SAGA Egmont
Reisen til Olympos
Originalens tittel:
The goddess of love
Oversatt av
Kris Omre
Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place
Font: Copyright (c) 2010-2012 by Claus Eggers Sørensen (es@forthehearts.net), with Reserved Font Name ‘Playfair’
Copyright © 1987, 2017 Cartland Promotions och SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen
All rights reserved
ISBN: 9788711763834
Cover image: Shutterstock
Cover design: Grafiskstue.dk
1. e-bok version, 2017
Format: EPUB 2.0
SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com
1899
Corena nynnet en liten melodi for seg selv mens hun gikk nedover trappene.
Det var en vakker dag, og solen fikk påskeliljene under trærne til å lyse.
De første sommerfuglene flagret lett over syrinbuskene.
Hun hadde ingen anelse om at hun selv så ut som en vårblomst.
Hun hadde på seg en kjole som sto godt til de bristeferdige blomsterknoppene.
Øynene hennes hadde små flekker av gull, og var like skinnende grønne som bekken som glitret nederst i hagen.
Hun ønsket at faren hadde vært sammen med henne.
Han ville utvilsomt ha sitert en gresk ode som ville ha beskrevet hans glede over skjønnheten hun så, bedre enn hun kunne uttrykke med ord.
Det var ikke overraskende at Sir Priam Melville var i Hellas.
Helt siden han dro opp til Oxford, hadde Sir Priam vært besatt av Hellas.
Hans enestående og uvanlige kunnskaper om landet hadde gjort ham til en ubestridt ener på området.
Sir Priam hadde en gresk bestemor, så hans hengivenhet for landet lå i ham i blodet.
Han hadde også begynt å samle statuer og andre kunstgjenstander fra Hellas, og nå smykket de det vakre huset fra Elisabeth-tiden som de bodde i.
Da hans datter ble født, var det en selvfølge at hun skulle ha et gresk navn.
Og også at hun skulle vokse opp til å bli enda vakrere enn de greske statuene som både moren og faren fant så fascinerende.
Det var to år siden Lady Melville døde.
Corena hadde forsøkt å ta seg av faren, men hun visste at det eneste som virkelig kunne hjelpe ham til å komme over tapet, var å være i Hellas.
Etter jul hadde han fortalt henne at det var der han ville være.
Hun tenkte at det var godt han ikke hadde bestemt seg for å dra tidligere.
Hun var så ensom uten ham, men guvernanten hennes, en svært intelligent kvinne, holdt henne med selskap.
De fordypet seg i bøkene som fylte Sir Priams bibliotek, og inskripsjonene som hadde blitt sendt til ham like før han reiste.
Det var disse inskripsjonene som hadde fått ham til å ta den endelige avgjørelsen. Han hadde ikke lenger vært i stand til å holde seg borte fra landet som trollbandt ham.
Da han dro av sted, syntes Corena han hadde sett ti år yngre ut bare ved tanken på det som lå foran ham.
Inne i hallen stoppet hun et øyeblikk for å berøre den utsøkte marmorfoten som sto på en sokkel. Litt bortenfor sto hodet av en mann.
Det var en nydelig skulptur i overraskende god stand.
Hennes far hadde funnet den på den siste ekspedisjonen før moren døde, og hadde brakt den hjem i triumf.
Den var et av de fineste eksemplarene han noen gang hadde sett, og han kunne nesten ikke tro at han hadde vært så heldig å få den i sitt eie.
– Den er fra det fjerde århundre før Kristus, min kjære, hadde han fortalt Corena.
Corena undret seg ofte på om hun noen gang ville møte en virkelig mann med et så flott utseende og en så behersket mine som vist på statuen.
Denne morgenen, kanskje fordi det var vår, tenkte hun at hvis hun noen gang forelsket seg, ville det bli i en mann som var flott, sterk og stolt.
Hun hadde ikke funnet noen av disse egenskapene i noen av de unge mennene som kom til huset, eller dem hun hadde truffet i de få selskapene hun hadde deltatt i.
Året før hadde hun båret sorg og ikke gått noe sted.
Nå hadde hun håpet på at faren ville eskortere henne til noen av ballene og mottagelsene som ble gitt rundt i landet.
Men han var mer opptatt av gudinnene han fant i Hellas enn av sin egen datter.
Jeg antar at jeg er heldig, tenkte Corena ofte, siden kvinnene som far så lidenskapelig tilber har vært døde i århundrer, eller har trukket seg tilbake til Olympos og ikke lenger omgås mennesker.
Hun måtte le av tanken.
Men likevel hadde hun selv en forkjærlighet for Hellas, og hennes far hadde lovet at han skulle ta henne med den neste gangen han reiste.
– Hvorfor ikke denne gangen?
Faren hadde nølt som om han lette etter de rette ordene.
Fordi de kjente hverandre så godt, følte hun straks at noe var galt.
– Er det du skal gjøre farlig?
Han så bort før han svarte.
– Det kan hende, min kjære, og det er derfor jeg må reise alene.
– Hva er det egentlig du leter etter?
Han ventet litt før han svarte.
– Jeg har hørt noen vage historier om en statue eller kanskje flere i Delfi, som så underlig det enn kan høres ut, ennå ikke har blitt funnet.
Corenas øyne lyste opp.
Alt som hadde med Delfi å gjøre hadde alltid fascinert henne.
Hun hadde lest hver eneste bok som var blitt skrevet om det, og hadde bombardert sin far med spørsmål.
Delfi var stedet hvor Apollons tempel hadde blitt bygget under de skinnende klippene som strakte seg flere hundre meter over pilegrimenes hoder, urokkelig og utilnærmelig.
Faren hadde forklart henne at da Apollon forlot øya Delos for å erobre Hellas, hadde han hatt en delfin som veiviser, og den hadde ført ham til den lille byen Crisa.
Apollon forvandlet seg til en stjerne på ettermiddagshimmelen, og hoppet fra skipet mens flammene skjøt ut fra ham og spredte sitt strålende lysskinn over himmelen.
Han hadde marsjert oppover den bratte bakken, rett mot hulen til dragen som voktet klippene.
Da han hadde drept den, bekjentgjorde han for gudene at han krevde retten til alle de landområdene han kunne se fra stedet hvor han sto.
Corena drømte om det magiske øyeblikket, og faren fortalte henne at Apollon hadde valgt det vakreste utsiktspunktet i hele Hellas.
Delfi hadde også sitt orakel.
Folk kom langveis fra for å høre den unge prestinnens spådommer når hun var besatt av guden.
Farens stemme var full av entusiasme når han fortalte Corena om fortiden.
Og det var med ekte sorg han forklarte at keiser Nero i det første århundre etter Kristi fødsel hadde flyttet sju hundre statuer fra Delfi og sendt dem til Rom.
For tre år siden hadde franske forskere funnet utallige inskripsjoner, ødelagte templer og altere.
Men ikke en eneste statue var bevart.
Arkeologer som hennes far hadde likevel ikke gitt opp håpet, og nyheten fylte Corena med spenning og glede.
– Forsøker du å fortelle meg at du har funnet en statue?
– Jeg har hørt om en, rettet hennes far, – men det kan være det bare er løse rykter.
– Problemet er at grekerne ikke liker at noen frakter med seg kunstskattene deres ut av landet etter at lord Elgin tok med seg det vakreste av det som ble funnet i Parthenon.
– Jeg kan forstå dem, mumlet Corena.
– De neglisjerte dem i generasjoner, sa han, – men nå har de endelig begynt å forstå hvilke verdier slike ting representere selv om majoriteten ikke har noen idé om hvor unike og uvurderlige disse skattene er.
Corena så grunnende på ham. – Og du tror at grekerne vil forhindre at du tar med deg det du eventuelt finner?
Igjen virket det som faren nølte før han svarte.
– Det finnes mennesker, grekere, og noen av andre nasjonaliteter, som ønsker å utnytte funnene for å tjene penger på dem.
Corena forsto at det var her faren lå, og hun la armene rundt farens hals.
– Kjære pappa, du må være veldig forsiktig! Hvis noe skulle hende med deg ville jeg bli helt alene, og fryktelig ulykkelig uten deg og mamma.
Hun så smerten i farens øyne mens hun snakket, og visste hvor desperat han savnet hennes mor.
– Jeg lover at jeg skal gjøre alt som står i min makt for å komme tilbake til deg så fort som mulig, svarte han, – og kanskje jeg har med meg en statue av Afrodite som er like vakker som deg, min kjære!
Corena hadde elsket komplimenten og gitt ham et kyss.
Hun måtte faktisk ha vært ganske dum hvis hun ikke hadde visst at hun hadde en slående likhet med noen av de vakreste Afrodite-statuene.
Særlig noen som var laget av en attisk mester fra fjerde århundre før Kristus.
De hadde den samme ovale pannen, den samme rette, perfekt formede nesen, og den samme runde haken.
Leppene, selv om hun ikke selv var klar over det, fikk enhver mann til å tenke at de var skapt til å kysses.
De få mennene hun hadde truffet hadde blitt overveldet av hennes skjønnhet.
Men ingen av dem hadde lagt merke til at hun ikke bare hadde en gresk gudinnes edle trekk.
Hun hadde også det skarpe intellektet som hadde fått de gamle grekerne til å lage revolusjon med sine tanker.
Mens hun gikk videre inn i hallen, tenkte hun på sin far i Delfi.
Hun så ham for seg, deklamerende orakelets ord til apostelen Julian, som besøkte tempelet i år 263 etter Kristi fødsel.
Apostelen hadde spurt hva han kunne gjøre for å bevare Apollons stråleglans.
Orakelet hadde svart:
Fortell kongen at det vakkert utsmykkede huset har falt. Apollon har ikke noe sted å søke tilflukt, ei heller har han sine laurbærblader;
Fontenene er nå tyste; stemmene har forstummet.
– Kan hende er det sant, sa Corena til seg selv. – Men samtidig, hvor ødelagt Delfi enn må se ut i dag, inspirerer og pirrer deg fremdeles, pappa, så det kan ikke være helt tapt.
Fordi hun elsket sin far så dypt, følte hun det som om hun reiste sammen med ham, først over land til Italia, så sjøveien til Crisa.
De ville se opp på de høye klippene, og hun var sikker på at de ville se ørnene sirkle i store buer over dem.
Så ville Apollons lys stige opp fra ruinene, og hennes far ville vite at guden ikke lenger var død, men levende.
Hun gikk inn i den lavloftede stuen som også var fylt av små, men utsøkte deler av greske skulpturer.
Et sted lå en åpen kvinnehånd, som om den ba om noe.
En liten statue av Eros og en plate som viste Afrodite i sin vogn på vei til Olympos tegnet av Zephyrus og Iris, var litt ødelagte, men fremdeles vakre.
Alle disse tingene var så kjære for Corena.
Hun tørket støv av dem hver dag, slik hennes mor hadde gjort, for hun ville ikke overlate en slik oppgave til tjenerne.
Hun undret seg på hva faren ville finne i Delfi. Hun visste at han håpet på noe like sensasjonelt som funnet av vognføreren i bronse.
Den ble oppdaget av en fransk arkeolog for bare tre år siden.
Etter at jorden ved foten av teateret hadde blitt skylt bort av vårregnet, ble det funnet en flik av et flagrende skjørt og en vakkert urformet fot.
Hennes far hadde ofte beskrevet hvordan de i løpet av de følgende dagene, fulle av spenning, hadde blottlagt et stykke av en stensokkel.
Franskmennene fant en del av et vogndrag, to bakben fra en hest, en hestehale, en hov, fragmenter av seletøy og en barnearm.
– Endelig, den første mai, fortsatte Sir Priam, – fant de den øverste delen av en høyrearm ti meter lenger borte, ved veggen til teateret.
– Var den ikke ødelagte, pappa? Corena visste svaret, men hun visste også at det gledet ham å fortelle historien.
– Nei, det var de ikke, svarte faren, men temmelig rustet av fuktigheten fra kloakken.
– Det må ha vært kjempespennende!
– Franskmennene var fra seg av glede, men det som overrasket dem mest av alt var at det de fant var så godt bevart, og at ikke noe annet enn en arm var borte på statuen.
Corena hadde hørt historien om og om igjen.
Fordi hennes far hadde sett den og beskrevet den for henne i detalj, kunne hun se for seg den drømmende, unge gutten.
Han var kanskje fjorten år gammel, man trodde han hadde vært en prins, og han hadde tatt del i De pytiske lekene som vognfører.
Kunne hennes far virkelig finne noe slikt?
Det ville være det perfekte høydepunktet i et livs arbeid og søken etter skjønnhet og magi i den gamle, greske kulturen.
Hun gikk bort til den andre siden av rommet for å se på en annen gresk statue.
Bare leggene og knærne var bevart, og et vakkert flommende skjørt over dem.
Det var bare litt igjen av det som en gang måtte ha vært en vakker kvinnefigur, men bare et blikk på restene ga et inntrykk av symmetrien og skjønnheten i figuren.
Den var fremdeles inspirerende og spennende, slik den måtte ha vært for dem som kunne se den levende modellen for mange hundre år siden.
Corena berørte forsiktig den glatte marmoren.
I det samme gikk døren opp og hovmester kom inn.
– Det er en herre som ønsker å treffe Dem, Miss Corena!
Hun snudde seg overrasket og undret seg på hvem som oppsøkte henne så tidlig på morgenen.
En liten mann med gusten hudfarge kom inn i rommet.
Han kom mot henne, og da han kom nærmere så hun det mørke håret og de enda mørkere øynene.
Før han fikk tid til å si noe hadde hun gjettet at han var gresk.
– Er De Miss Melville? Han hadde en umiskjennelig aksent.
– Ja, det er meg.
– Mitt navn er Ion Thespidos, og jeg ønsker en samtale med Dem.
– Ja … naturligvis.
Corena nikket mot en stol.
– Vil De ikke sitte ned?
Mannen satte seg, og hun sank seg i en stol tvers overfor ham mens hun undret seg på hvorfor han var her.
Så plutselig stivnet hun. Kunne dette besøket ha noe med faren å gjøre?
Kanskje det hadde skjedd noe med ham.
Hun sa ikke noe, men hjertet hennes begynte å banke fortere, og øynene hennes fikk et bekymret uttrykk mens hun ventet.
Mannen så grunnende på henne. – Er De datter av professor Priam Melville?
– Det stemmer, sa Corena åndeløst.
Den fremmede stirret på henne med et gjennomtrengende blikk som fikk henne til å føle seg urolig.
– Jeg antar at det gjelder min far, sa hun fort. – Har noe skjedd med ham?
– Han har det utmerket, Miss Melville. Men mitt besøk dreier seg likevel om ham.
– Kjenner De min far?
– Vi møttes i Hellas, og han … bor faktisk … hos meg. Det var som om han nølte før han sa de siste ordene.
Fordi Corena hadde en velutviklet intuisjon, var hun klar over at denne mannens forbindelse med faren ikke var preget av vennskap.
– Vil De så fortelle meg hvorfor De er her?
– Jeg har kommet for å stille Dem et forslag, Miss Melville, og det jeg skal si er høyst konfidensielt og hemmelig.
– Ja …, naturligvis, nikket Corena.
Igjen virket det som om Mr. Thespidos veide ordene før han begynte.
– Deres far er naturligvis godt kjent i Hellas. Han har besøkt oss ofte, og som jeg kan se har han tatt med seg tilbake noen greske kunstskatter som egentlig tilhører landet!
Corena løftet haken litt høyere da hun svarte:
– Dere har ikke tatt særlig godt vare på dem i fortiden! Det er ikke før nå det har gått opp for dere hva de betyr for verden.
– Verden setter sikkert pris på dem Miss Melville, men de tilhører likevel oss.
Corena visste ikke hva hun skulle svare på dette, så hun tenkte at det var best å ikke si noe.
Hun hadde en følelse av at grekerne, tross sin tidligere likegyldighet, hadde rett til å påpeke at kunstskattene fra det gamle Hellas tilhørte dem.
Utallige statuer og tavler, dekorerte urner og graveringsarbeider hadde blitt flyttet til Frankrike, England og andre nasjoner.
Men det fantes ingen unnskyldning for denne plyndringen av det som var nasjonalskatter.
Hun husket hvordan tyske arkeologer hadde avdekket Olympias helligdommer, og at de hadde gravet seg gjennom en hel landsby for å fullføre arbeidet.
De lette etter en kolossal statue av Zevs.
De fant den aldri, men de andre tingene de fant hadde spredt interessen blant andre arkeologer over hele verden.
Hun satt derfor stille og ventet på at Mr. Thespidos skulle fortsette.
Det ble en pause før han fortsatte:
– Vi tror at det i Delfi befinner seg en skatt like utsøkt og verdifull som den bevingede seiersguden som sto i Olympias tempel.
Han nølte før han fortsatte.
– Det er faktisk en statue av Afrodite, så vakker at alle menn som ser den forelsker seg i gudinnen, slik de ville ha gjort hvis hun var der.
Ordene hans var poetiske, men stemmen var ikke poetisk.
Corena så på ham, og var nesten sikker på at det var noe galt ved ham.
Hun var sikker på at det var denne skatten i Delfi som hadde interessert hennes far, men hun sa ikke noe og ventet.
Hun bare knyttet hendene i fanget fordi hun var redd for hva han ville fortelle henne.
– Deres far, fortsatte Mr. Thespidos, – har innrømmet at det er denne Afrodite-statuen han leter etter, og jeg tror ham når han sier at det ikke er mer enn et rykte at den eksisterer, og at han ikke vet stort mer.
– Og De sier at min far bor hos Dem? Hun så engstelig på ham.
Mr. Thespidos nikket bekreftende.
Hun hadde en skremmende følelse av at hvis faren var hans gjest, var det ikke på frivillig basis, og at han var fange og ikke kunne slippe fri.
Hun svelget hardt før hun sa noe.
– Har De noen anelse om når min far vil være tilbake?
– Det er det jeg har kommet hit for å snakke med Dem om, svarte Mr. Thespidos, – og det avhenger helt av Dem, Miss Melville.
– Av meg?
– Ja!
– Hvorfor?
– Gi meg et øyeblikk til å forklare.
Han bøyde seg frem i stolen så han kom litt nærmere.
Stemmen hans var så lav at hun måtte anstrenge seg for å høre hva han sa.
– Jeg har forstått, sa Mr. Thespidos, – at Deres far bare har hørt rykter om denne statuen som skal ligge skjult i ruinene etter Delfi, men at det er en annen som vet en hel del mer om den.
– Hvem er det?
– En engelskmann ved navn Warburton … lord Warburton.
Corena kjente navnet.
Hun husket at hun hadde hørt faren snakke om lord Warburton som samler, som han selv.
Han hadde beskrevet ham som en enstøing som ikke hadde noen omgang med andre arkeologer.
Han utvekslet ikke, slik de fleste av dem gjorde, sin viten om spesielle funnsteder.
– Lord Warburton er en svært rik mann, sa Mr. Thespidos, som om han hadde fulgt tankene hennes. – Han har midler til å betale for funnene sine, men vi har grunn til å tro at han har stjålet mange antikke kunstverk fra Hellas. Det sies at de nå er oppbevart i hans hus i England.
– Har De sett dem?
Corena hadde en følelse av at dette var et spørsmål som Mr. Thespidos ville finne det vanskelig å svare på.
– Jeg har ikke sett dem, svarte han, – men jeg har truffet noen som har, og den informasjonen jeg fikk fra vedkommende gjorde meg sikker på at lord Warburton faktisk er en trussel mot mitt land. Det må forhindres at han stjeler flere av våre nasjonalskatter.
Han snakket med noe som for de fleste ville ha virket som patriotisme og nasjonal stolthet over sin kultur.
Men Corena følte, selv om hun ikke hadde noen konkret grunn, at Mr. Thespidos var mer opptatt av å fylle sine egne lommer enn museene i Aten.
– Jeg tror De må forklare dette litt nærmere, sa hun stille. – På hvilken måte kan jeg hjelpe Dem, hvis det er derfor De kom hit?
– Jeg skal forklare det ganske enkelt, sa Mr. Thespidos. – Hvis De vil at Deres far skal komme tilbake til England, Miss Melville, så må lord Warburton ta hans plass!
Corena gispet etter pusten og stirret vantro på Mr. Thespidos før hun svarte:
– Jeg … jeg forstår … ikke!
– Da skal jeg si det enda tydeligere. Jeg og noen av mine venner fant Deres far i ferd med å gjøre utgravninger under muren til ruinene av Atenes tempel i Delfi en kveld.
Han nølte et øyeblikk før han fortsatte:
– Det tok litt tid å få ut av ham de opplysningene vi trengte.
Corena stivnet i stolen.
– Sier De, avbrøt hun, – at De tvang … eller torturerte min far til å … fortelle det De ville … vite?
– Han måne overtales, svarte Mr. Thespidos, – men jeg trodde ham da han fortalte at han hadde hørt rykter om Afrodite-statuen, men ikke hadde noen eksakt viten om hvor den kunne være, eller om den i det hele tatt eksisterte.
Corena måtte kjempe med seg selv for ikke å skjelle ham ut.
Hun visste at det ikke ville bringe hennes far tilbake, og at det ville være klokere først å lytte til det Mr. Thespidos hadde å si.
– Men jeg har, fortsatte han, – fått vite av min pålitelige kilde som jeg henviste til for litt siden, at lord Warburton vet meget mer om denne statuen enn Deres far gjør.
– Så hvorfor oppsøker De ikke ham i stedet?
– Han er dessverre umulig å angripe mens han er i sitt eget land, og jeg har hørt at det han søker kanskje ikke er i Delfi, men et annet sted.
– Da er det jo ikke noe som angår min far!
– Uheldigvis, Miss Melville, stoler ikke lord Warburton på noen, og når han er i Hellas er det ingen som oppdager at han har vært der før han er vel ute av landet igjen.
Corena så forvirret på ham. Hun forsto ennå ikke hva han mente hun kunne gjøre.
Han fortsatte:
– Hellas er et land med utallige små, naturlige havner hvor en yacht kan ligge skjult i mange dager uten at noen legger merke til den.
Stemmen hans ble mer intens da han fortsatte:
– Det jeg derfor venter av Dem, Miss Melville, er at De skal få rede på hvor lord Warburton vil ankre opp, og gi informasjonen videre til meg.
Corena stirret lamslått på ham.
– Men … det er … umulig!
– Da er jeg redd Deres far ikke kommer til å vende hjem igjen på svært lenge.
– Hva er det De sier … Hva er det De forsøker å få meg til å gjøre?
Hun hørte desperasjonen bryte gjennom i sin egen stemme.
Hun var plutselig redd, desperat redd for sin far, og redd for mannen som satt foran henne.
Nå visste hun uten tvil at han var ond.
– La meg fortelle Dem hva De må gjøre, svarte Mr. Thespidos. – De skal oppsøke lord Warburton og fortelle ham at Deres far er i Delfi, er alvorlig syk, og uten mulighet for medisinsk hjelp. Den eneste måten De kan komme i kontakt med ham på er hvis lorden vil bringe Dem til Crisa i sin yacht.
– Tror De lord Warburton vil gå med på noe slikt? Og hva skjer hvis han nekter?
Mr. Thespidos smilte, og det var ikke noe hyggelig smil.
– Hvis De kan få lord Warburton til å seile sin yacht til havnen i Crisa, kan De overlate resten i mine hender.
– Men hva hvis han får mistanke om at min far blir holdt som gissel?
– Det som er viktig er at lord Warburton kommer til Crisa, og det er det De må overtale ham til.
Corena reiste seg stivt.
– Jeg har aldri hørt noe så latterlig i hele mitt liv, eksploderte hun. – Jeg kjenner ikke lord Warburton, og det er helt usannsynlig at han skulle bekymre seg om min fars sykdom.