Forside

Barbara Cartland

Lykke for to

SAGA Egmont

Lykke for to

Originalens tittel:

The Magnificent Marriage

Oversatt av

Einar Rustad

Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place

ISBN: 9788711763964

1. e-bok version, 2017

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

Kapitel 1

1879.

Greven av Alderbune så opp fra brevet som han holdt i hånden, og det var et meget tilfreds uttrykk i øynene hans.

– Nå er det kommet, Elizabeth, utbrøt han.

Grevinnen, som satt ved den andre enden av frokostbordet, så overrasket på ham.

– Hva er kommet? spurte hun.

– Brevet fra Kirby. Du vet da for all del at jeg har ventet på det i ukevis.

– Ja, selvfølgelig, og det har gjort deg nokså umedgjørlig. Hva skriver han?

Greven leste brevet enda en gang, og det var ingen tvil om at hvert ord gledet ham. Til slutt sa han:

– Han ber Letty reise til Singapore neste måned ombord på P. & O.-båten Osaka.

– Til Singapore?

Det lød nesten som et skrik, og Lady Lettice Burne, som også satt ved bordet, satte fra seg koppen som hun holdt med en hånd som skalv.

– Til … Singapore, pappa? gjentok hun. Nei! Nei! Jeg kan ikke … gjøre det.

– Hør nå her, Letty, sa hennes far beroligende. Vi har diskutert dette før. Du lovet meg at du vil gifte deg med Maximus Kirby.

– Ikke i … Singapore, pappa. Du sa at han ville komme hit. Dessuten er det lenge siden … at jeg lovet det.

Ordene gikk over i en fortvilet hvisking, og nå var Lady Lettices øyne fylt av tårer.

– Jeg vil ikke … gifte meg med ham, pappa. Jeg vil ikke gifte meg … med noen.

– Det der er noe tøys, Letty, og det vet du, brøt grevinnen inn.

Selv om stemmen hennes var skarp, hvilte øynene hennes med en viss engstelse på hennes yngste datter.

– Men da Maximus Kirby var her, fant du ham da meget tiltalende, Letty, sa greven i en tone som om han snakket til et lite barn.

– Jeg fikk … de små papegøyene av ham, sa Letty, og stemmen hennes skalv fremdeles. Det syntes jeg … var snilt av ham. Men jeg vil ikke … gifte meg med ham, og jeg vil ikke … reise hjemmefra. Jeg vil være … her hos deg, pappa.

Grevens øyne hvilte på datteren med et nesten komisk uttrykk av fortvilelse.

Han tålte ikke tårer, og hadde alltid vanskelig for å si nei til noe Letty ba ham om.

Hun var meget yndig, og greven satte pris på kvinnelig ynde, uansett hvor han fant den.

Det var ingen tvil om at Lady Lettice Burne var meget vakker. Det lyse håret hennes var som solskinn. Hennes lyse hud var uten feil og lyte, mørke øyenvipper fremhevet de blå øyriene, og hennes rosenknopp av en munn frydet enhver kunstner.

Man skulle ha ventet at Lady Lettice var svært ettertraktet, om ikke av Londons selskapsløver, så ihvertfall av de unge menn i grevskapet.

De flokket seg riktignok om henne med det samme hun viste seg, men merkelig nok snudde de henne raskt ryggen for å finne andre, mindre vakre, men mer interessante unge kvinner.

Greven var en intelligent mann, og allerede etter datterens første sesong i London innså han at hun høyst sannsynlig ikke ville bli så godt gift som han hadde forestilt seg.

Det var selvfølgelig alltid et håp om at en eller annen eldre adelsmann ville ta hennes vakre ansikt som erstatning for hennes nesten infantile intelligens, men i øyeblikket var det ingen tegn til det.

– Det er ikke bare det at Letty ikke har noe å si, men det ser ikke ut som hun lytter heller, sa greven til sin kone da han mot slutten av et ball hadde konstatert at den vakre Lettice var helt uten partnere.

– Jeg vet det, Hugo, hadde grevinnen svart. Jeg har forklart henne om og om igjen at menn venter at kvinner skal konsentrere seg om dem, lytte til hva de har å si og le av deres vitser.

– Hva i helvete er det hun tenker på? spurte greven.

– Hva er det for et språk Hugo! utbrøt grevinnen.

– Jeg ber om unnskyldning, sa greven. Samtidig må jeg innrømme at det er helt fortvilende. Ingen kan være vakrere enn Letty, og jeg så frem til å få en rik svigersønn.

Grevinnen sukket. Det lot seg ikke nekte at de alle hadde regnet med det.

Alderburne Park var belånt opp til mønet. Gjelden økte år for år, og det lot til at den eneste reserve de hadde, var Lettices uforlignelige skjønnhet.

Etter at de var kommet fra London tilbake til landet, og mens greven raste på det verste på grunn av alle de penger Lettices London-sesong hadde kostet ham dukket Maximus Kirby opp.

En annen adelsmann hadde presentert Kirby for ham i White’s Club. Med en stemme som var ment å være lav, men som runget gjennom rommet, sa den adelsmannen:

– Her har jeg den rette mann for deg, Alderburne. Han vil kjøpe hester for å ta dem med seg tilbake til Østen. Rik som en Krøsus er han, og rede til å betale hva som helst for enhver ting han har lyst på.

Nå var likevel ikke Kirby så lett å lure som adelsmannens uttalelse kunne tyde på.

Det var sikkert nok at han var meget rik, men han var klok nok til å forlange full valuta for sine penger. Mens han betalte rikelig og godt for grevens beste hester, feide han unna som uinteressant enhver hest som ikke var av toppkvalitet.

Greven hadde invitert ham til Alderburne for å se hestene.

Det var grevinnen som plantet den idé i sin manns hode at Maximus Kirby ikke bare var en meget rik mann, men også i høy grad presentabel.

– Jeg vil si én ting, sa greven til sin kone. Riktignok har ikke Kirby blått blod, men han er av god familie. Han kan passere som en gentleman hvor som helst.

– Han er en gentleman, sa grevinnen bestemt. Selv om han er litt eksentrisk og kanskje litt spesiell etter å ha levd så lenge i Østen, så gjør ikke det ham til noe dårligere parti.

– Foreslår du … ? spurte greven vantro.

– Jeg så ham betrakte Lettice etter middagen i går kveld, sa grevinnen. Jeg tror han vil be om hennes hånd før han drar, Hugo.

– Men da måtte Letty leve utenlands, utbrøt greven. Kirby har store eiendommer i Malaysia, er jeg blitt fortalt.

– Siden Suez-kanalen ble åpnet for ti år siden, tar det på langt nær så lang tid å komme ut til Østen, svarte grevinnen. Lord Avon fortalte meg i forrige uke at man nå kan komme til India på femogtyve dager.

– Han er absolutt presentabel, sa greven langsomt, og det var ikke Lord Avon han snakket om.

– Jeg fant ham inntagende, sa grevinnen.

Det var ingen tvil om at Mr. Kirby hadde en god alliert i Lettys mor.

Hvilken kvinne har greid å motstå den særpregede, pirataktige sjarme som gjør enhver mann som har den, grenseløst tiltrekkende og interessant?

Bortsett fra at kvinner ble tiltrukket av ham, likte menn ham også fordi han var en god sportsmann.

Han hadde riktignok den dristighet som fikk mange sjalu ektemenn og elskere til å skjære tenner, men han hadde også gode manerer og var oppmerksom. Hans svært levende og magnetiske personlighet førte formelig en frisk bris inn over Alderburne Park. Det var noe stedet i høy grad hadde bruk for.

Han kjøpte ikke bare grevens beste hester, men han kom også med gode tilbud på flere bilder, på et lakkert Queen Anne-kabinett og på en rekke bøker som greven ikke så mye som hadde tittet i siden han arvet dem.

Da Mr. Kirby var reist, hadde bare Dorinda lagt merke til de tomme hyllene og beklaget det, fordi hun visste at de aldri ville bli fylt igjen.

Dorinda satt på den andre siden av frokostbordet, og det var til henne Letty nå appellerte med tårefylte øyne og lepper som skalv.

– Du vet … at jeg ikke kan gifte meg, Dorinda, sa hun med barnslig stemme. Få pappa til å forstå at jeg … ikke liker menn. De … gjør meg redd.

– Mr. Kirby er annerledes, svarte Dorinda. Tenk på de nydelige små parakittene han ga deg, og jeg er sikker på at du får et helt hus fullt av eksotiske fugler når du kommer til Singapore. Tenk på hvor morsomt det vil bli.

– Jeg vil ha et slikt hus … her, sa Lettice.

– Det ville være for kaldt for dem. De ville komme til å dø. Selv parakittene skjelver av frost, uansett hvor nær varmen vi setter dem.

Dorindas stemme var bestemt, men likevel trøstende.

Men Lettice, som med store blå øyne så på søsteren, virket bare som en vakker jomfru i nød.

Hun var et av de få mennesker som så rett på Dorinda. Det var kanskje fordi hun var så fortapt i sine egne tanker at hun ikke så søsterens ansikt som andre så det.

Alle som så familien ved frokostbordet, ville legge merke til at greven ikke rettet blikket direkte på sin eldste datter, heller ikke når han snakket til henne.

Men Dorinda var vant til at folk så i en annen retning når de snakket til henne.

Hun var nesten enogtyve år nå, og hadde akseptert det faktum at hun aldri kom til å gifte seg. Samtidig var det vondt å høre på at Lettice, som var så pen, stadig forsikret at hun var redd for menn.

Dorinda snakket sjelden med andre menn enn faren og tjenerne.

Helt fra barndommen av hadde hun vært plaget av en hudsykdom som dekket både ansiktet, armene og bena med noen stygge, skjoldaktige utslett.

Det var lett å dekke til håndleddene, som av og til så ut som åpne sår, og det samme kunne hun gjøre med bena. Men det var ikke noe å gjøre med det stygge utslettet på overleppen eller med de skallignende røde flekkene som hun stadig hadde på pannen og haken.

Til å begynne med hadde legene sagt til grevinnen at dette var noe som Dorinda ville vokse av seg.

– Mange piker har dårlig hud i den alderen, sa de og skrev resept på en rekke kremer og vaskemidler som oftest gjorde sykdommen verre.

Da Dorinda fylte sytten, var grevinnen helt fra seg.

Det var på tide å presentere Dorinda ved hoffet, å arrangere en sesong for henne i London og å holde et ball på Alderburne Park.

Men hva var vitsen ved å bruke penger på en pike som folk vek tilbake for, om ikke i avsky, så ihvertfall av medfølelse.

Det var også mange som trodde at sykdommen var smittsom, noe legene forsikret ikke var tilfelle.

– Men hvordan kan vi fortelle folk at dette ikke er smittsomt uten at jeg bærer en plakat på meg? spurte Dorinda.

Det var ikke mye noen kunne gjøre, og til slutt var det Dorinda som bestemte at hun ikke ville tvinge seg inn på folk som ikke ønsket å ha noe med henne å gjøre.

– Bare glem meg og spar pengene til Letty, mamma, sa hun til sin mor. Som vi alle vet, kommer hun til å bli meget pen, mens jeg er like avskyelig, hva du enn gjør.

Selv om ikke grevinnen likte å innrømme det, var det sant.

Pene kjoler og kunstferdige hatter lot bare til å fremheve Dorindas utslett, og tilslutt aksepterte de alle det uunngåelige.

Dorinda ble hjemme og forlot sjelden Alderburne Park, unntatt for å ta seg av sin søster, som klynget seg til Dorinda og ikke ville gå noen steder uten henne.

Dorindas takt … eller kanskje var det generthet … når det gjaldt ikke å tvinge seg inn på mennesker som ikke ville ha noe med henne å gjøre, ble etterhvert en vane som alle tok som en selvfølgelighet.

Hun måtte ofte følge Letty til døren når hun skulle i et selskap eller på et ball, for ellers ville hun ikke gå. Men Dorinda forsvant alltid uten at noen fikk øye på henne.

Hun ble meget dyktig til å styre Alderburne Park uten at noen som gjestet stedet, la merke til henne.

– Å, overlat det til Dorinda, pleide greven å si. Hun vet hva jeg trenger.

– Du må snakke med Lady Dorinda om menyen, kokk, sa grevinnen som regel. Du vet at jeg ikke kan huske navnene på alle disse nymotens rettene.

– Jeg trenger Dorinda! Hvor er Dorinda? ropte Letty i ett sett.

Bare Dorinda kunne få henne i godt humør, bringe henne ned til middag i tide eller stelle hennes hår slik at det alltid var unødvendig å tilkalle en profesjonell frisør.

Det var Dorinda som det siste året hadde prøvd å få Lettys ekteskap til å virke spennende, en begivenhet som Letty måtte se frem til med forventning.

– Tenk hvor deilig det blir alltid å leve i solskinn! kunne hun si til Letty på en grå og trist dag. Tenk hvor mye blomster det er i Singapore. Jeg er sikker på at du kan få en hel have full av orkidéer. Og det er vakre fugler der, Letty, prektige og fargerike. Du kommer til å elske dem.

– Jeg burde vel ha tenkt meg at pappa ville fortelle Letty nyheten på denne taktløse måten og gjøre henne forskrekket, tenkte Dorinda nå.

– Jeg … reiser ikke! sa Letty. Jeg kommer til å bli … her hos Dorinda og deg, pappa. Jeg elsker deg! Jeg er … meget lykkelig. Jeg vil ikke … gifte meg.

– Men tenk på hvilke flotte klær du får! godsnakket greven. Og juvéler i massevis. Maximus Kirby vil kunne gi deg langt finere diamanter enn jeg noen gang har vært i stand til å gi mamma. Og så perler da! Det er fantastiske perler i Østen, og jeg har hørt at de kan kjøpes ganske billig der.

– Jeg liker ikke perler, sutret Letty.

Greven sendte et blikk fylt av håpløshet over mot sin kone.

– Jeg tror det er best vi overlater til Dorinda å snakke med Letty om reisen, Hugo, sa grevinnen diplomatisk.

– Jeg må sende et telegram til Kirby, sa greven. Han venter at Letty skal reise herfra tiende januar.

– Jeg reiser ikke! erklærte Letty og reiste seg plutselig fra bordet. Jeg drar ikke vekk! Jeg blir her. Dere elsker meg ikke … dere vil ikke ha meg her! Men jeg reiser ikke … uansett hva dere sier.

Tårene spratt mens hun snakket, og hun løp ut av rommet. Hun var så nydelig at hennes far bare ble sittende og se etter henne i beundring istedenfor å bli sint på henne.

– Du må overtale henne, Dorinda, sa greven da hun var forsvunnet.

– Mr. Kirby venter vel ikke at Letty skal reise til Singapore alene? spurte grevinnen.

– Selvfølgelig ikke, svarte greven. Han sier i brevet at han ønsker at en selskapsdame skal følge henne, og at han har avtalt med Lady Anson, gift med viseguvernøren i Penang, at hun skal være anstand for Letty.

– En selskapsdame? utbrøt grevinne. Men hvor kan vi finne en? Det må være en som Letty liker, og som er villig til å reise til Singapore.

– Noen må det vel finnes, sa greven irritert.

– Selvfølgelig må det det, men jeg kan bare ikke forestille meg hvem, svarte grevinnen. Betaler Mr. Kirby også reisen for en kammerpike?

Igjen kikket greven i brevet.

– Ja, han sier at han har sendt en erfaren kineserkvinne med en båt som allerede er reist. Han har tydelig arrangert med rederiet at hun vil være på Osaka allerede før Letty går ombord i Tilbury.

– Det er meget omtenksomt av ham, sa grevinnen tilfreds.

– Vel, det ville jo ikke passet særlig godt å sende en av våre egne piker, sa greven. Dessuten er det bra at Letty blir vant til kinesiske tjenere.

– Jeg tror de er utmerkede, sa grevinnen med misunnelse i stemmen. De er ærlige, arbeider hardt og er alltid meget loyale overfor sine arbeidsgivere.

– Da er det altså ikke noe problem når det gjelder kammerpiken, sa greven. Men hva med selskapsdamen? Tydelig nok må Letty ha med seg en som kan holde henne i godt humør.

– Jeg tror jeg må reise sammen med henne, pappa, sa Dorinda stille.

Greven kvakk til.

– Du, Dorinda? Det ville være …

Han stoppet for å velge sine ord.

– … nokså upassende, fullførte hans datter setningen. Selvfølgelig ville det være det om jeg dro alene, pappa. Men det gjør jeg jo ikke. Jeg skal jo bare være hennes selskapsdame, og ingen behøver å vite at jeg i virkeligheten er hennes søster.

Det ble stille en stund mens hennes foreldre tenkte over idéen. Så sa Dorinda:

– Straks Letty er gift, kommer jeg tilbake.

– Alene på et skip? utbrøt grevinnen.

– Det vil være helt trygt, mamma, svarte Dorinda som om hun moret seg.

– Ja, det vil det jo, sa greven brydd. Men samtidig er det en oppførsel som man ikke ville vente av min datter.

– Ingen får vite at jeg er din datter, sa Dorinda. Jeg kaller meg selv Miss et eller annet. Ethvert navn som lyder ubetydelig og beskjedent, vil gjøre nytten. Jeg kan sørge for at Letty føler seg lykkelig. Hvis jeg ikke blir med, tviler jeg på at hun vil gifte seg med Mr. Kirby når hun kommer frem.

Det hersket taushet rundt bordet fordi de alle tre tenkte på hvor vanskelig Letty kunne være når det passet henne.

Frykten for å gifte seg var resultatet av en meget beklagelig episode som hadde funnet sted et par år tidligere.

Fordi Letty var så nydelig og fordi greven ville vise henne frem, hadde han tatt henne med på et jaktball da hun ennå ikke var fylt seksten.

Det var ikke noe usedvanlig i det, for det var mange andre piker som ikke hadde debutert ennå, tilstede sammen med sine foreldre.

Letty hadde på seg en ny kjole hun hadde fått fra London, og med en rosenkrans i håret overstrålte hun alle andre kvinner på ballet, uansett alder.

Ballet hadde som vanlig vært ganske lystig, og dessverre hadde greven drukket så mye sammen med sine venner at han ikke kunne overtales til å dra da hans kone foreslo det.

Av en eller annen grunn som grevinnen ikke kunne forklare seg, var Letty kommet bort fra henne, og en nokså utsvevende ung mann, som også hadde drukket for mye, hadde kysset henne.

Til forsvar for ham kunne det sies at Lettys tomme blikk og det faktum at hun ikke straks protesterte, hadde gjort ham overbevist om at hun ikke var uvillig.

Han skjønte ikke at hun ikke ante hva han ville. Til å begynne med forsto hun i det hele tatt ikke hva han sa. Hun var så paralysert av skrekk at hun hverken kunne snakke eller bevege seg.

Han kysset henne lidenskapelig, og da han slapp henne, falt hun besvimt om på gulvet.

Det ble sendt bud etter grevinnen, og hun mottok en nokså usammenhengende unnskyldning fra den unge mann. Deretter var den halvt bevisstløse og vettskremte Letty blitt bragt hjem for at Dorinda skulle ta seg av henne.

En vanlig pike ville ha glemt en slik episode eller ihvertfall bare spøkt om den, men i Letty hadde den satt varige spor. Den fikk henne til å vike tilbake fra selv den mest stillferdige og uskyldige unge mann, for hun var redd for at han skulle skade henne.

– Du kan da ikke være redd for den og den, kunne Dorinda si. Det er da en meget beskjeden ung mann.

– Jeg vil ikke … danse med ham, pleide Letty så å svare. Jeg liker ikke … at menn rører ved meg.

– Men de kommer da ikke til å gjøre deg noe vondt, Letty!

– De … ser på meg. De sier … ting, svarte Letty som oftest.

– De forteller deg bare hvor vakker du er, forklarte Dorinda. Du liker da å være vakker, Letty. Det vet du at du gjør.

– Jeg liker at du og pappa synes jeg er vakker. Men jeg vil ikke … at menn skal se på meg.

– Dette er bare tåpelig, hadde grevinnen mange ganger sagt til sin eldste datter. Letty må da være vokset ut av slike barnslige nykker nå.

– Vi må gi henne tid, mamma, svarte Dorinda beroligende.

Men hun visste at Letty ikke fant det lettere å omgås menn etterhvert som hun vokste til. Det motsatte var heller tilfelle.

– Du tror da ikke at Letty vil la være å gifte seg med Kirby? sa greven nå oppgitt.

– Du hørte hva hun sa, pappa, svarte Dorinda.

– Vel, hun kan ikke la være, sa greven bestemt. For en gangs skyld skal jeg sette min vilje igjennom. Piker gifter seg med dem de får beskjed om. Det er ikke noe å diskutere.

Han tidde et øyeblikk, men tilføyde så:

– Hertugen sa så sent som i forrige uke at han ikke har noe tull med sine døtre, og han har syv stykker av dem. Han har giftet dem alle bort til velstående adelsmenn, og jeg er sikker på at han aldri har måttet finne seg i slikt tull som dette.

– Saken er at du har skjemt bort Letty siden hun var barn, Hugo, sa grevinnen anklagende.

– Kanskje, men hvordan kunne jeg vite at hun ville oppføre seg så unormalt? svarte greven sint.

Han reiste seg og skjøv stolen nesten aggressivt tilbake.

– Gudene skal vite at det er ille nok ikke å ha en sønn, raste han. Men å ha to døtre som det begge er noe rart med, er mer enn en mann kan bære.

– Ta deg nå sammen, Hugo, sa grevinnen. Hvordan kan du snakke så ukjærlig om stakkars Dorinda?

Greven stirret et øyeblikk i retning av sin eldste datter, men før han kunne få svart, sa Dorinda:

– Det er helt i orden, pappa. Jeg forstår deg. Du skylder Mr. Kirby penger, ikke sant? Derfor må Letty gifte seg med ham.

– Hugo! ropte grevinnen. Er dette sant?

Greven gikk bort til peisen, hvor det brant lystig.

– Vel, for å si det som det er, min kjære … begynte han.

– Hvordan kunne du gjøre noe sånt! avbrøt grevinnen ham. Tenk å stifte gjeld hos ham allerede før Letty har fått en ring på fingeren! Dette er meget ydmykende.

– Vel, jeg var pengelens den gangen, svarte greven. Og all den stund han hadde dratt av gårde med seks av mine beste hester, måtte jeg ha penger.

– Hva hendte med de pengene han betalte deg for hestene? spurte grevinnen.

– Er det virkelig nødvendig å spørre om det? svarte greven bittert. De fordømte pengeoppkreverne beleiret formelig huset her. Det ville du ha visst om du hørte på hva jeg forteller. Det var enten spørsmål om å kutte alle utgifter ned til benet, om å selge huset eller å låne av Kirby.

Grevinnen presset munnen sammen.

Selv om hun tok seg godt ut, var det alltid noe kaldt og strengt ved henne. Nå så hun nesten avskrekkende ut da hun bistert spurte:

– Hvor mye lånte du av ham i tillit til at han som din fremtidige svigersønn ikke ville kreve pengene tilbake?

Det var et øyeblikks ladet stillhet før greven svarte:

– Hvis du vil vite sannheten, så var det ti tusen pund.

Grevinnen kom med et skrik av forferdelse, og uten å si et ord mer, forlot hun rommet.

Dorinda så på sin far.

– Jeg beklager, pappa. Jeg skulle ikke ha sagt det der.

– Det var ikke noe annet jeg kunne gjøre, Dorinda, svarte greven. Gjelden hadde hopet seg opp, og Kirby var bare glad for å gi meg pengene til gjengjeld for et løfte om at Letty skulle gifte seg med ham.

Dorinda sukket.

– Hvis hun nekter nå, pappa, må du altså betale pengene tilbake.

– Det vet du jo at jeg ikke kan greie. Du har sett regnskapsbøkene, så det er ingen hemmelighet for deg.

– Ja, jeg vet det, pappa. Du kunne ikke skaffe ti tusen pund uten å selge huset og resten av familiemaleriene.

– Jeg tviler på at selv det ville innbringe ti tusen pund, sa greven motfallent.

– Antagelig har du rett, sukket Dorinda.

Greven gikk fra peisen og bort til vinduet, hvor hanble stående og se ut over haven, som nå var dekket av sne.

– Jeg tenkte meg at når Letty hadde giftet seg med ham, kunne jeg foreslå at jeg kjøpte hester for Kirby og sendte dem til Singapore, sa greven. Eller kanskje var det noe annet jeg kunne hjelpe ham med. Han er rik nok til å tåle den lille fortjenesten jeg ville få på slike transaksjoner, mens det for min del ville bety adskillig.

– Ja, jeg vet hva det betyr, pappa, sa Dorinda. På et eller annet vis må vi overtale Letty til å gifte seg med ham. Jeg ville ikke si det mens mamma var her, men Letty har gang på gang sagt til meg at hun heller vil dø enn å la en mann røre ved henne, uansett hvem mannen er.

– Gode Gud! utbrøt greven. Jeg burde ha myrdet det svinet som kysset henne.

– Hvis vi skal være ærlige overfor hverandre, må vi vel innrømme at hadde det ikke vært ham, så ville det vært en annen, sa Dorinda stille. Letty er ikke som andre piker.

– Men hun er vakker, Dorinda, det vakreste vesen man kan forestille seg. Hun må da ha normale følelser? Kvinner ønsker å bli elsket og å gifte seg.

– Ikke alle kvinner.

– Hun vil nok like det når hun bare vender seg til tanken, sa greven som om han prøvde å overbevise seg selv. Alt du behøver å gjøre, er å overbevise henne om at Kirby vil være snill og vennlig mot henne. Og så får du si til Kirby at det er akkurat det han må være.

Han tidde et øyeblikk og sa så:

– Jeg trodde jo at han ville komme hit. I tilfelle ville jeg selv ha snakket med ham om disse tingene.

– Hvorfor reiser du ikke selv til Singapore med Letty, pappa? spurte Dorinda.

– Av to gode grunner, svarte greven. For det første har ikke Kirby sendt meg noen billett, og for det annet starter veddeløpene om en måneds tid. Du vet at jeg må være her når vårens handicap-løp går av stabelen.

– Ja, selvfølgelig, samtykket Dorinda. Og det er ingen vits i å sende mamma. Hun har ingen tålmodighet med Letty, og da er det til liten hjelp.

– Jeg må innrømme at Letty trekker veksler selv på en helgens tålmodighet, sa greven. Det er bare du som kan greie henne, Dorinda.

– Du går altså med på at jeg reiser til Singapore sammen med henne?

– Det finnes ingen annen løsning, skjønt gudene skal vite hvordan vi skal greie oss her uten deg.

I de følgende ukene begynte Dorinda å tro at dette var sannheten.

Det var så mange ting hun måtte ta seg av før hun reiste. Noen ganger gikk hun til sengs så trett at hun ikke orket å tenke.

Det var ikke bare det at hun måtte holde Letty så rolig som mulig. Hun måtte også kjøpe inn klær og dessuten fordele de jobbene som hun selv som en selvfølge hadde tatt seg av.

Disse tingene måtte nå fordeles på medlemmer av tjenerskapet, som enten var sure over det ekstra arbeidet de fikk eller var redde for ansvaret.

Det var Dorinda som planla alt sammen ned til siste detalj.

– Jeg kaller meg Miss Hyde, sa hun til sin far. Og siden jeg skal være selskapsdame, er det best at jeg ser litt eldre ut enn jeg virkelig er. Men kanskje spiller det ingen rolle, for ingen vil jo se på meg allikevel.

Hennes far sa henne ikke imot, og hun fortsatte:

– Jeg har bestilt noen nye kjoler, og du må betale for dem. De er ikke særlig dyre, og alle sammen er grå. Mykt grå som duebryst, men i alle fall grå. Jeg vil ikke bli lagt merke til, mens Lettys klær derimot må være i disse lystige fargene som kler henne så godt.

– Bare bestill hva du vil, Dorinda, sa greven. Du behøver ikke å spare, for Kirby har sendt meg en sjekk som skal dekke utgiftene. Han har allerede betalt billettene, så vi har mye til overs.

– Og dette hadde du ikke tenkt å si noe om? sa Dorinda anklagende.

Greven så litt skamfull ut.

– Jeg vil ikke at din mor skal vite noe om det, tilsto han. Hun liker ikke at jeg låner penger av noen, og nå da hun vet at jeg har lånt penger av Kirby, ville jeg ikke våge å tilstå at jeg har fått enda flere penger fra ham.

– Ja, det er det beste ikke å gjøre mamma bekymret, sa Dorinda, og faren la sin hånd på skulderen hennes.

– Du er en god pike, Dorinda, og langt fornuftigere enn en sønn ville vært. Det er synd …

Han fullførte ikke setningen, og hun visste at det var en stadig bekymring for ham at han bare hadde to døtre, som i tillegg ikke en gang var særlig vellykte.

På soveværelset sitt den kvelden så Dorinda seg i speilet, men snudde seg raskt bort på grunn av de stygge merkene på pannen og overleppen.

– Om jeg bare var så pen som Letty! tenkte hun. Da ville jeg ha giftet meg med en eller annen som kunne hjelpe pappa. Han ville blitt så stolt om jeg var blitt en markise eller kanskje til og med en hertuginne.

Så tenkte hun plutselig på Maximus Kirby, og hun skalv litt med det samme.

Fra et vindu i annen etasje hadde hun sett ham komme den gangen.

Hun hadde sett ham stige ut av trillen som hennes far hadde kjørt ham fra London i, og hun tenkte at hun aldri hadde sett en mann som tok seg bedre ut.

Hun hadde ikke akkurat da kunnet se detaljene i ansiktet hans, men de brede skuldrene, måten han bar flosshatten på og reisningen på hodet hadde fått henne til å mene at han ville vekke oppsikt i en hvilken som helst forsamling.

Hun hadde løpt fra vinduet til toppen av trappen, og der så hun ham komme inn i hallen.

Hun hadde bøyd seg ned og kikket gjennom gelenderet slik hun ofte hadde gjort som barn, og da han kom inn gjennom inngangsdøren, hadde hun sett hele ansiktet hans. Straks hadde hun visst at noe merkelig var skjedd med hjertet hennes.

Aldri hadde hun visst at en mann kunne virke så tvers igjennom interessant.

Trekkene hans var på ingen måte klassiske, men de dristige øynene, det underlige smilet og den bestemte haken ga ham et ansikt som hun, og kanskje heller ingen andre kvinner, noen gang ville glemme.

Maximus Kirby hadde oppholdt seg på Alderburne Park i to døgn, og i løpet av denne tiden hadde han overhodet ikke sett Dorinda.

Han ante ikke at hun stadig studerte ham.

Det var et sangergalleri i bankettsalen, og gjennom det utskårne tregitteret som i gamle dager skulle gjøre sangerne usynlige for dem som spiste, hadde Dorinda betraktet sin fars gjest.

Hun hadde sett ham gå ovenpå … og ned igjen. Hun hadde stått i vinduet da hennes far viste ham huset utenfra og tok ham med til stallene.

Hun hadde lyttet ved den halvåpne døren da han ble presentert for Letty og da han ga henne de to kvitrende parakittene som han hadde hatt med seg fra Singapore.

Dorinda hadde hørt den dype stemmen hans, og det virket som om den ennå vibrerte inne i henne. Hun hadde lyttet som tryllebundet når hennes far snakket om Mr. Kirby de gangene han ikke selv var tilstede, og selv hennes mors kalde stemme hadde fått en ny varme i seg.

Det var en selvsagt ting at Dorinda ikke viste seg når det var gjester i huset.

Den andre kvelden Maximus Kirby hadde vært der, hadde Dorinda sittet foran speilet og lurt på hvordan hun kunne skjule merkene og likevel gå ned til middagen.