Forside

Reisen til paradis

Den søte og sjarmerende ungpiken Kamala ble temmelig vettskremt da Marcus Pleyton «hadde den store glede» å meddele at general Warrington ønsket å gifte seg med henne. Det var bare såvidt Kamala klarte å presse frem et svar:

– Men … han er jo en gammel mann!

Marcus Pleyton ville ikke høre på slikt snakk. Etter hans oppfatning var generalen i passende alder; han var ikke fylt seksti ennå, og da han dessuten var enkemann, hadde han alle nødvendige erfaringer. Kamala ville utvilsomt få det godt sammen med ham. Hun burde være takknemlig for et slikt tilbud. Men Kamala hadde sin egen mening om det; hun ville bare gifte seg av kjærlighet, og var ikke det minste interessert i en erfaren enkemann!

«Reisen til Paradis» foregår ikke uten forviklinger og dramatikk; Kamala opplever den dypeste fortvilelse og den høyeste lykke, før hun endelig er ved målet og kjærligheten har seiret.

Barbara Cartland

Reisen til paradis

SAGA Egmont

Reisen til paradis

Originalens tittel:

Journey to Paradise

Oversatt av

Einar Rustad

Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place

ISBN: 9788711763827

Cover image: Shutterstock
Cover design: Grafiskstue.dk

1. e-bok version, 2017

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

Kapitel 1

1839

– Jeg ser at du har fått et brev, Kamala.

Den barske stemmen runget nedover frokostbordet og fikk Kamala til å hoppe på stolen før hun svarte.

– Ja … onkel Marcus.

Hun hadde sett brevet med en gang hun kom inn i rommet.

Butleren hadde fått beskjed om å legge alle brev på frokostbordet. Det var en av mange metoder hennes onkel brukte for å holde seg orientert om hva som skjedde i huset.

Det var få ting som unngikk hans skarpe øyne, og han så med et svakt, tilfreds smil at Kamala ble blek.

– Hvem er det du har fått brev fra?

Hun kunne vel ha gjettet at han ikke ville la være å spørre om det, tenkte hun.

– Jeg … vet ikke, onkel Marcus.

– Ventet du et brev?

– Nei … onkel Marcus.

– Da er du vel spent på å få vite hvem avsenderen er. Jeg foreslår at du åpner brevet og leser det høyt for oss.

Kamala så nervøst opp mot enden av bordet.

Hennes onkel var en stor, dominerende mann med rødlett ansikt. Han styrte sin kone og sine tjenere med jernhånd og var i virkeligheten en hustyrann som ingen var modig nok til å sette seg opp mot.

– Jeg skjønner ikke hvorfor Kamala skal få brev, klaget Sophie grettent.

Hun var en stor og svært alminnelig utseende pike som lignet sin far. Kamala visste bare så altfor godt at Sophie var sjalu på henne. Allerede det faktum at hennes kusine fikk et brev, adressert til henne personlig, var nok til å vekke hennes misunnelse, selv om brevet bare kom fra en forretning.

Kamala var helt sikker på at om ikke hennes onkel laget en scene på grunn av brevet, så ville Sohpie gjøre det etterpå.

– Jeg vet ikke … hvem det kan komme fra, sa Kamala bekymret og stirret på konvolutten foran seg som om den inneholdt en musefelle.

– La oss da ikke forlenge spekulasjonene om hvem vedkommende kan være, sa Marcus Pleyton sarkastisk.

De harde øynene hans hvilte på Kamalas bleke kinner, og det var et grusomt smil på leppene hans da han så hånden hennes skjelve idet hun strakte den ut mot brevet.

Det ville være vanskelig å finne to piker som var så forskjellige som Sophie og Kamala. Det var ikke lett å skjønne at de var i familie i det hele tatt.

Kamala var liten, vever og svært yndig.

Hun hadde øyne som nesten var for store til det lille, litt spisse ansiktet, og fargen på håret hennes var som dagens første solstråler.

Øynene hennes var dypblå som opprørt hav, og fra noen irske forfedre hadde hun fått mørke øyenvipper som fremhevet hudens myke hvithet.

Hun var meget grasiøs, og kroppen hennes svaiet som blomster i vinden. Alt ved henne var formfullendt.

Sophie derimot var fet, klumsete og svært alminnelig.

Det brune håret hennes var stritt og dødt, huden var gusten og ble ikke bedre av all sjokoladen og andre søtsaker som hun puttet i seg.

I motsetning til sin far, var hun ikke særlig intelligent, og hadde liten interesse av å skaffe seg kunnskaper.

Hun ønsket bare å ha det som andre mennesker hadde, og bortsett fra å være gretten og påståelig, løftet hun aldri en finger for selv å skaffe seg de tingene hun ville ha.

Kamala tok brevet og åpnet det. Skriften var ukjent for henne, men hun så underskriften og gispet. Hun hadde møtt avsenderen bare én gang.

– Vel, sa onkelen. Kan du nå si oss hvem det kommer fra?

– Det er fra … Mr. Philip … Radfield … onkel Marcus, stammet Kamala.

– Hvorfor har han skrevet til deg? skrek Sophie fra den andre siden av bordet. Han kom for å treffe meg. Han er min venn. Brevet må være til meg.

– Ja, jeg er sikker på at det er til deg, sa Kamala fort og rakte brevet til kusinen.

– La meg få se konvolutten, forlangte Marcus Pleyton.

Kamala tok konvolutten som hun hadde lagt fra seg på bordet og sendte den til onkelen. Han studerte den, og de store øyenbrynene hans møttes over nesen da han gjorde det.

– Adressen er helt klar, sa han. Miss Kamala Lindsey … jeg vet ikke bedre enn at det er ditt navn.

– Ja, onkel Marcus.

– Så la oss høre hva den unge mannen skriver.

Kamala brettet ut brevet med skjelvende fingre og begynte å lese det opp med en stemme som knapt var hørlig.

«Min kjære Miss Lindsey …

– Jeg hører ikke!

Kamala tok seg kraftig sammen og begynte på igjen:

«Min kjære Miss Lindsey!

Det var en stor glede å treffe Dem sist søndag, og jeg har tenkt på Dem hele tiden siden. Er det en mulighet for at vi kan treffes et sted hvor vi kan snakke sammen? Kanskje i parken eller et annet sted som De får foreslå? Ikke avslå dette, for jeg har viktige ting å snakke med Dem om. Får jeg si en gang til at det var en dyp og varig glede å få gjøre Deres bekjentskap. Jeg kommer til å vente utålmodig på Deres svar.

Deres ærbødige og beundrende
Philip Radfield»

Kamala leste brevet nølende og med pauser mellom setningene. Da hun var ferdig, døde stemmen hennes bort.

Hun løftet ikke øynene fra brevet, men satt og stirret på det som om hun håpet at det skulle oppløse seg i tomme luften.

– Hvorfor har han skrevet til deg? raste Sophie. Hvorfor vil han ikke treffe meg? Han var min venn inntil du tok ham fra meg. Jeg tror ikke at det brevet er til deg.

Hun sprang opp fra bordet mens hun snakket, løp rundt bak sin mors stol og snappet brevet ut av hånden på Kamala.

Sophie stirret et øyeblikk på det før hun skrek:

– Du gjorde det med vilje! Du lurte ham til å snakke med deg, og du har brygget sammen noe hemmelig som han vil snakke med deg om. Jeg hater deg, Kamala! Hører du? Jeg hater deg!

Mens hun sa dette, slengte hun brevet fra seg på bordet og slo Kamala hardt på kinnet.

Kamala sank tilbake på stolen, og det ble et rødt merke der Sophie hadde slått.

– Nå får det være nok! kommanderte Marcus Pleyton fra enden av bordet. Kom og sitt ned, Sophie! Jeg har noe å fortelle deg.

– Det er ikke rettferdig, pappa! Det er ikke rettferdig! hulket Sophie. Kamala sikrer seg alle menn som kommer hit til huset, hun forhekser dem og bruker svart magi for å lure dem til seg.

– Sitt ned med en gang, Sophie! Jeg vil snakke med deg, sa hennes far skarpt.

Sophie kastet på hodet og satte trutmunn med de tykke leppene sine, men etter å ha kastet et fiendtlig og hatefullt blikk på sin kusine, adlød hun ham.

– Gi meg det brevet, Kamala, sa Marcus Pleyton. Jeg vil gi den hanekyllingen et svar som han ikke så snart skal glemme.

Kamala plukket opp brevet fra bordet, dit Sophie hadde kastet det, la det tilbake i konvolutten og gikk opp til onkelen med det.

– Jeg er så lei meg, onkel Marcus, sa hun.

– Sitt ned og hør på hva jeg har å si, beordret Marcus Pleyton.

Kamala gikk tilbake til sin plass og så i det samme på tanten som satt ved den andre enden av bordet.

Mens Sophie hadde skreket og Marcus Pleyton ropt ut sine ordre, hadde tanten sittet der som en taus tilskuer.

Uttrykket hennes var uutgrunnelig, og Kamala lurte på hva hun egentlig tenkte om det som nettopp hadde funnet sted.

– Jeg har tenkt meget på deg, Sophie, sa Marcus Pleyton til sin datter. Jeg har lagt planer for din fremtid, og jeg tror du vil bli tilfreds med dem.

– Hva med min fremtid, pappa? spurte Sophie forbauset.

– Det var fremtiden jeg snakket om, ja, svarte hennes far. Du er tyve år gammel nå, og det er på tide at du gifter deg.

– Gifte meg? ropte Sophie. Men med hvem? Ingen har fridd til meg. Og hvem kommer vel til å gjøre det når Kamala lokker alle menn bort fra meg?

Hun spyttet formelig ordene ut. Kamala svarte ikke og bøyde bare hodet.

– Det er ikke min feil, tenkte hun desperat.

Hvordan kunne hun få sin onkel til å forstå at hun i virkeligheten prøvde å unngå de mennene som kom til dem, og at hun på ingen måte prøvde å tiltrekke dem.

Hun visste bare så altfor godt hvordan Sophies følelser var når det gjaldt dette, hvordan hun forlangte oppmerksomhet, hvordan hun lengtet etter å bli oppvartet av en mann … en hvilken som helst mann. Det var nødvendig for at hun skulle kunne beholde sine store tanker om seg selv.

Men hvem i all verden skulle det være som kastet et eneste blikk etter Marcus Pleytons svært ordinære datter, om hun var aldri så rik? Det skjedde ihvertfall ikke når Kamala var i nærheten.

Kamala var ikke innbilsk. Hun hadde liten anledning til å tenke på seg selv.

Men hun ville vært meget dum og uintelligent om hun ikke hadde vært oppmerksom på at hennes utseende vakte oppsikt overalt hvor hun kom.

Helt siden hun var liten hadde folk snakket om hvor yndig hun var og at hun lignet svært på sin mor.

Det var vanskelig å tenke seg at tante Alice, Marcus Pleytons kone, var hennes mors eldre søster. Det hadde vært ti år mellom dem, og det var nesten ikke til å tro at Alice Pleyton i sine yngre dager hadde vært tiltrekkende.

Nå var hun helt grå og hadde et tynt, furet ansikt. Hun var en pregløs, nesten spøkelsesaktig skikkelse, og hadde en personlighet som ingen i huset aktet på.

– Mamma var så helt forskjellig fra det, tenkte Kamala.

Hun mintes hvor vakker hennes mor hadde vært, og selv om hjemmet var fattigslig og lite, hadde det alltid vært fylt med latter og solskinn.

De hadde vært så lykkelige sammen, så lykkelige at de tre årene hun hadde bodd hos onkel Marcus, virket som et mareritt i sammenligning. Fremdeles var det hjemmet, der faren og moren hadde tilbedt henne, som var virkeligheten for Kamala.

– Som jeg sa, har jeg lagt planer for ditt ekteskap, Sophie, sa Marcus Pleyton med sin skurrende og stygge stemme. Og nå i morges har jeg hørt at de kommer til å bli virkelighet.

– Hvilke planer? Fortell meg det, pappa. Det høres spennende ut!

– Ja, de er spennende, sa Marcus Pleyton. Jeg har ordnet det slik at du skal gifte deg med markien av Truro, Sophie.

Et øyeblikk ble Sophie helt stum av forbauselse, men så sa hun:

– Men hvordan har du kunnet finne en så betydningsfull mann, pappa? Er du sikker på at han vil fri til meg?

– Han har allerede gjort det, svarte hennes far. Alt sammen er allerede avtalt med hans bobestyrer, som er en personlig venn av meg.

– Men han har ikke sett meg, og jeg har ikke sett ham, sa Sophie.

– Du kommer snart til å treffe ham, svarte Marcus Pleyton. Han kommer for å bo her en stund. Han vil formelt fremsette sitt ekteskapstilbud, og jeg skal akseptere det på dine vegne. Så vil forlovelsen bli offentliggjort.

Sophie trakk pusten dypt inn.

– Og hvordan ser han ut? Er han tiltrekkende? Hvor gammel er han?

– Alle disse spørsmålene vil du få svar på etterhvert, og jeg tror du vil bli godt tilfreds. I mellomtiden må du og din mor forberede dere på å ta imot ham på beste måte. Vi må gå inn for å underholde ham. Jeg vil at han skal forstå hvor gunstig det er å gifte seg med min eneste datter.

Sophie tidde et øyeblikk og sa så:

– Jeg tror du mener å antyde at markien ikke er særlig velsituert, pappa.

Hennes far smilte.

– Av og til viser du tegn på intelligens, Sophie. Det kan bare komme fra meg. Ja, selvfølgelig har du rett. Markien er nokså fattig, og du er en rik arving. Hva kan vel være mer fornuftig enn at dere slår dere sammen?

– Jeg skal altså bli markise, sa Sophie, nærmest til seg selv.

Så forsvant tilfredsheten plutselig fra ansiktet hennes, og hun så tvers over bordet på Kamala.

– Jeg vil ikke ha Kamala her mens han bor i huset, sa hun ondskapsfullt. Hun kommer til å prøve å ta ham fra meg, slik hun har gjort med alle andre menn som er kommet hit. Du må sende henne bort, pappa.

– Jeg har lagt planer for Kamala også, svarte Marcus Pleyton.

– Vil du sende henne bort? spurte Sophie utålmodig.

– Kamala kommer til å reise herfra om ganske kort tid, svarte Marcus Pleyton. Hun skal også gifte seg.

Kamala så fort opp. Hun vendte ansiktet mot onkelen, og øynene hennes var store og engstelige.

– Dette er nok en overraskelse for deg, Kamala, sa Marcus Pleyton. Men din forstyrrede og opprørske karakter vil best bli lagt bånd på ved at du får en mann. Derfor har jeg valgt ut en til deg.

– Har du plukket ut en mann til meg? sa Kamala med skjelvende stemme.

– Ja, Kamala. Selv om du kanskje ikke tror det, har jeg ditt beste for øyet. Og jeg synes du er en meget heldig ung kvinne.

Det ble en pause fordi Marcus Pleyton ventet at Kamala skulle si noe, men det greide hun ikke. Hun kunne bare sitte der og stirre på sin onkel. Ansiktet var meget blekt, unntatt der hvor Sophies slag hadde truffet henne.

– Det er med stor glede jeg kan fortelle deg at general Warrington har bedt om din hånd, fortsatte Marcus Pleyton.

– General Warrington? Kamala kunne bare såvidt presse ordene frem. Men han er en gammel mann, meget gammel!

– Han er en mann i passende alder, svarte Marcus Pleyton. Han er ikke seksti ennå, enkemann og en erfaren ektemann. Han vet hvordan han skal håndtere dine nokså spesielle egenskaper, Kamala.

Onkelen gjorde narr av henne, og med en antydning til sinne i øynene sa Kamala.

– Jeg tror du vil forstå at jeg ikke kan gifte meg med general Warrington, onkel Marcus.

Onkelen stirret på henne.

– Mener du å ville antyde at du ikke tar imot et slikt tilbud?

– Jeg kunne ikke gifte meg med noen som er så gammel, svarte Kamala. Dessuten liker jeg ikke general Warrington.

– Er det ørene som svikter meg? tordnet Marcus Pleyton. Kan det være mulig at en ubetydelig liten jentunge, et fattiglem som lever på min nåde, vil være så frekk å si nei til en så fremragende mann som generalen? En mann som er rik og meget ansett, og som halvparten av landets kvinner gjerne vil gifte seg med?

– Så la ham spørre en av dem, svarte Kamala. Jeg beklager at jeg ikke kan gifte meg med generalen.

– Hva du vil eller ikke vil, spiller ingen rolle, snerret Marcus Pleyton. Jeg anser ham for å være en meget passende ektemann for deg, og som din verge har jeg full rett til å bestemme for deg. All den stund jeg sier det, skal du gifte deg med generalen enten du vil eller ikke.

– Du kan da ikke tvinge meg til å gjøre noe slikt, onkel Marcus, sa Kamala bønnfallende. Han er et forferdelig menneske. Det sies at han slo sin kone til hun døde.

– Tull og tøys! skrek Marcus Pleyton. Du har hørt på tjenersladder. Den kvinnen var meget svakelig og kunne ikke engang gi ham et barn. Han ønsker en arving, Kamala, og det skulle du være i stand til å gi ham.

Kamala knyttet nevene hardt i et forsøk på å bevare selvkontrollen. Hun hadde truffet general Warrinton mange ganger når han var kommet til lunsj eller middag.

Minnet om den siste gangen var bare så altfor levende. Hun hadde sittet ved siden av ham ved bordet. Han hadde vært bare så altfor oppmerksom og snakket til henne mens hun helst ville tidd stille, slik at Sophie og onkel Marcus ikke kunne si at hun stakk seg frem.

– De har et meget usedvanlig navn, Miss Lindsey, hadde generalen sagt.

– Det er min far som har valgt det, forklarte Kamala. Han var meget interessert i indisk litteratur, og Kamala betyr lotusblomst.

– En lotusblomst er myk og behagelig … å ta på, sa generalen langsomt.

Kamala hadde sett forundret på ham, og uttrykket i øynene hans hadde fått henne til å gyse.

De tynne leppene hans smilte, og som så mange ganger før tenkte hun at han var en avskyelig mann. Det var noe nesten dyrisk ved ham, og det fikk en til å tro at de historier som ble fortalt om ham, ikke var overdrevne.

Nå skalv hun igjen, og hvor vanskelig det enn var å sette seg opp mot onkelen, så sa hun likevel bestemt:

– Jeg beklager hvis jeg gjør deg sint, onkel Marcus, men jeg … vil ikke gifte meg med generalen … ikke om han var den siste mann i verden.

Marcus Pleyton slo i bordet så kopper og tallerkener klirret.

– Våger du å trosse meg? raste han. La meg fortelle deg endelig og for godt at jeg ikke finner meg i dine frekkheter. Du gjør som du får beskjed om! I dag gir jeg beskjed til generalen om at vielsen kan finne sted med det aller første.

– Jeg nekter fremdeles, onkel Marcus.

Kamala reiste seg da hun sa det.

– Jeg vil ikke gifte meg med ham om du så sleper meg til alteret. Forstår du det? Pappa og mamma ville aldri tvunget meg til å gifte meg med en mann jeg ikke elsket …

– Din pengelense herr pappa er død, snerret Marcus Pleyton. Han etterlot deg til meg, og jeg skal utføre mine plikter slik jeg tror det tjener deg best. Du er stivsinnet og opprørsk og du har en selvstendig tankegang som slett ikke kler en kvinne. For min del anser jeg general Warrington som et utmerket valg. Han vil snart få skikk på deg.

– Jeg vil ikke gifte meg med ham!

– All right! Da får jeg bruke sterkere virkemidler.

Han reiste seg og tok sin gullklokke opp av vestelommen.

– Jeg drar til London nå for å ordne Sophies affærer, men jeg er tilbake her en stund etter seks. Klokken halv syv skal du komme til mitt arbeidsværelse, Kamala, og da skal du forsikre meg om at du vil gifte deg med generalen. Hvis du ikke gjør det, skal jeg skaffe meg ditt samtykke på en måte som du vil finne meget smertefull.

Marcus Pleyton snudde seg og gikk ut av frokostrommet. Han sa ikke adjø hverken til sin kone eller sin datter, men Sophie løp etter ham og ropte «Pappa! Pappa!» og fulgte ham nedover korridoren.

Med blekt ansikt snudde Kamala seg til sin tante.

– Hjelp meg, tante Alice! Jeg kan ikke gifte meg med generalen!

– Jeg kan ikke gjøre noe, Kamala, svarte Mrs. Pleyton med uttrykksløs stemme.

– Vær så snill, tante Alice! Noe kan du da gjøre! Du må få onkel Marcus til å forstå at det er umulig for meg å gifte meg med en slik mann.

– Din onkel får det alltid som han vil, svarte Mrs. Pleyton.

– Du er mammas søster. Du vet hvor lykkelige hun og pappa var sammen. De elsket hverandre. Mamma snakket ofte med meg om … ekteskap, og hun sa at hun håpet jeg vil finne en som pappa når tiden kom, en som jeg kunne elske og som ville elske meg. Hun ville aldri ha tillatt at jeg ble tvunget til å gifte meg med en gammel mann som er kjent for å være grusom.

– Jeg beklager, Kamala, sa Mrs. Pleyton, og for første gang var det en antydning til sympati i stemmen. Men du har ingen penger, og hvis din onkel ikke lenger vil underholde deg, hva kan du da gjøre?

– Kanskje jeg kunne få meg en jobb som guvernante eller lærerinne, svarte Kamala.

– Du er så ung, bare atten ennå, svarte hennes tante. Tror du noen vil ansette deg uten at du har noen å referere til?

– Mener du at onkel Marcus ikke ville anbefale meg? sa Kamala vantro.

– Han liker ikke mennesker som trosser ham, Kamala. Det vet du like godt som jeg. Når du treffer ham i kveld, må du si ja til å gifte deg med generalen. Ellers vil han slå deg, slik han har gjort før.

– Som han har gjort før, sa Kamala nesten uhørlig.

Hun visste bare så altfor godt hvor grusomt onkelen kunne straffe henne, og han hadde tydelig glede av det.

Hun visste at han mislikte henne og hadde gjort det helt siden hun kom i huset. Og hun var sikker på at det var fordi han hadde imot henne at han med vilje hadde valgt en så frastøtende og grusom ektemann til henne.

– Hva kan jeg gjøre, tante Alice? spurte Kamala.

– Du kan ikke gjøre noe annet enn å adlyde ham, Kamala, svarte Mrs. Pleyton. Allerede for mange år siden har jeg lært at det ikke nytter å si ham imot. Han vinner bestandig, Kamala. Bestandig!

For første gang så lenge hun hadde kjent henne, syntes Kamala at tanten snakket som et menneskelig vesen.

Det var noe i stemmen hennes som fortalte at hun led, og med en følelse av skrekk forsto Kamala nå at tante Alices fargeløshet var resultatet av at hun var nødt til å bøye seg for Marcus Pleyton.

Kanskje hadde også hun en gang vært lystig og glad, slik som søsteren, men enten hadde han slått henne eller ved hjelp av sin dominerende personlighet tvunget henne til å bli det spøkelsesaktige vesen hun var nå, og som ingen la merke til.

– Tante Alice! sa Kamala impulsivt og strakte hendene ut mot tanten.

Men Mrs. Pleyton var allerede i ferd med å forlate frokostrommet.

Langsomt brettet Kamala servietten sin sammen og gikk opp på sitt værelse. Hun syntes det var umulig å tenke.

Hun syntes at den redselsfulle tanken å skulle gifte seg med generalen lå over henne som en vampyr, slik at hun bare måtte krype sammen under den.

Hun så på klokken som sto på peishyllen.

Hun hadde ni timer å bestemme seg på, på å ta en beslutning om hvorvidt hun skulle trosse onkelen eller gå med på å gifte seg med general Warrington, slik han ønsket.

Hun visste bare så altfor godt hva som ville skje dersom hun nektet.

Helt siden hun var kommet til slottet, hadde onkelen valgt å straffe henne på en måte så hard at den var grusom. Hun hadde aldri opplevd fysisk vold før.

«Fysisk straff» var bare ord som forekom i bøkene. Men hennes onkel hadde snart gjort det klart hva han syntes: At hennes tidligere oppdragelse hadde gjort henne kjepphøy og umedgjørlig.

Hennes far hadde alltid oppmuntret henne til å gi uttrykk for sin mening, til å diskutere viktige offentlige spørsmål med ham, til å lese avisene og holde seg underrettet om alle begivenheter. I tillegg ville han at hun skulle sette seg inn i den klassiske engelske og franske litteratur.

Til hennes forbauselse hadde onkelen erklært at alt dette var utfordrende og ukvinnelig. Han begrenset hennes lesning og nektet henne aviser.

For hver eneste bemerkning han fant frekk og for meningsytringer han fant ukvinnelige, straffet han henne. Hver gang han kunne finne en god unnskyldning, slo han henne.

Kamala oppdaget fort at han hadde glede av å ydmyke henne, ikke bare offentlig hvor han kunne håne henne for øynene på andre mennesker, men også privat.

Når han slo henne, måtte hun selv hente pisken, knele foran ham og be ham rette på hennes feil. Når avstraffelsen var over, måtte hun kysse pisken og takke ham fordi han lærte henne hvordan hun skulle oppføre seg.

Til å begynne med hadde hun kjempet mot ham på samme måte som et dyr når det er fanget i en felle. Så hadde hun oppdaget at det ikke var noen mulighet for at hun kunne vinne over hans overlegne styrke, og hadde derfor grepet til andre metoder.

Hun var alltid stille og underdanig når han var tilstede og følte nesten en tilfredsstillelse over at hun på den måten hindret ham i å finne påskudd til å straffe henne.

Til tider var det faktisk lettere å håndtere onkelen enn Sophie. Hennes kusine ble mer og mer misfornøyd med forskjellen i deres utseende. For hver dag ble hun mer sjalu og fiendtlig, og hun lot alle skuffelser og bekymringer som skyldtes hennes egen utilstrekkelighet, gå ut over Kamala.

– Hva skal jeg gjøre? spurte Kamala nå seg selv.

Det virket utrolig at en foresatt nå i året 1839 fortsatt skulle kunne tvinge en kvinne inn i ekteskap mot hennes vilje.

Men Kamala visste at onkelen hadde loven på sin side, og at han etter den hadde rett til å ordne hennes saker som han ville.

Plutselig la hun hendene foran ansiktet.

– Å, pappa og mamma! hulket hun. Hvordan kunne dere dø og la dette hende med meg!

Hun visste nå at hennes lykke var slutt den dagen hun hadde fått høre at hennes mor og far var gått til bunns i Biskaya med det skipet som skulle bringe dem hjem fra en ferie i Italia.

De hadde vært så glade da de dro.

– Etter seksten år skal vi på vår annen bryllupsreise, hadde Kamalas far sagt. Du må tilgi at vi ikke tar deg med oss, barnet mitt, men jeg vil så gjerne være alene med din mor. Vi skal finne igjen vår ungdom.

En av farens bøker var blitt antatt, og fordi forleggeren hadde gitt et forskudd på hundre pund, var reisen blitt mulig.

– Det er ekstravagant, hadde Mrs. Lindsey nokså nølende sagt da hennes mann hadde foreslått reisen.

– Selvfølgelig er det ekstravagant, hadde Kamala hørt faren svare. Men hva er livet hvis vi ikke er litt ekstravagante? Og det gjelder ikke bare penger, skatten min. Vi må også være ekstravgante med vår lykke, vår latter og aller mest med vår kjærlighet.

Han hadde tatt moren i armene sine og kysset henne, og hun hadde sett beundrende opp på ham.

– Er du sikker på at vi bør gjøre noe så uansvarlig? spurte hun.

– I mange år har jeg ønsket å vise deg Italia, svarte han. Ingen og ikke noe skal greie å forhindre meg i å ta deg med dit.

– Å, min elskede, det lyder så vidunderlig! hadde Kamalas mor ropt, men da hun så datterens ansikt, hadde hun omfavnet henne og holdt henne tett inn til seg.

– Du må unne meg en måned alene med pappa, ba hun. Vi lar deg være her sammen med guvernanten, og du er helt trygg med henne inntil vi kommer tilbake.

– Ja, selvfølgelig, mamma, hadde Kamala svart. Jeg vet at du fortjener en ferie.

– Ingen fortjener den bedre, sa hennes far bestemt.

Kamala visste at han sa sannheten.

De hadde hatt noen vanskelige år. De hadde ikke hatt mye penger, og de så seg ikke engang råd til å holde guvernante til Kamala. Isteden hadde hennes far undervist henne.

Hun foretrakk så absolutt å ha ham som lærer, men det betydde at han ble hindret i sitt eget arbeide, både i de litterære studiene han var opptatt av og i hans frivillige arbeide for å hjelpe syke barn.

Det var merkelig hvordan hennes far hadde funnet barn uimotståelige, særlig når de var skadet eller syke, tenkte Kamala.

Den lokale doktor var en eldre mann som hadde vanskelig for å oppfylle alle sine plikter.

Han hadde bare vært så altfor lykkelig når Andrew Lindsey spjelket et brukket ben, bandasjerte en skadet arm eller foreskrev urter som han trodde var mer effektive enn vanlige medisiner.

Når Kamala så tilbake, syntes hun at hennes liv den gang hadde vært meget innholdsrikt og variert.

Det hendte de kjørte lange veier i en gammel gigg … det var alt hennes far hadde råd til … for å besøke en gård der en gutt var falt ned fra en høystakk eller hvor et barn hostet og hostet på grunn av en sykdom som legen ikke kunne finne ut av.

Kamala hadde ofte tenkt at det like mye var hennes fars nærvær som hans faktiske dyktighet som gjorde at hans pasienter kom seg.

Det var ingen tvil om at de barna han behandlet, alltid ble friske, og det så ut som de følte seg bedre straks han viste seg.

Han forklarte sine metoder for Kamala, og fordi han mente at urter var bedre enn fabrikklagede medisiner, viste han henne noen oppskrifter han hadde funnet i østerlandske manuskripter, bøker han hadde samlet for å bevise sine påstander.

Men for egen del mente Kamala at han hadde en intuisjon og en forståelse av sykdommer som var viktigere enn hva han hadde funnet i bøker.

– Din pappa har helsebringende fingre, det er hva han har, sa en gammel kvinne. Når han tar på benet mitt, kjenner jeg at smertene forsvinner. Det er en evne Gud har gitt ham.

Hvor lykkelige de hadde vært, tenkte Kamala. Hennes mor hadde strålt av lykke, uansett hvor vanskelig de hadde det og uten hensyn til hvor hard fremtiden så ut.

De døde sammen, slik de sikkert hadde ønsket å gjøre, men Kamala var blitt alene igjen.

Hun husket hvordan det hadde lammet henne da det gikk opp for henne at hun aldri ville få se sin far og mor igjen, og at hun heretter måtte bo på slottet hos sin onkel og tante.

Det hadde ikke vært noen andre slektninger hun kunne henvende seg til. Onkel Marcus hadde kommet, han hadde snakket foraktelig om hennes hjem, gjort narr av de slitte teppene, av den ustelte haven og mangelen på tjenere, og da hadde hun forstått at hennes lykke var forbi.

Marcus Pleyton prøvde ikke å skjule at han foraktet hennes far og også hennes mor fordi hun hadde giftet seg med ham. Han så ned på alle som ikke hadde penger. Han mente at en mann som var intellektuell og manglet interesse for penger, måtte være en tosk.

Det gikk snart opp for Kamala at hennes far hadde vært alt det Marcus Pleyton ikke var: En gentleman, en god sportsmann, flink til å konversere, en mann med smak, fylt av menneskelighet og medlidenhet med dem som hadde det vondt.

Det var antagelig det faktum at Andrew Lindsey kom fra en god familie, som irriterte hennes onkel aller mest.

Etterhvert som hun ble eldre, tenkte Kamala at når onkelen stadig ville vise sin makt over henne, så var det fordi han ville bevise for seg selv at han både fysisk og mentalt var hennes far overlegen.

– Din dyktige far døde uten å etterlate seg en penny.

– Hvor intelligent er en mann som ikke kan forsørge kone og barn?

– Blått blod fyller ikke en tom mave.

Slike ting fikk Kamala høre dag etter dag.

Av bitter erfaring lærte hun at hun ikke måtte svare på det han sa. Hun måtte ikke forsvare sin far. Det onkelen ville var nettopp å provosere henne til å svare.

Marcus Pleyton hadde skapt seg en stor formue gjennom å drive handel, og Kamala skjønte snart at han var oppsatt på å kjøpe en sosial posisjon og den respekten som fulgte med den.

Han hadde ikke bodd særlig lenge på slottet. Han hadde kjøpt det av en familie som hadde levd der i generasjoner, men som ikke lenger hadde råd til å holde det i stand.

Marcus Pleyton hadde utstyrt slottet med all den luksus som penger kunne kjøpe.

Likevel syntes Kamala at slottet med sine gamle murer og alle de historier som var knyttet til det, måtte ha vært langt vakrere før det ble overfylt med flotte, nye møbler, med tykke tepper og silkeportierer.

Av og til gikk hun opp på loftet hvor de gamle eieres malerier og møbler var lagret. Der fantes blant annet portretter av deres forfedre, bilder så gamle at de hadde ment at de ikke var verdt å ta med seg.

Mennene hadde tynne, aristokratiske ansikter med rene trekk, og de så helt annerledes ut enn den grovbygde og fyldige Marcus Pleyton. Kvinnene så vennlige og dannede ut, og de minnet om Kamalas mor.

Der oppe på loftet fantes det også gardiner av falmet fløyel og fillete, broderte gardiner som ivrige hender en gang hadde laget.

Det var stoler, riktignok med ødelagte seter, men likevel med en eleganse som langt overgikk de tunge og altfor dekorerte stolene og sofaene som Marcus Pleyton hadde kjøpt. Det hjalp ikke at de var svært dyre.

– Hva i all verden er det som interesserer deg oppe på det skitne loftet? hadde Sophie en gang spurt.

– Husets historie og menneskene som bodde her, svarte Kamala, men hennes kusine hadde ikke begrepet noe av det.

Når hun nå så på sitt soveværelse med en skinnende messingseng og et blomstret gulvteppe, visste Kamala at penger ikke kunne kjøpe noen av de tingene som hadde vært hennes da hun bodde hjemme hos sin far og mor.

– Jeg kan ikke gifte meg med noen uten at jeg er glad i mannen, sa hun til seg selv.

Men samtidig var det som om hun kjente snerten av sin onkels pisk, og hun visste at han ville slå henne bevisstløs om hun trosset ham.

Før eller senere måtte hun gi seg. Han ville aldri tillate henne å gå av med seieren i en slik diskusjon.

Plutselig bestemte hun seg.

– Jeg må dra min vei, tenkte hun. Jeg kan ikke bli her til jeg blir tuktet til lydighet. Og jeg vil ikke … jeg vil ikke gifte meg med generalen, uansett hva onkel Marcus gjør.

Hun la fingrene mot tinningene og prøvde å tenke. Hvor skulle hun dra hen?

Hun var helt klar over at om hun dro, måtte hun forsvinne for godt. Når onkelen fant ut at hun var forsvunnet, ville han sette himmel og jord i bevegelse for å bringe henne tilbake. Og da ville han behandle henne som han en gang hadde behandlet en stallgutt som var skyldig i å ha skadet en hest.

Onkelen hadde fått tak i gutten og bragt ham tilbake. Deretter hadde han pisket ham slik at han ikke var i stand til å forlate sengen på to uker.

– Det er det som vil skje med meg også, tenkte Kamala, helt syk til sinns. Det kan jeg ikke holde ut!

Det banket på døren, og hun kvakk til.

– Hvem er det? spurte hun spent.

Det føltes som om alle i huset allerede måtte kjenne hennes tanker.

Døren gikk opp. Det var bare en av pikene.

– Fruen ber meg hilse, Miss Kamala, sa hun. Hun ba meg fortelle Dem at hun og Miss Sophie drar til byen for å gjøre innkjøp, og de kommer ikke tilbake til lunsj.

– Takk for beskjeden, Lucy.

Døren lukket seg bak piken, og Kamala gikk bort til vinduet. Dette var hennes sjanse. Skulle hun dra sin vei, måtte hun gjøre det nå.

Men hvordan skulle hun komme seg av gårde og hvor skulle hun dra hen? Det måtte være et sted hvor onkelen ikke kunne finne henne, men hvor skulle det være?

– Jeg kunne reise til Frankrike, sa hun høyt. Kanskje er det best at jeg går i kloster. Da ville jeg være beskyttet mot alle sorger og mot uønsket oppmerksomhet fra menn.

Men noe ungt og friskt inne i henne gjorde opprør mot tanken.

– Det må da være noen i Frankrike som er interessert i å lære engelsk, tenkte hun.

Men først måtte hun komme dit, og det ville koste penger.

Hun husket at de eneste verdifulle ting hun eiet, var hennes mors forlovelsesring, som hun hadde latt bli hjemme da hun dro til Italia, og dessuten en brosje som hadde tilhørt hennes bestemor. Det var en stjerne besatt med diamanter.

Dessverre hadde ikke Kamala selv disse tingene. Onkelen oppbevarte dem i pengeskapet.

– Det er ikke korrekt for en ung pike å bære smykker, hadde han sagt.

Sophie bar perler og hadde mange brosjer. Kamala visste at hans avgjørelse bare var et uttrykk for at han ville nekte henne alt som hun kunne ha glede av.

Diamantene måtte minst være verd hundre pund. Hun satte seg ned ved skrivebordet sitt for å skrive et brev. Da det var ferdig, leste hun igjennom det.

«Kjære onkel Marcus!

Jeg kan ikke gifte meg med general Warrington, og jeg vet at pappa ikke ville ha ønsket det. Derfor drar jeg min vei, og du vil ikke kunne finne meg.

Jeg takker deg fordi du har gitt meg husly siden mine foreldre døde, men jeg har lenge forstått at jeg ikke er velkommen her i huset.

Du oppbevarer en diamantring og en diamantbrosje for meg. De er tilsammen verd minst hundre pund. Jeg har derfor tatt med meg femogtyve pund i kontanter og dessuten hesten Rollo, som du betalte sytti pund for for noen uker siden. De resterende fem pund er betaling for sadelen og bisselet. Jeg ville ikke like å skylde deg noe.

Unnskyld det bryderi og den opphisselse jeg forårsaker på grunn av denne beslutning, men jeg forsikrer deg at jeg ikke vil gifte meg med en mann jeg ikke elsker.

Din ydmyke, men ulydige niese

Kamala.»

Kamala leste igjennom brevet enda en gang, la det i en konvolutt, skrev onkelens navn utenpå og lot det ligge i skrivebordet.

Hvis det ikke ble funnet før en stund etter at han var kommet hjem, ville det gi henne en bedre mulighet for å komme unna.

Raskt skiftet Kamala klær. Hun tenkte seg om et øyeblikk og tok så på seg en tynn silkekjole med mange underskjørt under ridedrakten.

Hun pakket så mange ting som mulig, inklusive en nattkjole, sin børste og kam samt en bluse, i en kurv.

Hun dekket kurven med et lett sjal og tok den med seg ut av rommet.

Hun gikk til tantens dagligstue. Det var i slutten av måneden, og hun visste at det av den grunn ville ligge kontanter i en låst skuff i tantens skrivebord. Det var lønningene til de kvinnelige tjenerne.

Onkelen betalte selv mennene, men tanten var ansvarlig for å betale stuepikene, oppvaskpikene og det øvrige kjøkkenpersonale.

Kamala visste hvor nøkkelen lå, for hennes tante hadde ofte tatt den frem i hennes nærvær. Da hun tok den frem fra gjemmestedet, følte hun seg temmelig skyldbetynget, for på en måte oppførte hun seg som en tyv.

Men hun sa til seg selv:

– Jeg tar bare hva som tilkommer meg. Ringen og brosjen vil sikkert innbringe mer enn hundre pund, og når onkel Marcus kommer over sitt raseri, vil han sikkert være glad over å bli kvitt meg.

Hun tok ut femogtyve pund og puttet pengene i pungen sin. Så låste hun skuffen igjen og la nøkkelen tilbake i gjemmestedet. Med kurven på armen gikk hun så ned og ut til stallene.

– Vil du være så snill å gjøre Rollo klar for meg, sa hun til stallmesteren.

– Selvfølgelig, Miss, sa han. Skal De ut på en ridetur? Jeg skal si til en av stallguttene at han skal bli med Dem.

– Nei takk! sa Kamala. Jeg vil heller ri alene, og jeg skal ikke langt.

Stallmesteren så på kurven og tenkte seg at hun skulle besøke en syk kvinne i landsbyen. Det var akkurat det Kamala ville at han skulle tro.

Det var svært vanlig at hun ble sendt på et slik ærend til en syk leilending eller til en gammel pensjonist. Sophie ville aldri bry seg med slike ting.

– Javel, Miss, men vær forsiktig, sa han. Rollo er ganske livlig nå, for den har ikke vært ute på noen dager.

Da hesten ble leid ut på gårdsplassen, visste Kamala at hun hadde gjort et godt valg.

Rollo var en stor rødskimmel, velbygget og av god avstamning. Den var utholdende, og hun var glad for å se at den formelig flommet over av ubrukte krefter. Den steilet litt for å vise sin uavhengighet og var litt urolig da hun ble hjulpet opp i sadelen. Den var tydelig ivrig etter å komme av gårde.

Hun lot den løpe som den ville gjennom parken, men like før de nådde porten, stoppet hun den og steg av.

Under et av de store eiketrærne bredte hun sjalet sitt ut på bakken og la opp i det alle de tingene hun hadde i kurven. Så bandt hun sjalet sammen til et knytte.

Hun bandt det fast på sadelknappen, kastet kurven inn blant noen tornebusker og steg opp på hesten igjen.

Da hun var kommet ut av parken og gjennom landsbyen, red Kamala sørover. Det var åpent land hun skulle igjennom, og hun unngikk landeveien med all dens trafikk og alt støvet.

Da hun hadde ridd i nesten tre timer, stoppet hun ved en liten kro for å gi Rollo en hvil og også noe å drikke.

Hun trengte også selv å få noe i livet. Opphisselsen hun hadde følt da hun hadde sett brevet på sin plass under frokosten, hadde gjort det umulig for henne å spise noe. Derfor var hun nå temmelig sulten.

Det var bare brød og ost å få, men det smakte godt, og verten overtalte henne også til å ta et lite glass hjemmelaget eplevin. Det fikk fargen til å stige opp i kinnene hennes.

Hele måltidet kostet bare noen få pence. Da hun red videre, holdt hun seg fremdeles ute på markene.

Et par timer senere begynte det å bli ganske kjølig. Det hadde vært slik en fin og varm høstdag at hun hadde glemt at det allerede var november, og at det kunne bli kaldt når solen gikk ned.

Hun ønsket nå at hun hadde tatt med seg en kappe, men det ville ha vært vanskelig å forklare stallmesteren hvorfor hun hadde den på. Å gjemme den i kurven, ville vært umulig.