Tidlig en morgen sitter markien av Wynchcombe på en fortauskafe i Venezia. Han hadde reist til denne vidunderlige byen i håp om å få et annet syn på livet, men det virker like tomt her som i Londonsosieteten; og hans nye elskerinne, den ildfulle sangerinnen Francesca, har allerede begynt å kjede ham.
Da blir han plutselig tilsnakket av en fattigslig kledd pike. Han tar henne først for å være en vanlig tigger, men hun forteller at hun heter Lucia Beaumont og bor sammen med sin far, som er kunstmaler. Nå er faren blitt syk, og hun må forsøke å selge bildene hans for å få penger til mat. Markien blir nysgjerrig og følger med Lucia — uten å ane at dette vil bringe ham i livsfare — og stille dem begge overfor et pinefullt dilemma …
SAGA Egmont
Lucia og lykken
Originalens tittel:
Love and Lucia
Oversatt av
Eli Bjørneby
Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place
Font: Copyright (c) 2010-2012 by Claus Eggers Sørensen (es@forthehearts.net), with Reserved Font Name ‘Playfair’
Copyright © 1983, 2017 Cartland Promotions och SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen
All rights reserved
ISBN: 9788711763971
Omslagsfoto: Shutterstock
Omslags layout: Grafiskstue.dk
1. e-bok version, 2017
Format: EPUB 2.0
SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com
Da jeg besøkte Venezia i påsken 1982, slo det meg straks hvor annerledes lyset er der enn alle andre steder — kanskje bortsett fra i Hellas. Det er liksom klart og skimrende på en helt spesiell måte, og samtidig har det en intensitet som både er mystisk og fortryllende.
Venezia er en drømmeby, og hver gang man kommer dit, er den enda vakrere enn man husket.
Denne gangen ble jeg også helt fascinert av den fine, fjærlette disen, som lå over kanalene tidlig om morgenen, og av den skjønne mosaikken på utsiden av San Marco-katedralen, som glitret i solskinnet.
Kommer Venezia til å overleve? Ja — for evig og alltid i hjertene til alle dem som elsker denne enestående byen.
1824
Markien av Wynchcombe våknet ved at det var kvelende varmt i rommet. Så skjønte han grunnen. Det var mørke skodder foran vinduene, og gardinene var trukket for.
Han snudde hodet på puten, som for å lete etter årsaken, og fant den liggende ved siden av seg.
Når han sov alene, åpnet han alltid vinduet rett før han gikk og la seg. Han trakk heller aldri for gardinene, han likte å bli vekket av det første gryende lyset av dag.
Hans lille eventyr fra aftenen før lå nå ved siden av ham, og etter den rolige pusten å dømme, fremdeles i dyp søvn.
Han snudde hodet igjen og tenkte med et lite smil om den ellers nokså harde munnen, at denne natten var blitt presis som en mann forventer når han går til sengs med en veneziansk kvinne, men, måtte han motstrebende innrømme, også ganske slitsom.
Med det samme han hørte Francesca Rosso synge i går aftes, visste han at hun hadde stemme som en nattergal, og de høyeste tonene var som en lerkes jubeltriller en strålende solskinnsdag.
Dessuten var hun ung, vakker og tydeligvis bare så altfor villig til å bli tatt i favn og holdt under hans beskyttende vinger.
Markien var meget kresen og usedvanlig kritisk ved valg av hvem som skulle nyte godt av hans velgjørenhet, men han hadde ikke oppholdt seg lenge i Venezia før han visste hvilke kvinner som ble regnet som de mest attraktive, og i teaterkretser var det ingen som kunne måle seg med Francesca.
Når hun sang i operaen, fantes det ikke en ledig plass, og ovasjonene tordnet mot henne med en begeistring som bare italienerne, med sin sans for god opera, kan legge for dagen.
Etter den lange reisen fra England var markien på jakt etter fornøyelser.
Det tok derfor ikke mange dagene før han ble presentert for Francesca, og i samme øyeblikk hun så ham, visste hun at hun ikke trengte mer enn et lite hint før hun var hans.
Etter at Napoleon, i egenskap av konge av Italia, hadde underlagt seg Venezia, var innbyggerne stadig blitt fattigere.
De gamle familiene kjempet en hard kamp for å overleve, og hadde lite penger til fornøyelser og ekstravaganser, som før i tiden hadde vært en selvfølge. Så for adelen i Venezia, kom en rik engelskmann som sendt fra himmelen.
Heller ikke merket innbyggerne i Venezia noen bedring av situasjonen da Kongressen i Wien og Parisertraktaten besluttet at Venezia skulle underlegges Østerrike.
Forandringen bestod simpelthen bare i at nå var de underlagt en ny keiser, denne gangen i Wien, og en ny visekonge, som også var av en annen nasjonalitet.
Venezianerne foraktet dem, og markien hadde ennå til gode å møte en venezianer som ikke uttrykte sin avsky når det ble snakk om den ydmykende og fornærmende behandlingen de ble utsatt for.
Hva ham selv angikk, hadde han kun kommet til Venezia for å more seg.
Etter så mange år uten å kunne forlate England, bortsett fra å kjempe mot Napoleon, strømmet nå engelske kvinner og menn i tusenvis ut av landet for å søke fornøyelser rundt omkring i Europa.
Og det var ikke, som før i tiden, bare adelen og den bemidlede overklassen som reiste, men også forfattere, musikere og malere. De siste ble trukket mot Venezia som av en magnet.
Markien hadde truffet William Turner, som hadde oppholdt seg i Venezia noen uker i 1819, og hørt hans malende beskrivelser av det helt utrolige lyset der.
Men til tross for at markien var en pasjonert kunstsamler og hadde anskaffet de mest praktfulle malerier både til samlingen på godset sitt og til huset i London, var det faktisk noe varmere og mer menneskelig enn et maleri han søkte å finne i Venezia.
Det fant han såvisst i Francesca.
Fra samme øyeblikk hun gjorde sin entre i det praktfulle palasset han leide ved Canal Grande, var han fullstendig trollbundet, og priste seg lykkelig over at han allikevel hadde bestemt seg for å reise til Venezia.
Livet ved hoffet hjemme var blitt ubeskrivelig kjedelig. Kongen, som nylig var blitt kronet, begynte nå å trekke på årene.
Selskapene som Hans Majestet holdt i Buckingham Palace og Royal Pavillion i Brighton, var ikke på langt nær slik som de hadde vært mens han var prinsregent. Den gang var de lystige og frivole, og ble etterfulgt av skandalehistorier.
— Enten er de blitt kjedelige, sa markien til noen av sine venner,— eller så er det jeg som har lettere for å kjede meg.
Alle hadde ledd, men det var bare lord Duncan, hans trofaste følgesvenn, som var modig nok til å svare: — Begge delene er nok korrekte, Giles, sa han. — Jeg tror faktisk ingen vil si seg uenig i at du er blitt mye mer kritisk, mer blasert, og fremfor alt mer kynisk enn du var for bare noen få år siden.
Siden det var meget sjelden at noen våget å snakke slik til markien, så han forbauset på vennen før han svarte: — Kanskje du kan ha rett i det, men da virker ikke fremtiden særlig oppløftende.
Alastair Duncan hadde ledd. — Du med dine penger, trenger vel ikke se så dystert på det. Mulighetene er mange, vet du.
Det var kanskje den bemerkningen som hadde fått markien til å tenke over hva det var han gjorde, og hva han hadde gjort i disse årene etter at krigen var slutt. Han kom til at det begynte å bli temmelig ensformig.
Det var ikke bare selskapene «man simpelthen ikke kunne gå glipp av», men også den obligatoriske klubben, veddeløpene, hvor også hans egne hester stilte opp, og sist, men ikke minst kvinnene; det var de samme som gikk igjen hele tiden.
Men så kynisk var han tross alt ikke at han ville si til seg selv at kvinner var som katter — i mørket var de alle grå!
Men når han tenkte etter, var ikke den ene kjærlighetsaffæren mye forskjellig fra den andre, og dem hadde det vært mange av. Det endte alltid med at han trakk seg ut av forholdet når han syntes det ble for kjedsommelig.
Den siste aftenen før han forlot London snakket Alastair Duncan rett ut med ham.
— Har du noen gang spurt deg selv, sa han, — om hva du egentlig er på leting etter, eller hva du vil med livet ditt?
Markien, som satt og nippet til et glass konjakk etter det utsøkte måltidet hans franske kokk hadde tilberedt, nølte litt med svaret.
— Hvorfor skulle jeg være på leting etter noe?
— Fordi det ville være helt naturlig, svarte Alastair.
— Jeg begriper ikke hva du snakker om.
— Så hør da. Du er en av landets mest velstående menn, og avgjort den flotteste å se på, i tillegg til det er du også er en av de mest intelligente. Alt dette tatt i betraktning, er det vanskelig å forestille seg at du kan være fornøyd med tingene som de er nå.
— Nonsens! sa markien bestemt. — Din beskrivelse av meg er selvsagt svært smigrende, men jeg kan forsikre deg om at jeg er fullt ut tilfreds med å se til mine eiendommer, ivareta mine forpliktelser som marki, og i særdeleshet med oppdrettet av veddeløpshestene mine.
— Og det mener du virkelig er nok til å fylle de neste førti — femti årene av livet ditt?
Markien lo. — Hvorfor ikke?
— Enten spiller du tungnem nå, sa Alastair, — eller så prøver du å lure deg selv, og det er noe jeg aldri har merket at du har gjort før.
— Hvor pokker er det du vil hen? spurte markien ergerlig.
— Det skal jeg svare deg helt ærlig på. Det gjør meg nemlig vondt å se på at du sløser bort så mange muligheter.
— På hvilken måte?
Nå var markien blitt skarp i stemmen.
— Antakelig fordi du, som du selv sa, er fornøyd. Men jeg tror ikke at et menneske med dine evner kan være fornøyd med å omgås slike som du gjør for tiden.
— Hva er det som er galt med dem? spurte markien skarpt.
— Ta for eksempel kongen, svarte Alastair. — Alle sammen liker vi jo «Prinny», det har vi alltid gjort. Men så fet, indolent og kjedelig som han er blitt …
Det glimtet til i markiens øyne, men han nikket at Alastair skulle fortsette.
— Han blir jo fullstendig forgapt i det ene fete, halvgamle og griske kvinnfolket etter det andre, og det vekker slik avsky hos meg at jeg finner det uhyre vanskelig å konsentrere meg om hva han sier. Jeg tenker bare på hvordan jeg fortest mulig kan finne en unnskyldning til å forsvinne derfra.
Lord Duncan tidde, og ble sittende taus som om han ventet at markien skulle motsi ham, men denne bare nippet til konjakken og bemerket kort: — Fortsett. Det interesserer meg.
— Vil du jeg skal ta for meg hele gjengen med spyttslikkere og snyltegjester, mannlige som kvinnelige, som klenger seg innpå deg bare fordi du er rik, og fordi det for tiden ikke er andre som kan tilby dem det de er ute etter?
— Og hva er det? spurte markien.
— Gjestfrihet, fornøyelser og følelsen av at de befinner seg i de rette kretser hvis du er der.
Markien kastet hodet bakover og lo.
— Jeg har aldri hørt deg så veltalende, Alastair, eller så krass. Jeg har alltid trodd at når vi var ute på noe sammen, så har du moret deg.
— Det vet du jeg har! svarte Alastair. — Men samtidig har jeg vært klar over at du ikke har gledet deg slik over livet som dengang vi delte det strabasiøse livet i hæren, men allikevel var unge nok og fulle av entusiasme, slik at vi kunne finne ting å glede oss over.
— Alle blir vi jo eldre, sa markien filosofisk.
Alastair Duncan lo.
— Du snakker som om du skulle være Metusalem! Du fyller snart trettifire, men det er, eller burde vel være, et stykke igjen til gyngestolen ennå!
Markien reiste seg.
— Kom nå, Alastair. Jeg skjønner fremdeles ikke hvor du vil hen, men jeg har en følelse av at jeg begynner å bli ubehagelig introspektiv.
— Det var akkurat hva jeg hadde håpet, og derfor skjønner du kanskje også at jeg er glad for at du reiser.
— Javel, jeg skal innrømme at jeg reiser fordi jeg kjeder meg, sa markien. — Men allikevel er jeg temmelig sikker på at jeg ikke kommer til å være lenge i Venezia, før jeg gladelig setter kursen hjemover igjen.
— Jeg skal ønske deg velkommen med åpne armer, sa Alastair. — Jeg skulle bare ønske jeg kunne blitt med deg.
— Men så dropp hæren og bli med da, foreslo markien.
Vennen ristet på hodet.
— Nei, jeg tenkte på det da krigen var slutt, men så fant jeg ut at jeg må ha noe å ta meg til så lenge min far lever, for i motsetning til deg, har jeg jo ingen eiendommer å drive. Da ville det bare bli å dra fra klubb til klubb, fra selskap til selskap og fra seng til seng!
Markien lo hjertelig.
— Jeg beundrer deg for den beslutningen, Alastair, og for din måte å leve på, og for din kritikk av min. Men allikevel, pokker ta deg for din frekkhet!
Det var først ved avreisen dagen etter, da en stor venneskare var møtt opp for å si adjø, at markien kom til å huske hva vennen hadde sagt. Han måtte innrømme at det var noe sant i det.
Men hva kunne han ellers gjøre, tenkte han, bortsett fra å vinne enda flere veddeløp enn han allerede hadde gjort, å forsikre seg om at eiendommene ble drevet mønstergyldig, og å danse etter kongens pipe når han forlangte det av ham?
— Hva skal det være godt for å dra utenlands? hadde han snøftet misfornøyd da markien kom for å si adjø til ham.
Siden han, som Alastair hadde sagt, hadde lekt barnepike for den impulsive og følsomme Prinsen av Wales og den frustrerte og ofte hysteriske prinsregenten, visste markien godt hvordan han skulle ta den nye kongen.
— Jeg vet at dette er noe Deres Majestet selv ville ha gjort, om det hadde vært mulig, sa han. — Jeg ser det som min plikt å finne ut av hva som skjer i de forskjellige deler av Europa, etter at folkene er blitt løst fra åket under Napoleon.
— De klarer seg sikkert selv, svarte kongen.
— Ikke uten vår forståelse, vår hjelp og vår inspirasjon, svarte markien.
Han så at kongen var imponert og la til: — Siden det var vi som vant krigen, er det vår plikt, som De selv så ofte har sagt, å trygge freden.
Etter dette hadde kongen velsignet ham i en litt annen tone, men lagt til, og det var å oppfatte som en ordre: — Bli ikke lenge borte. Jeg vil ha deg her, og kommer til å savne deg.
Da markien forlot Buckingham Palace, kjente han en følelse av frihet som han ikke hadde hatt på mange år. Enda var han allikevel ikke overbevist om at dette utenlandsoppholdet ville komme til å bli mer spennende enn livet han levde i England.
Flere av vennene hans hadde snakket så mye om Venezia at han bestemte seg for å reise dit først, og gjøre det til sin hovedbase.
Derfor reiste han gjennom Frankrike, for å se hvilke ødeleggelser krigen hadde forårsaket der, mens han sendte yachten i forveien, slik at han kunne gå om bord i den i Marseille.
Reisen interesserte ham ikke synderlig, med unntak av en ukes fornøyelig opphold i Paris. Faktisk syntes han at det solfylte Middelhavet og gleden av å prøve ut sitt nye«leketøy», yachten «Sea Horse», var mer etter hans smak.
Selvom han iblant angret på at han ikke hadde fått med seg Alastair eller noen av de andre vennene sine, visste han av erfaring at en fort kunne gå trett av å ha de samme menneskene innpå seg til stadighet.
Jeg har det bedre alene, tenkte markien.
Han skjønte at antakelsen var korrekt da han kom til Venezia.
Han hadde sendt sekretæren sin i forveien for å finne et passende Palazzo som var til leie, slik at han i det minste kunne bo komfortabelt.
Folk som var kommet tilbake fra Venezia, hadde fortalt at det ikke var det minste vanskelig å få leid et Palazzo. Aristokratiet var mer enn villig til å flytte til en billigere bolig, og i stedet inkassere betydelige summer i leie for disse husene som var så dyre å holde.
Det palasset som stod og ventet på markien, var i sannhet imponerende. Det hadde vært i den samme familien i fem generasjoner, men de nåværende eierne var villige til å flytte til en langt enklere bolig mens markien leide palasset.
Selv om deler av bygningen var svært forfalne og trengte sterkt til oppussing, ble han svært imponert over de smakfulle møblene, som for det meste bestod av utsøkte antikviteter.
Hans sekretær hadde også sørget for å ansette et anselig antall tjenere, slik at markien skulle få det som han var vant til.
I det halvmørke rommet han nå befant seg i, var hele taket praktfullt dekorert, og de tunge brokadegardinene foran de høye vinduene gikk fra gulv til tak.
Den samme brokaden falt også i tunge kaskader ned fra den rikt utskårne og forgylte baldakinen over den store himmelsengen han nå lå i.
Med ett, som om den innestengte luften og den tunge parfymen til Francesca ble for mye for ham, stod markien opp fra sengen. Han gikk inn i et tilstøtende påkledningsrom, hvor kammertjeneren hadde lagt frem klærne hans.
Idet han lydløst lukket døren bak seg, trakk han pusten dypt, som for å trekke frisk luft. Så strakte han seg for å bli kvitt stølheten i musklene, og vasket seg så i kaldt vann før han begynte å kle på seg.
Akkurat da hadde han ikke det minste lyst til å påkalle kammertjeneren. Han ville bare være alene. Om det kom av den lange, hete elskovsnatten, eller om det var synet av den bleke morgensolen som trengte inn i rommet og fikk skodden til å lette over kanalen, visste han ikke. Han bare nøt stillheten.
Helt siden han kom til Venezia var han blitt fetert, nesten dyrket, og, tenkte han nå, ustanselig omgitt av mennesker. Nå hadde han bare et desperat behov for å få være for seg selv.
Markien var vant til å klare seg selv, så nå kledde han seg og knyttet halstørkleet like raskt og behendig som om kammertjeneren skulle ha hjulpet ham.
Han hadde for lenge siden bestemt seg for at alt det en tjener kunne gjøre, ville han selv gjøre bedre. Og selv om det var sjelden han prøvde seg på det, ga det ham en hemmelig tilfredsstillelse å vite at han nå stod ferdig påkledd på rekordtid, uten noen form for hjelp.
Det var fremdeles svært tidlig på morgenen, og selv om tjenerne sannsynligvis allerede hadde stått opp, var det ingen som så ham da han kom ut fra påkledningsrommet.
Han gikk ned den brede trappen som førte ned til første etasje, og videre bort til inngangen ut mot kanalen, som om vinteren ofte stod under vann.
Men markien gikk ikke ut hovedinngangen, hvor hans private gondol lå og ventet. I stedet smatt han ut gjennom en bakdør, som førte ut til et smalt smug mellom høye hus, hvor de fleste skoddene fremdeles var for.
Det var ingen å se i den smale gaten, og først da han hadde gått et stykke og kom til en bro over kanalen, kikket han ned og fikk øye på en enslig mann som førte en gondol fullastet med frukt og grønnsaker.
Han visste at mannen var på vei til markedet, dit mesteparten av den maten som byens innvånere kjøpte, ble brakt inn fra landdistriktene omkring.
Han spaserte videre. Nå var solen kommet så høyt på himmelen at resten av disen over kanalene var fordampet. Lyset var igjen det tindrende klare som Turner hadde vært så betatt av at han hadde festet det på lerretet.
Imidlertid var det ikke lyset og den fantastiske arkitekturen som var i markiens tanker denne morgenen. Han tenkte på at han allerede hadde oppholdt seg ti dager i Venezia og selv om det føltes absurd, lurte han på hvor mye lenger han skulle bli.
Francesca var selvfølgelig et sterkt incitament til fortsatt å bli boende, men selv så attraktiv og spennende han syntes hun var, var han allerede begynt å lure på om han ikke egentlig heller burde bryte forbindelsen før den ble for fast.
Det var nesten som om han ønsket at han skulle komme til å angre på at han forlot henne; han ville ha henne, men samtidig ville han ha friheten til å kunne forlate henne mens han ennå kunne.
Alastair tok feil, tenkte han mens han spaserte videre. Denne turen har ikke lært meg noen ting, bortsett fra at jeg foretrekker ridning fremfor spasering, og engelskmenn fremfor utlendinger!
Så gav han seg selv korreks for å være utålelig intolerant og sneversynt, og at han heller burde prøve å se med et barns øyne på alt som var nytt og fremmed.
Men var dette egentlig så nytt og fremmed?
Hva med konversasjonen i selskapene som var blitt gitt til ære for ham? Var den ikke omtrent den samme som den som var blitt ført rundt bordet hjemme hos ham selv i Berkeley Square, eller i White’s Club?
Og var ikke Francesca, når alt kom til alt, temmelig lik alle de «uimotståelige» som hadde kastet seg i armene hans hjemme i London, eller sosietetsskjønnhetene som flørtet med ham med utvetydig invitt i blikket og barnslig trutmunn?
— Hva er det jeg vil? Hva i helvete er det egentlig jeg leter etter? spurte markien seg selv, og oppdaget plutselig at han allerede var ved Markus-plassen.
Han gikk raskt gjennom de smale calletes på baksiden av palasset og fortsatte automatisk over broen og ned trappen.
Han hadde vært så fordypet i sine egne tanker at han var kommet frem til bestemmelsesstedet, nesten før han visste ordet av det.
Nå dukket det etterhvert opp flere mennesker. Over Markus-plassen hastet kvinner og menn på vei til arbeidet eller til markedet. En og annen velkledd herre, som enten kom fra et casino eller fra en varm seng, var på vei tilbake til sitt eget hjem.
Mens andre, slik som markien, slentret over den store plassen for å få seg en kopp kaffe på en av de små kaféene som lå side ved side.
Markien la knapt merke til dem, for han var mer opptatt av å studere de vakre proporsjonene i bygningene som omkranset plassen.
Hælene på husarstøvlene hans ga gjenlyd da han gikk mellom søylene og ned to trappetrinn til brolegningen.
Foran ham lå San Marco med sine glitrende gullmosaikker og med de fire praktfulle bronsehestene ved hovedinngangen. Han fortsatte videre innover plassen.
Duene spankulerte omkring bena hans, og da han begynte å gå raskere, flakset de til værs med et øredøvende leven.
Markien hadde fått øye på en kelner som var begynt å sette frem stoler og bord utenfor en av kaféene, og bestemte seg for at han ville ha en kopp kaffe. Han kjente at han var tørr i munnen, enten kom det av vinen han hadde drukket i går kveld, eller kanskje mest sannsynlig av den innestengte luften i soveværelset.
Uten å forhaste seg, satte han seg ned ved et bord; han hadde jo rikelig med tid så tidlig på morgenen, og straks kom en kelner og tok imot bestillingen.
Han bestilte på italiensk. Han hadde lært seg såpass at han kunne gjøre seg forstått, men lengre samtaler gikk ikke.
Han ble sittende og se ut over den vakre plassen, allikevel uten å registrere helt hva han så. Han tumlet fremdeles med tanken på hva han skulle gjøre, om han skulle reise tilbake til London allerede i neste uke, eller uken etter.
Han kunne selvsagt dra videre til Napoli eller Roma, men hadde ingen spesiell lyst til det, for han hadde en følelse av at det kunne vise seg å bli enda kjedeligere enn å reise tilbake til det Alastair hadde kalt «det monotone livet i England».
Kelneren kom med kaffen, og da markien skjenket den opp, ble han plutselig oppmerksom på at han hadde valgt Florian’s, den eldste kaféen i Venezia. Den som hadde åpnet tidlig som i 1702.
Det fikk ham også til å tenke på noe han hadde hørt, nemlig at venezianerne viste sin forakt for inntrengerne i byen ved å samles på Florian’s og boikotte Quadri’s som var overtatt av østerrikere.
Der hvor et østerriksk ensemble spilte, ville aldri en venezianer applaudere, og de unngikk å se i retning av flagget med de østerrikske farger og den tohodete ørn som vaiet utenfor Markuskirken.
Det var denne holdningen, tenkte markien, som var så rørende ved Venezia; den var som et trassig barn som fortsetter å opponere uansett hvor strengt det blir straffet.
Det var mens han satt og betraktet flagget som var symbolet på venezianernes ydmykelse, at han med ett ble oppmerksom på at det stod noen ved siden av ham.
Uten engang å snu på hodet, antok han at det var en tigger og gjorde en utålmodig bevegelse med hånden. Det var umulig å sitte lenge utenfor en kafé uten at en ble bønnfalt om penger eller om å kjøpe et eller annet.
Dette var helt vanlig, og det var utenfor Florian’s Guardi hadde forsøkt å selge maleriene sine før han ble berømt.
Siden vedkommende ikke flyttet seg, snudde markien langsomt på hodet, mens han tenkte etter om han hadde noen småmynter som han kunne kjøpe seg fred for.
Da oppdaget han at det var en kvinne som stod ved bordet hans.
Hun var svært mager, og han gikk ut fra at det var fordi hun var tigger, inntil hun plutselig, til hans store forbauselse, sa på engelsk: — Kan jeg få snakke med Dem, mylord?
Hun førte et dannet språk. Markien la merke til at selv om hun bar et sort sjal over hodet, så var hun ikke den slags tigger han hadde ventet seg.
Da han så nøyere på henne, så han at det var øynene som var det dominerende ved ansiktet hennes. De var meget store og ikke blå, som han hadde ventet ut i fra den engelske stemmen, men hadde samme gråfarge som duene som spankulerte omkring på plassen.
— Du er engelsk! utbrøt han.
— Ja, jeg er engelsk … mylord, og som engelsk kvinne … trenger jeg Deres hjelp … desperat!