De to foreldreløse søstrene Gilda og Heloise er svært like av utseende, men som mennesker er de høyst forskjellige — for i motsetning til søsteren er Heloise kald og beregnende. Takket være sin gudmor lever hun en sorgløs tilværelse i London, der hun blir sosietetens nye yndling. Men Gilda bor fortsatt i familiens gamle hus på landet, og har knapt til livets opphold. Så en dag dukker plutselig søsteren opp. Hun er reist fra London i hui og hast med et fåfengt håp om at hennes siste beundrer, markien av Staverton, skal følge etter. Men mens Heloise er på landet, omkommer hun ved et ulykkestilfelle; og iført hennes klær, drar Gilda til London og utgir seg for søsteren. Hun lykkes over all forventning, og ingen gjennomskuer forkledningen. Alt går bra til hun blant søsterens eiendeler finner en formue i gullmynter. I tillegg oppdager Gilda også at heller ikke hun er uimottagelig for markiens sjarm …
SAGA Egmont
På jakt etter kjærligheten
Originalens tittel:
Looking for Love
Oversatt av
Sidsel Andersen
Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place
Font: Copyright (c) 2010-2012 by Claus Eggers Sørensen (es@forthehearts.net), with Reserved Font Name ‘Playfair’
Copyright © 1982, 2017 Cartland Promotions och SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen
All rights reserved
ISBN: 9788711763865
Cover image: Shutterstock
Cover design: Grafiskstue.dk
1. e-bok version, 2017
Format: EPUB 2.0
SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com
Under våpenhvilen mellom England og Frankrike i 1803 drev franskmennene utstrakt spionasje i England. Smuglerne som opererte i Den engelske kanal, fraktet gjerne med seg spioner; og mange av flyktningene fra Den franske revolusjon i 1789 oppdaget at spionasje var en forholdsvis lettvint måte å spe på sine beskjedne inntekter med.
Napoleons-krigene hadde spredt frykt over hele Europa, og det gikk rykter om at våpenhvilen bare var et pusterom før Napoleon ville forsøke seg på en invasjon i England. Dette førte til den rene heksejakten i engelske regjeringskretser, noe som igjen fikk ringvirkninger som forplantet seg over hele landet.
1803
— Er du sikker på at alt går bra, Miss Gilda?
— Selvfølgelig, Mrs. Hewlett. Ikke tenk på meg. Jeg håper bare at du kommer til å få det hyggelig i bryllupet.
— Det gjør jeg sikkert, miss. Det var sannelig flaks for Emily. Hun som trodde hun skulle bli gammel peppermø, helt til hun traff den bonden. En riktig hyggelig kar er han også.
Gilda smilte, for hun visste at Mrs. Hewlett hadde vært redd for at hun skulle bli nødt til å forsørge sin niese, og var glad både på hennes og Emilys vegne fordi den hyggelige bonden ville gifte seg med Emily.
Mrs. Hewlett engstet seg for alt og alle, og Gilda hadde ofte tenkt at hun var et slikt menneske som virkelig brydde seg om hvordan det gikk med henne, nå som hun var alene etter farens død.
— La bare oppvasken stå til jeg kommer tilbake på mandag, sa Mrs. Hewlett. — Du behøver ikke å gjøre noe, bare ta det med ro og hvil deg.
Det, tenkte Gilda, hadde hun gjort i lange tider, og det ville neppe bli store stablene med oppvask etter hennes beskjedne måltider, selv om hun samlet det opp til Mrs. Hewlett.
Men hun visste at det var liten vits i å diskutere. Da ville Mrs. Hewlett bare bekymre seg for henne mens hun var i Emilys bryllup i nabobyen.
Mrs. Hewlett hadde tatt på seg en tung og varm kåpe selv om det var en fin dag, og nå løftet hun opp kurven som hun alltid hadde med seg, enten hun hadde noe i den eller ikke. Hun kastet et siste blikk rundt seg i kjøkkenet og åpnet døren.
— Ta nå godt vare på deg selv, miss, formante hun. — Jeg er tilbake på mandag ettermiddag hvis rutevognen er presis, det er den forresten nesten aldri!
Da døren var lukket bak henne, sukket Gilda. Hun gikk ut av kjøkkenet og fulgte den lille stien rundt til forsiden av huset.
Det var ikke lange veien, for det lille huset hun hadde bodd i helt siden hun var født, hadde bare såvidt vært stort nok for faren, moren, søsteren og henne selv.
Nå virket det altfor stort for en person. Hun lurte på, og det hadde hun gjort helt siden faren døde, om hun skulle forsøke å få solgt huset og flytte inn i en liten hytte.
Det ville være det eneste fornuftige å gjøre. Men samtidig kunne hun ikke holde ut tanken på å skille seg av med møblene som hun hadde levd med hele sitt liv, selv om de var aldri så loslitte. Det var som om de var en del av henne, dessuten var de det eneste hun hadde igjen.
Farens skrivebord, morens arbeidsbord og Chippendale bokhyllen, alt var som gamle venner, og hun følte at uten disse tingene ville hun bli enda mer ensom enn hun allerede var.
Men likevel måtte hun se virkeligheten i øynene. Hun hadde så lite penger at hun knapt nok kunne kjøpe det lille hun trengte av mat, hvis hun ikke fant en måte å øke inntektene på.
Farens pensjon hadde forsvunnet med ham. Han hadde tjent i Grenaderkompaniet, og mens han levde, hadde pensjonen hans som generalmajor, tillatt dem å leve forholdsvis komfortabelt, eller ville ha gjort det, hvis faren ikke på sine gamle dager hadde moret seg med å investere på aksjemarkedet.
Gilda kunne forstå spenningen i det, men selv om generalen var en erfaren soldat, visste han ikke noe om finansverdenen.
Selskapene han investerte i, gikk enten konkurs eller utbetalte minimalt utbytte, slik at aksjene knapt var verdt papiret de var skrevet på.
Nå hadde Gilda bare den lille pengesummen hun hadde arvet etter moren.
Gilda hadde ofte lurt på hva som ville ha skjedd hvis søsteren hadde krevet sin del.
Etter at Heloise hadde reist til London for å bo hos sin rike gudmor, hadde hun ikke vist noen interesse for sin mindre velstående familie, og Gilda trodde noen ganger at hun skammet seg over dem.
Gilda gikk inn i igjen og satte seg. Der åpnet hun en notisbok hvor hun pleide å føre inn alle utgiftene sine.
Hun syntes at hun hadde brukt altfor mye penger, selv om hun spinket og sparte både når det gjaldt mat og klær og alle personlige ting.
Hun hadde tenkt på at hun måtte si opp Mrs. Hewlett for å spare utgifter, men da hun hadde ymtet frempå om det, hadde Mrs. Hewlett blitt skrekkslagen, ja rett ut sagt fornærmet, og hadde til og med tilbudt seg å arbeide uten lønn.
— Jeg har vært her i ti år, sa hun, — og hvis du tror du kan klare deg uten meg nå, Miss Gilda, så tar du feil. Og dessuten ville din kjære mor snu seg i graven hvis hun visste det!
Mrs. Hewlett hadde ikke vært til å rokke, og Gilda hadde følt at det var umulig å si noe mer om saken, og hun måtte også innrømme for seg selv at uten Mrs. Hewletts ustoppelig gode humør, ville hun bli virkelig ensom.
Da ville hun ikke ha et menneske å snakke med, bortsett fra presten, som snart var døv, og som kom på visitt av og til, og gamle Gibbs, gartneren.
Han arbeidet egentlig ikke lenger, men han kom fordi han likte å tusle rundt på det stedet hvor han hadde arbeidet så lenge, og han orket ikke å se på at hans tidligere arbeid skulle bli ødelagt av ugress og at hagen skulle gro igjen.
Gilda summerte utgiftene sine og kontrollerte en gang til, men hun visste at hun ikke hadde regnet feil. Det var for mye.
— Hva kan jeg egentlig gjøre? spurte hun seg selv.
Hun tenkte på om hun hadde noen talenter hun kunne tjene penger på.
Hun var godt utdannet sammenlignet med mange unge kvinner på sin egen alder. Moren, som kom fra Cornwall, tilhørte en aktet familie, og hun hadde sørget for det.
Men det faktum at bestefaren, oldefaren og slekten lenger tilbake i tiden hadde hatt høye embeter, gjorde ikke hennes evner mer anvendelige.
Faren hadde også vært en intelligent mann.
Folk som hadde besøkt dem mens han levde, hadde fortalt Gilda at ingen general hadde større erfaring i å lede troppene sine, eller bedre taktikk i kamp.
— Man kunne alltid stole på at din far påførte fiendens hær størst mulig skade med minimale tap av egne menn, hadde en av offiservennene hans fortalt Gilda.
Hun hadde forstått at dette var litt av en anerkjennelse, men det løste ikke hennes egne problemer.
— Jeg må gjøre noe …Jeg må! sa hun til seg selv. Hun reiste seg fra pulten og gikk bort til vinduet.
Hovedhuset lå litt tilbaketrukket fra den smale landeveien omtrent halvannen kilometer fra landsbyen. Det var en kort oppkjørsel fra en port, som sårt trengte reparasjon, og grusgangen foran huset var overvokst med ugress.
Men Gilda så bare påskeliljene under de gamle trærne, liljeknoppene i hvitt og rødt som når som helst ville slå ut i full blomst, og de første knoppene på mandeltreet, som i neste uke ville være dekket av røde og rosa kronblader.
Om jeg bare kunne male, tenkte hun. Da skulle jeg male bilder som alle ville kjøpe.
Men hun visste at hun verken hadde råd til å kjøpe lerret eller maling, så det var nok bare hun selv som fikk nyte synet av vårens blomsterprakt.
Hun følte at solen trakk henne mot døren, og hun tenkte at hun like godt kunne la regnskapet ligge og gå ut i hagen.
Der manglet det ikke på arbeid som ventet, ikke bare blant blomster og busker, men også i kjøkkenhagen, som trengte stell hvis hun skulle få grønnsaker å leve av senere på året.
Men hun hadde også lyst til å se nærmere på liljene, som moren alltid hadde elsket. Hvis hun plukket noen og satte dem i en vase i hallen, ville duften fylle hele huset.
Hun smilte da hun snudde seg fra vinduet. Men i samme øyeblikk kastet hun et blikk ned i oppkjørselen og ble stående bom stille.
Til sin forbauselse så hun to flotte hester.
Straks etter så hun at kusken som kjørte dem, hadde på seg en elegant, høy hatt, og utrolig nok satt det enda en tjener ved siden av ham.
Hun kjente ingen så rike mennesker der omkring som kunne tenkes å komme på besøk til henne, og da hestene kom nærmere, tenkte Gilda at det måtte være noen som hadde kjørt feil.
Da de kom enda nærmere, kunne hun se at hestene trakk en elegant vogn med våpenskjold malt på dørene.
— Det må være en feil, sa Gilda til seg selv.— Jeg må gå ut og si ifra.
Da vognen stoppet utenfor hoveddøren, skyndte hun seg ut fra dagligstuen mens hun strøk seg over håret og så nedover den gamle bomullskjolen, den var blitt vasket så mange ganger at den hadde mistet fargen og var både for trang og for kort.
Men det betydde jo ingenting, for gjestene skulle ikke til henne, og da det banket på døren, ble hun ikke engstelig, bare nysgjerrig.
En tjener i livré med sølvknapper sto utenfor.
Men han ventet ikke for å spørre hvem som bodde der. Han snudde seg bare og åpnet døren til vognen.
Gilda kom med et overrasket utrop da hun så et vakkert ansikt omgitt av en sky av blå silke og taft, og en hatt med strutsefjær i samme farge.
— Louise! utbrøt Gilda, men tok seg fort i det. — Heloise!
Etter at søsteren hadde flyttet til London, hadde hun forandret navnet sitt, så det etter hennes egen mening ble mer uvanlig og mer aristokratisk. Hun hadde skrevet til faren og sagt at hun for fremtiden skulle kalles »Heloise».
— Jeg er så glad for å se deg! sa Gilda. — Men hvorfor har du ikke latt meg vite at du skulle komme?
Heloise bøyde seg frem så Gilda kunne kysse henne på kinnet.
— Jeg visste det ikke selv før i siste øyeblikk, svarte hun.
Hun snudde seg mot tjeneren.
— Bær opp kofferten min, James, sa hun bestemt, og sørg for å være tilbake her mandag morgen. Kom for all del ikke for sent. Forstår du?
— Jeg forstår, Miss.
Han begynte å løsne snorene som var bundet omkring bagasjen på baksiden av vognen.
Før Gilda fikk fortalt ham hvilket rom de skulle bæres til, sa Heloise:
— Jeg vil helst sove i mammas rom. Det er det beste. Be noen om å vise ham veien.
— Ja, selvfølgelig, svarte Gilda, — men Mrs. Hewlett er ikke her i dag.
— Da må du vise ham veien selv, svarte Heloise, — og sørg for at han åpner remmene og låsene før han går.
— Det skal jeg gjøre, sa Gilda.
Heloise gikk inn i dagligstuen, og Gilda ventet i hallen til James kom inn igjen med søsterens koffert.
Hun gikk foran ham opp trappen og åpnet døren til rommet som moren alltid hadde brukt, og som hadde vært avlåst etter farens død.
Gilda trakk fort gardinene til side og åpnet vinduene.
Rommet var rent, for Mrs. Hewlett snudde opp ned på alle rommene med jevne mellomrom, enten de var i bruk eller ikke.
Det lå et hollandsk sengeteppe over sengen, og Gilda fjernet det samtidig som tjeneren satte kofferten innenfor døren,
— Er det bra sånn, miss? spurte han.
— Ja, takk skal du ha, svarte Gilda, og tenkte at hvis det ikke var som Heloise ville ha det, så kunne hun flytte den for henne.
Hun la merke til at tjeneren så seg forundret rundt i rommet, som om han la merke til hvor loslitt alt var sammenlignet med det huset han arbeidet i.
Men plutselig smilte han til Gilda og sa:
— Hyggelig å være på landet, miss. Jeg har også vokst opp på en gård, og jeg savner det.
— Det tror jeg sikkert, svarte Gilda, — Det må være varmt og støvete i London om sommeren.
— Det er det, og sølete om vinteren. — Farvel, miss.
Han smilte til henne igjen før hun hørte fottrinnene hans i trappen. Hun tenkte at Heloise kanskje trengte henne og skyndte seg ned etter ham.
Da hun kom ned i hallen, var vognen allerede på vei mot landeveien, og hun gikk inn i dagligstuen med et avventende uttrykk i de blå øynene.
— Jeg er virkelig … virkelig glad for å se deg, kjære, sa hun. — men hvorfor er du egentlig her?
Søsteren hadde tatt av seg hatten, og Gilda så at hun hadde et blått bånd i håret og at de gylne krøllene kranset seg rundt den ovale pannen.
Ansiktet under krøllene var vakkert, og kjolen i hvit musselin og med høyt liv med bånd i kryss over brystene, var svært elegant.
— Du er så vakker … rett og slett nydelig! sa Gilda impulsivt, og Heloise smilte.
— Jeg er glad for at du synes det, og grunnen til at jeg er her, er at jeg vil at noen andre skal si akkurat det til meg.
Gilda så forvirret på henne, og Heloise fortsatte.
— Jeg har flyktet — forsvunnet — men spørsmålet er, vil han eller vil han ikke bry seg om hvor det har blitt av meg?
Heloise satte seg på sofaen, og Gilda satte seg på kanten av en lenestol rett overfor henne.
— Du snakker i gåter, sa hun. — Fortell meg nå ordentlig hva som foregår.
Heloise lo.
— Det er ganske enkelt, sa hun. — På en eller annen måte måtte jeg få en viss mann til å foreta seg noe. Og dette var det eneste originale jeg kunne tenke meg.
— Å, Heloise, så spennende! Og hva tror du denne mannen vil gjøre når han oppdager at du er borte?
— Det er det som er spørsmålet, svarte Heloise. — Han skulle ha kjørt meg til Ranelagh i ettermiddag. Jeg skulle spise middag hos ham i et selskap, og en mengde mennesker kommer til å spørre hvorfor jeg ikke er der.
— Har du fortalt ham at du er her? spurte Gilda.
— Nei, selvfølgelig ikke! Hvordan kan du være så dum? Jeg har jo bare rett og slett forduftet.
— Å, Heloise. Det er virkelig modig gjort av deg! ropte Gilda. — Men vil ikke gudmoren din fortelle ham hvor du har reist?
— Jeg tok ikke sjansen på at han skulle klare å lure adressen min ut av henne, svarte Heloise. — Jeg la igjen en lapp til henne som piken min vil ha lest for henne i formiddag.
Gilda så forvirret ut, og Heloise sa:
— Å, jeg glemte å fortelle deg det. Hennes nåde har hatt en øyebetennelse som har gjort henne blind.
— Blind! ropte Gilda. — Så forferdelig! Hva er det som er galt?
— Legene, som forresten er noen idioter, tror at det bare er en midlertidig blindhet, sa Heloise utålmodig, — men øynene hennes er bandasjert, så hun må få lest alt for seg. Det er min plikt, og en kjedelig plikt.
— Jeg synes synd på henne.
— Du kan heller synes synd på meg, for jeg trenger det, svarte Heloise, — Å, Gilda hvis mitt desperate spill ikke slår til, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.
— Er du svært forelsket i denne mannen? spurte Gilda.
— Forelsket? gjentok Heloise. — Det har ikke noe med saken å gjøre! Mer enn noe annet ønsker jeg å bli markise av Staverton.
— Er det navnet på mannen du gjemmer deg for? spurte Gilda.
— Ja, selvfølgelig, svarte Heloise. — Vær nå ikke tåpelig, Gilda! Forsøk å forstå hva som skjer. Han har oppvartet meg på sin måte i over en måned. Jeg har ventet, og for to uker siden var jeg sikker på at han ville fri, men …
— Hva skjedde? avbrøt Gilda.
— Han ga meg komplimenter — han sendte meg blomster — han tok meg med på kjøreturer — han har holdt middagsselskaper for meg.
Hun ventet litt før hun sa med ettertrykk:
— Han har til og med ved to anledninger bedt meg om å danse med ham, og du aner ikke for en ære det var!
— Han hater å danse, og da trodde jeg at jeg endelig hadde taket på ham — men nei, ordene jeg ønsket å høre, kom aldri over hans lepper.
Gilda slo hendene sammen.
— Å, Heloise, jeg forstår hvor frustrerende det må være for deg.
— Meget, meget frustrerende! sa Heloise. — Jeg har dusinvis av beundrere, men ingen av dem kan måle seg med markien.
— Fortell meg om ham.
Heloise sukket.
— Han er en av de rikeste mennene i sosietetsverdenen. Han er en nær venn av prinsen av Wales. Han er idrettsmann og meget vakker, selv om han nok ikke ville like at det ble sagt om ham. Og hans eiendommer — å, Gilda, jeg kan ikke engang prøve på å beskrive dem!
— Hvorfor har han ikke giftet seg før?
— Ja, det kan du spørre om, svarte Heloise. — Alle piker i London ligger for hans føtter, eller hvis de er gifte kvinner, i armene hans.
Gilda så sjokkert ut, og Heloise lo en humørløs latter.
— Han er ikke så dum at han oppvarter unge, ugifte piker. Da skulle nok faren snart få tvunget ham til alters!
Heloise snakket skarpt, og Gilda likte ikke tonen hennes.
— Jeg antar, sa hun nølende, — at markien har ventet på at han skulle forelske seg … og at det er det han har gjort … med deg.
— Det var det jeg tenkte første gang vi møttes, svarte Heloise, — men det tar ham lang tid å få sagt det, altfor lang tid etter min smak.
— Og nå har du stukket av, fordi du tror at han da vil forstå hvor mye du betyr for ham?
— Det er derfor jeg har kommet hit, ja, sa Heloise. — Og det er det som må skje, pokker ta ham!
Gilda skvatt litt.
Det var fremmed og sjokkerende å høre at søsteren bannet. Men hun var for klok til å si noe om det, og etter en stund sa hun:
— Jeg har ikke vært særlig høflig mot deg, Heloise. Jeg er sikker på at du gjerne vil ha en forfriskning etter reisen.
— Ja, når du sier det, svarte Heloise. — Jeg er tørst. Finnes det noe vin i denne avkroken?
Gilda så forbauset på henne.
— Det kan tenkes at det er en flaske rødvin i kjelleren. Jeg har faktisk ikke sett etter siden pappa døde.
— Nei, du har vel ikke det, sa Heloise. — Jeg kan ikke forestille meg deg drikke annet enn melk eller vann.
Måten hun sa det på virket ikke smigrende, og Gilda sa:
— Jeg har te hvis du vil ha det.
— Jeg må vel det, hvis det ikke finnes noe annet! sa Heloise. — Men det må da snart være lunsjtid. Har du noe ordentlig å spise?
Gilda tenkte seg fort om.
— Vi har egg, så jeg kan lage en omelett, eller noe kald skinke, som Mrs. Hewlett hadde med seg fra broren sin, som eier nabogården.
Heloise rynket på nesen.
— Det høres ikke særlig fristende ut. Men du får vel lage en omelett. Om ikke annet, så er vel mager kost bra for figuren min. Gilda svarte ikke på det. I stedet plukket hun opp den blå reisecapen som Heloise hadde kastet fra seg på en stol og bar den ut i hallen.
Hun hang den opp i eketresskapet, som ellers inneholdt to av farens ytterfrakker og en temmelig loslitt kappe som hun selv brukte i hagen når det var kaldt.
Da hun hang Heloises cape ved siden av den, kjente hun en duft som hun var sikker på kom fra Paris.
Deretter skyndte hun seg inn på kjøkkenet for å gjøre i stand omeletten.
Det tok henne litt tid å få fyrt opp i ovnen, koke opp en kjele med vann til teen og deretter varme opp pannen til omeletten.
Hun hadde tre egg i skapet, og hun tenkte at hun måtte gå til gården for å få tak i noe mat til Heloises middag og til frokosten neste dag.
Hun holdt på å vispe sammen eggene da Heloise kom inn i kjøkkenet.
Hun var så vakker at Gilda et øyeblikk bare ble stående og stirre på henne, og hun tenkte at hun så ut som en vårgudinne med den elegante kjolen, det gyldne håret og de blå øynene.
— Her ser det akkurat ut som før, sa Heloise misfornøyd. — Jeg hadde glemt hvor lite og skrøpelig huset var. Hvordan kan du holde ut her, Gilda. Det skjønner jeg ikke!
— Jeg har ikke noe valg, svarte Gilda. — Jeg har faktisk lurt på hva jeg skal gjøre. For å være ærlig, Heloise, så har jeg ikke råd til å bo her lenger.
Hun så at søsteren stivnet mens hun snakket, og hun visste instinktivt at Heloise var redd for at hun skulle be henne om penger.
— Hva etterlot pappa deg? spurte Heloise etter en stund.
— Pensjonen hans ble borte med ham, svarte Gilda. — Hvis mamma hadde levd, så hadde hun selvfølgelig hatt rett til en enkepensjon, men barna blir det ikke sørget for.
— Jeg antar at man regner med at gutter kan tjene til livets opphold og at piker gifter seg, sa Heloise. — Og det er selvfølgelig det du må gjøre.
Gilda lo.
— Her er det ikke mange muligheter for det! Den eneste ungkaren i landsbyen er presten, og han er over sytti.
— Hvis du giftet deg med ham, så ville du i det minste ha penger! bemerket Heloise.
Gilda lo igjen, men hun hadde en ubehagelig følelse av at Heloise ikke hadde ment å være morsom.
Søsteren satte seg ved kjøkkenbordet og så på henne.
— Du vet Gilda, sa hun etter en stund, — vi er ikke så ulike. Hvis du stelte litt mer med deg selv, kunne du lett tiltrekke deg en landsens adelsmann, men den kjolen du har på deg, ser ikke ut!
— Jeg vet det, sa Gilda ydmykt, — men det siste jeg har råd til er klær, og det ville ikke være noen vits i å kle seg smart, og så sulte i hjel.
— Er det virkelig så ille?
— Det er verre.
Heloise sukket.
— Jeg skjønner at jeg burde tatt med meg noen kjoler som jeg ikke har bruk for lenger. Det er et gode med Hennes nåde, selv om det er kjedelig å bo hos henne, og det er at hun er generøs og vil at jeg skal ta meg godt ut.
— Hun må ha vært virkelig snill mot deg, sa Gilda. — Det var tross alt hennes idé at du skulle bo hos henne etter at mamma døde.
Det ble stille et øyeblikk før Heloise sa:
— For å være ærlig, så var det min idé!
Gilda slapp gaffelen hun holdt i hånden, i bordet med et smell.
— Din idé? utbrøt hun. — Mener du … sier du virkelig at …
— Jeg skrev til henne, avbrøt Heloise. — Hun er min gudmor, og jeg forsto, at hvis jeg ble boende her, så ville jeg bli levende begravet.
— Men … hvordan … hadde du mot til det? spurte Gilda.
— Den som intet våger, intet vinner! svarte Heloise.— Jeg skrev et patetisk brev som kunne fått en sten til å gråte, og sa hvor mye jeg savnet mamma, og hvor fattig og deprimert jeg var, og at pappa ikke ville vite av meg.
— Å, Heloise, hvordan kunne du komme med slike løgner? Du vet at pappa tilba deg. Du var tross alt hans førstefødte, og han sa alltid at det var det vidunderligste øyeblikket i ekteskapet deres da du ble født, og de syntes du var en Guds gave.
— Vel, Gud var ikke særlig generøs mot meg, svarte Heloise. — Jeg måtte ordne opp på egen hånd.
— Og det har du sannelig lykkes i.
— Jeg har vært flink, ikke sant? sa Heloise. — Og det er faktisk hyggelig for min gudmor å ha meg der. Hun har innrømmet det selv. Fordi jeg gjør slik lykke i London, får hun mange flere interessante mennesker på besøk enn før.
— Men det er likevel snilt av henne å gi deg alle de vakre klærne og gjøre det mulig for deg å gå på ball og i selskaper. Du pleide å skrive og fortelle meg om dem i begynnelsen.