når han kom tilbake. Enda så uskyldig det virket, var det noe truende ved det.
Han husket sin siste samtale med sin mor.
– Du drar altså til Monte Carlo? hadde hun sagt, og av måten hun sa det på, skjønte han at hun ikke likte det.
– Ja, til Monte Carlo, gjentok han. Det er fint der på denne tiden av året. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke reiser til Syden selv, mor. Det er godt for ens helse.
– Det tviler jeg ikke på, svarte Lady Stanford. Men jeg har for mye ansvar og for mange plikter her til å reise, Robert.
– Da håper jeg du vil ta deg av mine plikter også, kjære mor.
– Hvis jeg kunne, skulle jeg gjøre det, svarte Lady Stanford. Men dessverre er jeg bare en kvinne. Det er du som eier dette godset, Robert. Du har arvet den stolte stilling som din far har hatt før deg. Du er familiens overhode, og Stanfordene har alltid vært trofaste overfor tradisjonene.
Sir Robert hadde gått bort til vinduet, hvor han stirret utover de snedekte plenene. Bak ham var det stille i flere minutter, men til slutt sa hans mor med en stemme som virket halvkvalt:
– Den … kvinnen … reiser hun sammen med deg?
Sir Robert snudde seg mot henne igjen.
– Hvis det er Lady Violet Featherstone du sikter til, så kommer hun til å være i sin villa i Monte Carlo.
– Å, Robert, hvordan kan du dra dit sammen med henne? Forstår du ikke at hun kommer til å ødelegge deg fullstendig?
Sir Robert ruslet tilbake til peisen.
– På hvilken måte da? spurte han. Finansielt, intellektuelt eller fysisk? Nei, jeg er fullt klar over at det ikke er det korrekte svar. Du mener at hun ødelegger meg sosialt, mor.
– Du kan ikke mene … at du vil gifte deg med denne kvinnen … og bringe henne hit, Robert?
– Hvorfor ikke? svarte han overlegent. Har du glemt at Lady Violet er datter av en hertug?
Det har jeg slett ikke glemt, sa Lady Stanford. Men at hun har en så god bakgrunn gjør bare hennes oppførsel enda mindre unnskyldelig. Dessuten må hun skilles fra sin mann før du kan gifte deg med henne. Har du tenkt på det. En skilsmisse, Robert!
– Jeg har tenkt på det, svarte Sir Robert.
– All right, Robert, sa hun stille. Du er gammel nok til å være din egen herre. Hvis du bestemmer deg for å gifte deg med denne kvinnen, kan ingen stoppe deg. Hun er beryktet og dessuten ti år eldre enn du, men jeg vet at ingen ting jeg eller noen annen kan si vil forandre din beslutning dersom det er så at du har bestemt deg. Men én ting er jeg sikker på. Hvis du gifter med Lady Violet, kommer jeg ikke til å akseptere henne. Det er alt jeg å si.
– Jeg forstår.
Han hadde vært grusom; det forsto han nå. Men den gangen hadde han vært sint, og han hadde vært det på den bitre og harde måten som skyldtes at han ikke uten videre fikk det som han ville, og at det ble reist innvendinger mot hans oppførsel. Hvorfor kunne han ikke møtt Violet da de begge var yngre, tenkte han nå. Han ignorerte det faktum at da hun giftet seg, var han bare en skolegutt som gikk på Eton. Han husket bare at hun var en meget tiltrekkende kvinne, og at han begjærte henne.
Hvor forskjellig var hun ikke fra alle disse tause og generte unge pikene som hans mor anså som passende når han skulle velge seg en kone. Hvor annerledes var hun ikke enn de andre kvinnene han hadde flørtet og elsket med, men som han snart ble lei av fordi de stilte stadig større krav til ham med sine kjærlighetserklæringer som ble hetere og hetere mens han egen interesse kjølnet.
Det var noe i hennes uvørenhet og tross som trakk ham til henne. Violet brydde seg ikke om hva folk sa. Hun var fullt klar over hvordan mange mennesker snakket. Hun visste at hennes slektninger og flesteparten av hennes venner tok mannens parti. For noen få måneder siden hadde hun forlatt ham etter atten års ekteskap, og som grunn hadde hun oppgitt at nå var hans historier begynt å kjede henne, for hun kunne dem alle sammen.
Sladrehankene som hadde skvaldret om Lady Violet Featherstone i årevis allerede, hadde ikke vært overrasket. Derimot var de forbauset over at hun ikke hadde flyktet sin vei med noen bestemt. Hun hadde bare etablert seg for seg selv og hadde fortsatt med å danse inn i hjertet på nesten hver eneste ung mann hun traff.
Men så hadde Sir Robert truffet henne, og allerede etter deres første møte tenkte og drømte han ikke om noen annen. Han var ingen gutt som tok et alvorlig skritt i livet uten å tenke seg om. Han var fullt klar over at dersom han fridde til Lady Violet Featherstone, ville det bety alvorlige forandringer i de planer han hadde lagt.
Han kunne virke trossig overfor sin mor, og utad lot han som om det var en enkel ting å bringe Violet til Cheveron som sin brud, men innerst inne visste han at det ville være komplisert og vanskelig.
Nå som ellers når han ikke var sammen med henne, var det Cheverons skjønnhet som meldte seg for ham. Han kunne høre sin mors stemme, og han visste at hun ikke var den eneste som bønnfalt ham. Det var leilendingene også og den ting at han kanskje skulle representere distriktet i Underhuset. Dessuten var det hans posisjon i grevskapet og det faktum at Stanfordene alltid hadde spilt en rolle ved hoffet. Hvor trivielle disse tingene enn syntes å være, sett hver for seg, så var de tilsammen som et fjell som hindret ham. Og opp mot dette kunne han bare stille den lille og vevre Violet, yndig, fascinerende og forførende, men også til sine tider irriterende unnvikende.
Robert ble plutselig klar over at han hadde stått temmelig lenge utenfor Villa des Roses, og at han begynte å fryse. Vinden var sterkere enn han hadde trodd. Langsomt begynte han å gå nedover haven. Stien snodde seg frem, og det var trappetrinn med korte mellomrom inntil han kom til en vakker smijernsport som førte ut til en smal vei.
Han gikk ikke nedover veien, men tvert over den og inn i en offentlig have som noen får år tidligere var anlagt av den flittige Francois Blanc, samtidig som han bygget den nye byen Monte Carlo. Haven var ikke helt ferdig, men den var allerede meget vakker.
Han var kommet til en trapp og gikk rundt et klippestykke dekket av wistaria da et menneske løp rett inn i ham og utstøtte et lite skrik. Han strakte ut en hånd for å hindre hvem det nå var i å falle, og ble fort klar over at han holdt en kvinne i armene.
– Se Dem for! Vær forsiktig! sa han, og fordi han var blitt så overrasket, og fordi han nylig hadde tenkt på Cheveron, snakket han engelsk. Kvinnen gispet.
– Pardon, Monsieur! sa hun, og etter at han hadde snakket, tilføyde hun på engelsk: Men De er jo en engelskmann!
– Ja, jeg er engelsk, svarte Sir Robert. Er det noe i veien?
Det var vanskelig å se henne klart, for de sto i skyggen av et aloetre, men han var klar over at hun pustet fort som om hun hadde løpt. Han så også at hun var redd.
– Nei, det er i orden nå når De er her, svarte kvinnen. Det var bare det at … en mann snakket til meg. Jeg tror han … hadde fått for mye å drikke. Et øyeblikk forsto jeg ikke hva han sa, og jeg var dum nok til å stoppe for å høre etter. Da jeg skjønte … hva han mente … løp jeg min vei.
– Jeg skal gå og ta meg av ham, sa Sir Robert barskt, men allerede da han sa det, lurte han på om dette kunne være en felle av et eller annet slag. Pene damer som ikke likte å bli antastet av menn, pleide ikke å gå rundt i Monte Carlos haver tidlig på morgenen. Han nølte, og som om hun instinktivt merket forandringen i hans holdning og skjønte hva han tenkte, trakk hun seg bort fra ham.
– Nei, det er all right nå. Takk skal De ha, sa hun. Det var selvfølgelig min feil alt sammen, all den stund jeg gikk ut alene. Det var galt av meg, det vet jeg, men jeg var våken og ville så forferdelig gjerne se solen stå opp av havet.
Det var noe nesten barnslig både i hennes forklaring og i hennes stemme, og Sir Roberts mistanker forsvant øyeblikkelig. Dette var ikke noen felle, og kvinnen … eller piken, for hun var ganske ung … virket som et skikkelig og ordentlig menneske. Det var han sikker på nå.