SAGA Egmont
Kjærlighetens skole
Originalens tittel:
Lessons in Love
Oversatt av
Einer Rustad
Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place
Font: Copyright (c) 2010-2012 by Claus Eggers Sørensen (es@forthehearts.net), with Reserved Font Name ‘Playfair’
Copyright © 1974, 2017 Cartland Promotions och SAGA Egmont, an imprint of Lindhardt og Ringhof A/S Copenhagen
All rights reserved
ISBN: 9788711764060
Cover image: Shutterstock
Cover design: Grafiskstue.dk
1. e-bok version, 2017
Format: EPUB 2.0
SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com
– Jeg ønsker ikke å være uvennlig, sa den nye grevinne av Berrington. Med all den stund jeg bare er femogtredve år, ville det være upassende for meg å opptre som anstandsdame for en ung pike.
Hun så nesten trossig på sin manns niese da hun sa det. Begge to visste at Lady Berrington ville bli førti neste gang hun fylte år.
– Ikke bli oppskaket, tante Kitty, svarte Marisa. Jeg har ikke til hensikt å bli lansert i det gode selskap. Det har skjedd en gang, og jeg forsikrer deg at det var den mest ubehagelige opplevelse i mitt liv.
– Tøv! sa Lady Berrington. Du må ha hatt moro av din sesong i London.
– Jeg hatet hvert sekund av den tiden, svarte Marisa nesten lidenskapelig. Kusine Octavia gjorde riktignok sitt beste. Hun tok meg med til ball etter ball, til Hurlingham, til Henley og Ranelagh. Jeg var på den kongelige tribunen i Ascot, og jeg ble presentert for dronningen i Buckingham Palace.
Hun tidde et øyeblikk, og øynene hennes tindret.
– Hennes Majestet så svært ovenfra og ned på meg, og jeg neide så klosset at jeg nesten falt overende foran føttene på henne.
– Du var bare sytten den gangen, sa Lady Berrington. Du vil like London denne gangen. Vanskeligheten er bare å finne en anstandsdame til deg.
– Jeg har allerede sagt at jeg ikke vil til London. Men jeg trenger din hjelp, tante Kitty.
– Min hjelp? utbrøt Lady Berrington og løftet øyenbrynene. Det var en meget tiltrekkende vane hun hadde, og den ble svært beundret av de flotte unge mennene som stadig kom på besøk i huset, og som uten kommentar ble tolerert av hennes godlynte mann.
– Jeg trenger din hjelp fordi jeg akter å bli guvernante, tante Kitty, forklarte Marisa.
– Guvernante?
Grevinnen av Berrington kunne ikke ha blitt mer forbauset om en bombe hadde eksplodert i rommet.
– Men hvorfor det? Hvilken grunn har du?
Til hennes overraskelse så Marisa seg over skulderen som for å forsikre seg om at ingen lyttet.
– Vil du sverge at du ikke forteller det til onkel George eller noen annen hvis jeg forteller deg hemmeligheten? spurte hun.
– Ja, selvfølgelig, svarte Lady Berrington. Jeg kan bare ikke skjønne hva den hemmeligheten skulle være.
– Jeg skriver en bok, sa Marisa.
– En bok? Igjen fløy de vakre, mørke øyenbrynene i været. En roman, mener du?
– Det mener jeg slett ikke, svarte Marisa meget bestemt. Tvert om skriver jeg om skandaler i det gode selskap.
– Nå spøker du, Marisa, nesten ropte Lady Berrington. Slikt er ikke noe man gjør.
– Jeg mener det alvorlig, svarte Marisa. Før han bie medlem av parlamentet, skrev Mr. Charles Bradlaugh et lite hefte som han kalte «Anklager mot huset Brunswick». Pappa moret seg svært over det, enda den var skrevet alt for høyttravende til å få noen skikkelig virkning.
– Hva mener du egentlig? spurte Lady Berrington.
– Jeg mener at jeg vil skrive en morsom, skandaløs og sladrete bok som alle vil lese, og som vil fortelle om det gode selskap slik det virkelig er.
– Og hvordan er det, da? spurte Lady Berrington forvirret.
– Etter min mening er det et umoralens, ekstravagansenes og uansvarlighetens drivhus, svarte Marisa.
Grevinnen kastet hodet tilbake og lo, men samtidig så hun urolig ut.
– Jeg er sikker på at du spøker med meg, Marisa, sa hun. Jeg kan ikke et øyeblikk tenke meg at du virkelig vil gjøre noe så forferdelig. Din onkel George ville bli helt fra seg om han hørte deg si noe slikt, for ikke å snakke om hva som ville skje om du gjorde alvor av det.
– Jeg er dødsens alvorlig, sa Marisa. Men jeg forsikrer deg at du og onkel George kan være helt trygge. Jeg kommer selvfølgelig ikke til å gi ut boken i mitt eget navn.
– Det er det ihvertfall en lettelse å høre, sa grevinnen. Men hele idéen er tåpelig. Hva vet du om det gode selskap, egentlig?
– Hvis du er interessert, skal jeg fortelle deg det, svarte Marisa. Da jeg gjennomgikk noen familiepapirer, oppdaget jeg grandtante Augustas dagbøker.
– Hvem var hun da? spurte Lady Berrington og rynket den glatte, hvite pannen.
– Hun levde for hundre år siden da prinsen av Wales, den senere George IV, forårsaket skandale etter skandale. Den gang var det på moten å være eksentrisk, og ekstravagansen til de unge herrene som besøkte Carlton House, var en slående motsetning til den fattigdom og elendighet som man traff på overalt i Londons gater.
– Hva hadde din grandtante Augusta med det å gjøre? spurte grevinnen forvirret.
– Hun skrev en morsom og malende dagbok om hva som hendte i de sirkler, svarte Marisa. Jeg har til hensikt å bruke dagboken hennes til å avsløre ikke bare kongelige personer, men også dem som logrer for dem, og historien skal gå opp til denne dag.
– Du vet ingenting om hva som foregår, sa Lady Berrington skarpt.
– Du ville bli overrasket over hva en kan få greie på bare ved å lese The Times, svarte Marisa. Se på hva som hendte i sekstiårene! Hva med nevøen og arvingen til greven av Wicklow som døde i et horehus, og hvis kone prøvde å presentere et adoptert barn som hans nærmeste slektning? Og pappa kjente Lord Willoughby, som var høyeste kammerherre og som pinte tusener av pund ut av sin elskerinne for så å flykte med hennes pike.
– Det der tror jeg ikke noe på, sa grevinnen med halvkvalt stemme.
– Jeg forsikrer deg at det er sant, svarte Marisa. Og Lord Euston, da, sønn og arving til Grafton. Han giftet seg med en meget vulgær kvinne og trodde han ble fri henne da det viste seg at hun var bigamist. Etterpå fikk han høre at hans ekteskap likevel var gyldig, fordi konens første ektemann også hadde vært bigamist.
– Hvor i all verden får du tak i alle disse historiene? spurte Lady Berrington. I alle fall er det ting som hører fortiden til.
– Er det det? spurte Marisa. Hva med prinsen av Wales’ forelskelse i Mrs. Lily Langtry? Hva med brevene han skrev til Lady Ashford, og som Lord Randolph Churchill truet med å offentliggjøre? Og hva sier du om Tranby Croft-skandalen i år, der Hans Kongelige Høyhet måtte opptre i vitneboksen? Du må da ha lest hva avisene skrev om «prinsens hasardgale venner»?
– Jeg vil ikke høre på dette mer! ropte Lady Berrington sint. Skjønner du ikke at hvis bare et eneste av disse ordene ble hvisket i Marlborough House, ville George og jeg vært aldeles ødelagt?
Stemmen hennes ble litt lavere da hun fortsatte:
– Vi ville ikke bli invitert til noen av de stedene vi besøker nå, og prinsen ville nekte å gå i noe selskap hvor vi var tilstede. Dessuten ville du bli anklaget for injurier, og navnet ditt ville bli slått opp i alle de simpleste avisene.
– Jeg lover deg at jeg er altfor klok til det, svarte Marisa. Det vil komme streker og prikker istedenfor fulle navn, men alle ville skjønne hvem jeg skriver om. Det er lite sannsynlig at noen vil ta til motmæle mot det jeg forteller, særlig fordi mye av det allerede er offentlig kjent.
– Du er gal! ropte Lady Berrington. Dette vil jeg ikke ha noe ansvar for. Alt sammen er din fars feil. George har ofte sagt at om din far ikke var greve, ville han vært en revolusjonære eller en anarkist.
Marisa lo, en musikalsk og virkelig humoristisk latter.
– Vi kaller oss radikale. Men min kjære pappa var meget revolusjonær og hatet det gode selskap.
– Av en meget god grunn, sa Lady Berrington ondskapsfullt.
– Hvis det er mamma du mener, så var pappa ganske riktig både sjalu og sint da hun flyktet med Lord Geltsdale. Men tross alt kom det ikke i avisen, for han nektet å skilles fra henne. Derfor ble det ingen skandale av det slaget du er så redd for.
– Men alle visste det, sa Lady Berrington. Selvfølgelig visste alle det. George sa at han følte seg ydmyket på grunn av det som ble sagt i klubbene hans om den saken. Din mor gjorde virkelig skandale, Marisa, og det ser ut til at du planlegger å gjøre det samme.
– En ting kan jeg ihvertfall love deg, svarte Marisa. Jeg kommer ikke til å flykte med noen, og siden jeg ikke har til hensikt å gifte meg noen gang, skal jeg heller ikke nedverdige deg ved å dukke opp i skilsmisseretten.
– Hva mener du med at du ikke vil gifte deg? spurte Lady Berrington irritert. Det var det beste som kunne skje med deg. Gift deg med den første mann som spør deg, Marisa, og slutt med dette boktøyset. Det vil ødelegge oss alle.
– Du mener at det kan komme til å ødelegge ditt sosiale liv, sa Marisa kjølig. Hvis du bare vil hjelpe meg, tante Kitty, skal jeg passe nøye på at jeg ikke foretar meg noe som kan implisere deg eller onkel George.
– Hva er det du vil at jeg skal gjøre? spurte Lady Berrington vaktsomt.
– Jeg vil at du skal skaffe meg plass som guvernante i et virkelig betydelig hjem. Jeg vil selv se hvordan slike folk oppfører seg. Jeg vil bli sikker på at de historiene jeg har hørt, er sanne, og at pappa ikke overdrev. Du vet hvor fiendtlig innstilt han var overfor adelen, særlig da når det gjaldt typer som Lord Geltsdale.
– Din far var helt fanatisk på det området, sa Lady Berrington sint.
– Pappa pleide å si at Guy Fawkes gjorde en feil. Han skulle ikke forsøkt å sprenge Underhuset. Det hadde vært mye bedre med Overhuset.
– Vær så snill å gi opp denne idiotiske idéen. Marisa, sa grevinnen bønnfallende og anstrengte seg tydelig for å virke forsonlig. Kast grandtante Augustas dagbøker på dungen og før et liv som er normalt for en ung pike på din alder. Tross alt er du ikke mer enn enogtyve, og vi har alle vanvittige idéer når vi er unge.
– Men jeg liker å skrive! svarte Marisa. Jeg beklager hvis jeg skaker deg opp. Kanskje ville det vært bedre om jeg ikke hadde fortalt deg det, men jeg trenger din hjelp hvis jeg skal kunne skaffe meg en stilling i et så betydningsfullt hus at det vil være til nytte for meg.
– Hjelpe deg! utbrøt Lady Berrington, og igjen var stemmen hennes halvkvalt. Du får meg til å føle meg svimmel av bare redsel. Og hvis jeg skaffer deg inn i hjemmet til en av mine venninner, tror du ikke da at de vil skjønne hvem som skriver om dem?
– Hvorfor skulle de det? spurte Marisa. Jeg er ikke så idiotisk at jeg tar jobb som guvernante i mitt eget navn. Jeg har allerede bestemt meg for å kalle meg Mitton.
– Hvorfor Mitton? spurte Lady Berrington.
– Jeg synes Marisa Mitton lyder akkurat så tertefint, underdanig og guvernanteaktig som det bør gjøre, forklarte Marisa. Jeg kan jo ikke vente at noen ansetter en som kaller seg Lady Marisa Berrington-Crecy. Da ville de bare føle seg brydd.
– Det ville bli nokså brysomt å ansette deg i alle tilfeller, sa Lady Berrington ondskapsfullt.
Hun reiste seg i det samme og gikk over gulvet i stuen sin der det sto elegante små bord med all slags smågjenstander på og et piano med en masse fotografier i sølvrammer. For vinduene hang det damaskgardiner med store silkedusker.
Grevinnen var nettopp kommet inn fra en kjøretur da Marisa ble meldt. Nå begynte hun opphisset å trekke geiteskinnshanskene av seg og tvinnet dem etterpå febrilsk i hånden.
– Jeg kan ikke helt fatte det du har fortalt meg, Marisa. Det du ber om, er umulig. Dessuten kan en spørre om hvem som vil ansette deg som guvernante. Har du ikke sett deg i speilet?
Hun snudde seg i det samme for å studere Marisa der hun satt med et gyllenrødt hår som kranset inn det lille, litt spisse ansiktet og en hud som var utrolig hvit.
Uten større glede konstaterte hun også at Marisa hadde lange, mørke og naturlige øyenvipper, og at munnen var frapperende rød uten at hun hadde brukt noen kunstige midler.
– Du ser akkurat ut som din mor, sa hun nesten bebreidende. Jeg var riktignok bare et barn da jeg så henne, men hun hadde et hår som var likedan som ditt, og jeg forsikrer deg at hun hadde et ansikt som ville få enhver kvinne med fornuft til å la være å ansette henne som guvernante.
– Men jeg må og skal bli guvernante! forsikret Marisa. Forstår du ikke at damer bare kan ta to slags stillinger, tante Kitty? Enten må man være guvernante eller selskapsdame. Hvis jeg ble det siste, ville jeg bli sperret inne sammen med en eller annen gammel dame langt ute på landet, og jeg ville ikke komme til å få høre noe av det jeg er ute etter.
Hun tidde, sendte tanten et utfordrende sideblikk under øyenvippene og sa:
– Alternativet er selvfølgelig at du blir min anstandsdame for minst en sesong. Da kunne jeg treffe alle de flotte vennene dine.
Hun kunne se at tantens ansikt ble helt skrekkslagent da hun tilføyde:
– Jeg er sikker på at onkel George vil ha forståelse for det. Når alt kommer til alt, skal dere snart flytte inn på Berrington Park, og da har jeg ikke noe hjem lenger.
– Jeg vil ikke være noen anstandsdame for deg! Det nekter jeg, uansett hva George kommer til å si, sa Lady Berrington sint. Jeg er altfor ung til å være slikt og til å sitte sammen med alle de gamle damene. Dessuten er du altfor pen. Det vet du.
– Jeg er glad for at jeg ligner min mor, sa Marisa. Det er tydelig at alle syntes hun var pen, selv om Mrs. Featherstonehaugh pleide å si at mamma var en femme fatale helt fra det øyeblikk da hun forlot skolerommet.
– Mrs. Featherstonehaugh! utbrøt Lady Berrington med avsky. Hvis det finnes en ondskapsfull gammel sladderkjerring, så er det den kvinnen. Hun har alltid hatet meg, og hun gjør alltid ugagn. Hvis det er der du har hentet dine informasjoner om det gode selskap, så kan jeg forsikre deg at de er like giftige som overdrevne.
– Ja, Mrs. Featherstonehaugh var ganske underholdende, smilte Marisa. Hun pleide å fortelle pappa alle de siste skandalehistoriene, og jeg lyttet selvfølgelig. Jeg tror hun ved siden av mamma var den eneste kvinne han noen gang interesserte seg for, men hun visste at når hun hadde et visst tak på ham, så var det på grunn av de opplysninger hun ga ham.
– Du må være klar over at din fars forakt for det gode selskap var helt unormal, sa Lady Berrington. Den skyldtes utelukkende den måten din mor behandlet ham på. Men det sies jo at du er intelligent, og når din far nå er død, bør du glemme det fanatiske hatet han viste verden gjennom alle disse årene.
– Mamma flyktet sin vei da jeg var bare fem år, sa Marisa. Derfor er jeg blitt innprentet med pappas idéer gjennom en ganske lang tid. Det er ikke så mange som har brydd seg om meg hittil, tante Kitty.
– Jeg har alltid trodd at du var lykkelig på Berrington Park, sa Lady Berrington litt urolig.
– Det passet deg nok å tro det, sa Marisa stille og uten noen bebreidelse i stemmen.
– Vær så snill å gi opp denne tåpelige idéen, Marisa, tigget grevinnen. Jeg skal få din onkel til å gi deg en årlig sum. Det er jo tross alt slik at du ville hatt penger nok til å leve komfortabelt dersom ikke din far hadde dødd.
Hun trakk pusten dypt inn.
– Men selv om vi slett ikke har penger til å foreta oss alle de tingene vi gjerne ville, så er jeg sikker på at George vil gi deg lommepenger nok til å kjøpe deg skikkelige klær. Dessuten vil jeg finne et hyggelig menneske som du kan bo sammen med. Jeg er sikker på at din kusine Alice med glede tar imot deg.
Marisa lo.
– Hvis du innbiller deg at jeg vil dra til det mausoléet i Brighton og tilbringe resten av mitt liv med å gå tur med Alices mops, da tar du helt feil. Nei, jeg har bestemt meg til hva jeg vil gjøre, og hvis du vil at jeg skal være diskret og ikke erte opp de folkene du er sammen med, er du nødt til å hjelpe meg.
– Dette er ren utpressing, Marisa. Det er akkurat hva det er.
– Det er noe de fleste mennesker gjør bruk av for å få det som de vil, svarte Marisa.
– Men jeg sier jo at det er umulig, sa Lady Berrington. Kan du tenke deg at folk som hertuginnen av Richmond, hertuginnen av Portland eller Lady Brooke ville finne på å ansette deg til å ta seg av barna deres? For det første er du altfor ung.
– Jeg kommer til å si at jeg er fireogtyve, svarte Marisa. Og hvis jeg trekker håret mitt bakover og samler det i en knute, kan jeg se temmelig stiv og stram ut.
Hun tidde et øyeblikk og tilføyde så:
– Og selvfølgelig kan jeg farge håret.
– Ikke vær tåpelig! utbrøt Lady Berrington. Farget hår ser alltid farget ut, og det ville få deg til å ta deg enda merkeligere ut enn du gjør for øyeblikket. Det er greit nok at du prøver å presse meg, men jeg har fortalt deg at ingen, slett ingen …
Hun stoppet plutselig.
– Jeg har en idé! sa hun. Men nei … det er umulig!
– Hvorfor er det umulig? spurte Marisa.
– Fordi du ikke passer som guvernante for noe barn, selv ikke for Valerius’ datter, som nærmest er halvgal.
– Valerius! sa Marisa med en merkelig stemme. Mener du hertugen av Milverley?
– Ja, nettopp, sa Lady Berrington. Vi var på Vox Castle for to uker siden, og selv om jeg ikke husker hvem det var, så var det noen som fortalte meg at det barnet er helt ute av kontroll. Hun er bare ni eller ti år, men har allerede hatt dusinvis av guvernanter. Ingen av dem vil bli der.
– Hva har hendt med hertuginnen? spurte Marisa.
– Hun er død, svarte grevinnen. Hun var et merkelig og nevrotisk vesen som døde da barnet ble født. Hun og Valerius passet ikke til hverandre på noen måte.
– Hvorfor giftet de seg da? spurte Marisa.
– Det er en lang historie, svarte grevinnen. Som ganske ung mann var hertugen forelsket i den vakre og herskesyke grevinnen av Grey. Det var klart at han ikke kunne gifte seg med henne, og hun var også unødig uvennlig mot ham fordi hun var forelsket i en mye eldre mann.
– Og det var ikke hennes egen mann, sa Marisa sarkastisk.
– Selvfølgelig ikke! samtykket Lady Berrington og fortsatte: Jeg er blitt fortalt at i denne situasjonen ble hertugen narret til å fri til markien av Dorsets datter, en hysterisk pike som mislikte ham like mye som han mislikte henne.
Stemmen hennes ble lavere.
– Alle snakket om hvordan de kranglet og slåss. Hun kunne reise seg midt under et middagsselskap og rase mot ham fordi hun ergret seg over noe han hadde sagt. Da hun døde, var det en befrielse for alle, men barnet ser dessverre ut til å være lik henne.
– Siden du har vært på Vox, har du vel også sett piken, sa Marisa.
– Valerius har aldri nevnt henne i mitt nærvær, svarte grevinnen. Og jeg forsikrer deg at jeg hadde bedre ting å gjøre enn å besøke andre folks barneværelser. Jeg har nok av vanskeligheter i mitt eget.
– Hva med å anbefale meg overfor hertugen som en passende guvernante for hans datter?
– Det er i tilfelle ikke ham jeg må skrive til, sa Lady Berrington. Alt med husholdningen blir ordnet av Miss Whitcham, som er hertugens sekretær og som har vært på Vox i uminnelige tider. Det var hans mor som ansatte henne for mange, mange år siden.
– Da får du skrive til henne, sa Marisa inntrengende. Når det kommer til stykket, har du ingenting å tape på det. Hvis de har så mange vanskeligheter med guvernantene, er det på tide at de får en fornuftig en til en avveksling.
– Jommen sa jeg fornuftig! utbrøt Lady Berrington. Hvis du tror at du er fornuftig, får du ihvertfall lære hvilken dødstrist tilværelse det er å ta seg av andre menneskers vanskelige barn.
– Du vil altså skrive og anbefale meg? spurte Marisa.
– Jeg skal skrive, men det kommer ikke til å gjøre deg noe godt, sa grevinnen skarpt.
– Da får du gjøre det nå, sa Marisa. Jeg tar ikke sjansen på at du forandrer mening etter at jeg er gått.
– Du er sannelig den mest irriterende pike jeg noen gang har møtt, Marisa, sa Lady Berrington. Jeg håper bare at du vil vise litt mer tålmodighet og forståelse i den boken du vil skrive.
Grevinden tidde og så ettertenksomt på Marisa.
– Hvorfor har du denne voldsomme motviljen mot det gode selskap? spurte hun. Jeg kan forstå din far. Ingen marin liker å bli gjort til narr fordi hans kone finner en annen mann mer tiltrekkende enn han selv. Men du har aldri vært utsatt for å få ditt hjerte knust, så hva er det som har gjort deg så bitter?
– Jeg tror ikke du ville forstå det om jeg fortalte deg det, sa Marisa unnvikende. Skriv nå det brevet, tante Kitty, så skal jeg forsvinne. Du vil sikkert helst ikke at onkel George skal finne meg her og stille meg en hel del spørsmål om hva jeg nå akter å gjøre.
Hun smilte.
– Jeg tror du bør fortelle ham at jeg er dratt av gårde for å bo hos noen venner i Nord-England. Men jeg tviler nå på om han vil spørre etter meg i det hele tatt.
– Din onkel har alltid vært meget glad i deg, sa Lady Berrington, men det var ingen overbevisning i stemmen.
Hun satte seg ned ved skrivebordet.
– Hva skal jeg si om dine kvalifikasjoner? spurte hun. Jeg antar at du har noen.
– Jeg snakker fransk og italiensk, svarte Marisa. Dessuten leser jeg latin og kan spille på piano.
– Jeg kan ikke tro at et barn på ni vil trenge mer enn det. Jeg her alltid sagt at det er en feil å utdanne kvinner for mye, sa Lady Berrington. Mine piker skal få lære så lite som mulig. Hvis det er noe en mann alltid prøver å unngå, så er det en for kunnskapsrik kvinne.
– All den stund jeg ønsker å bli unngått, passer det meg helt fortreffelig, sa Marisa.
Hennes tante kikket på henne der hun sto ved vinduet. Det prektige rødgylne håret skinte i solskinnet, men var delvis dekket av en nokså umoderne, sort hatt. Huden hennes var svært hvit og øynene meget store i det bleke ansiktet, men kjolen var av simpelt lerret og temmelig dårlig laget.
Det var kanskje et anfall av dårlig samvittighet som fikk Lady Berrington til å si:
– Du må ha noen klær dersom du skal dra til Vox. Selv om du bare blir guvernante der, kan det hende at du må følge barnet nedenunder. Ihvertfall råder jeg deg til ikke å bruke sorte klær.
– Jeg trodde tvert om at de var meget passende, sa Marisa. Likevel sa pappa alltid at dette med å sørge var en hedensk skikk som burde avskaffes.
– Med ditt hår og din hud, er sort altfor oppsiktsvekkende, sa Lady Berrington. Jeg må imidlertid bære den fargen i minst ni måneder. Det vil George insistere på. Plagsomt er det likevel, for jeg har nettopp kjøpt ganske mange pene kjoler, men de vil ikke lenger være moteriktige når jeg kan begynne å bruke dem. Derfor får jeg heller gi dem til deg, Marisa. Vi er omtrent like store.
Marisas ansikt lyste opp i et smil.
– Mener du virkelig det, tante Kitty? Da ville jeg bli meget takknemlig. Bortsett fra at jeg ikke har penger til å bruke på klær, hater jeg å stå i timevis og bli stukket med nåler mens jeg prøver.
– Vanskeligheten med deg, Marisa, er at du ikke har de vanlige kvinnelige egenskaper, sa hennes tante. Kvinner bør like klær, de skal ha lyst til å gå på ball og lengte etter å gifte seg. Derimot bør de slett ikke ønske å skrive bøker.
– Kan en leopard forandre på sine flekker? lo Marisa. Jeg er skapt på min måte, tante Kitty, og hvis pappa har ledet meg på avveier, så har familien ingen andre å bebreide enn seg selv. Vet du at da pappa døde i forrige måned, var det to år siden noen av hans slektninger hadde hatt forbindelse med ham?
– Og hvis feil var det? spurte Lady Berrington. Hvis vi skrev til din far, kom det enten ingen reaksjon eller vi fikk et meget grovt og uhøflig svar.
– Likevel tror jeg ofte han var ensom, sa Marisa mykt. Han ønsket å treffe sin bror og å vite at han var viktig også for andre enn meg.
– Vel, det er for sent nå, sa Lady Berrington lett. Her er brevet, Marisa, og Gud hjelpe oss alle hvis du bringer skam over meg.
– Jeg lover deg at jeg ikke skal gjøre det, da Marisa. Tvert om tror jeg at jeg kommer til å gjøre det godt som guvernante. Kanskje jeg til og med vil greie å stappe noen kunnskaper inn i hodet på dette barnet som det later til at ingen bekymrer seg særlig om.
– Jeg sa ikke det! påsto Lady Berrington. Det er bare det at hertugen aldri nevner henne. For alt jeg vet kan han være meget glad i sin datter. Han er alltid sammen med prinsen, og Hans Kongelige Høyhet er svært glad i barn. Som du vet, er Emily hans guddatter.
Lady Berrington tok et fotografi ned fra pianoet og holdt det frem mot Marisa.
– Dette er et bilde av Emily, sa hun. Du ser hvor pen hun kommer til å bli.
Marisa så på det stive og oppstilte fotografiet som viste en liten pike som stirret inn i kameraet og tydelig nok var kledt i sin beste kjole.
Hun lurte på om hun innbilte seg det når hun i disse fremstående øynene og den fyldige munnen fant en viss likhet med tronarvingen.
Hun husket godt at hennes far fem år tidligere hadde sagt noe om den oppmerksomhet prinsen av Wales overøste sin tiltrekkende svigerinne med.
Det var underlig hvordan pappa, enda han levde så isolert på Berrington Park, visste om alt som foregikk i den lystige kretsen som omga prinsen og hans vakre, danske kone.
Men sladder kjenner ingen grenser, og selv der ute på landet fikk de vite om prinsens forelskelser i både den ene og den andre skjønnhet, mens hans mor dronningen satt innelukket i Windsor Castle og var dypt sjokkert over hvordan den såkalte Marlborough House-kretsen oppførte seg.
Lady Berrington klistret igjen brevet, satte et frimerke på og ga det til Marisa.
– Nå kan du postlegge det selv, slik at du er helt sikker på at jeg har holdt mitt ord, sa hun.
Marisa så ned på den store, hvite konvolutten som var adressert til Miss Whitcham, c/o Hans Nåde hertugen av Milverley, Vox Castle, Kent.
– Lar du meg få vite det når du får et svar? spurte hun.
– Drar du tilbake til Berrington? spurte grevinnen.
– Jeg har ingen lyst til å bli i London, svarte Marisa. Jeg venter til jeg får beskjed fra deg, og da kommer jeg og henter de klærne du har lovet meg.
Hennes tante så ettertenksomt på henne.
– Hvis du gjorde deg litt flid, kunne du bli en stor suksess, Marisa, sa hun. Det er ikke for å være uvennlig at jeg nekter å være din anstandsdame. Tvert om er det av ren selvoppholdelsesdrift. Du er altfor pen. Og selv om du ikke har noen medgift, er jeg sikker på at det ville være lett for deg å finne en rik og kanskje betydningsfull ektemann.
Hun tidde et øyeblikk.
– Gi opp den dumme idéen om å skrive en bok! fortsatte hun. Jeg skal finne en eller annen som har en datter på din alder, og som er villig til å være anstandsdame for en liten godtgjørelse.
Marisas ansikt lyste opp i et smil.
– Du er meget snill mot meg, tante Kitty, sa hun. Det setter jeg pris på, men svaret er nei. Jeg vet akkurat hva jeg vil. Alt er planlagt. Jeg vet ikke noe sted jeg heller vil til, enn Vox.
– Hvorfor det? spurte Lady Berrington.
– Det kommer jeg kanskje til å fortelle deg en dag, sa Marisa. Men det blir ihvertfall ikke før jeg er ansatt som guvernante der.
Da Marisa fem dager senere satt og skrev i det arbeidsyærelset på Berrington Park som hennes far alltid hadde brukt, fikk hun et telegram.
«Du skal straks reise til Vox. Hent bagasjen her når du kommer gjennom London.
Kitty Berrington.»
Maria leste det to ganger igjennom og satte så i et lite skrik av glede. Hun hadde vunnet!
Det var ingen seier hun hadde vært helt sikker på. Men hun hadde greid å overtale eller rettere sagt true sin tante til å gjøre hva hun ønsket, og nå skulle hun til Vox Castle.
Hun gikk over gulvet og bort til vinduet, der hun ble stående og se ut på plenen, som var meget vanstelt på grunn av en mangeårig mangel på gartnere.
Hennes far hadde bare vært interessert i sine papirer og bøker og sitt felttog mot de herskende klasser. Når det gjaldt å styre godset, hadde han vært helt håpløs. Han husket aldri å hente leien fra sin leilendinger og fikk heller ikke mannet seg opp til å ansette en mann til å gjøre det.
Gårdene hans var vanskjøttet, de som arbeidet for ham, snøt ham støtt og jevnlig, og selve hovedhuset forfalt stadig mer.
Marisa var fullt klar over at den nye greven, farens yngre bror, ville få en vanskelig og kostbar jobb med å bringe det alt sammen i orden igjen.
Det var en av grunnene til at hun ikke ønsket å øke sin onkels byrder ved å gjøre seg avhengig av ham, men dessuten ville hun fortsette den kampen som hennes far hadde ført i de årene da hun var vokst opp.
Hun var blitt smittet av hans begeistring og delte hans forakt for de sveklingene og ødelandene som kalte seg adelige.
Hennes fars radikale synspunkter og hans revolusjonerende forslag til reformer syntes hun var meget gode og praktiske, bortsett fra at hun også selv hadde noe å hevne når det gjaldt det gode selskap.
Det var en noe forsinket følelse av ansvar som hadde fått greven av Berrington til å sende sin sytten år gamle datter til London for å debutere. En kusine som han ikke hadde sett på mange år, var anstandsdame for henne.
Fordi hun var dårlig kledt og hadde lite greie på hvordan hun skulle oppføre seg, hadde Marisa vært genert og brydd.
Hun hadde vært uvitende og derfor gjort feil etter feil. Hun hadde fått høre mange spydige bemerkninger, og folk lo foraktelig både av hennes landsens manérer og hennes usmarte klær.
Hun hadde funnet ut at hun ikke hadde noe å si til de unge mennene som hennes anstandsdame tvang til å danse med henne, eller som satt og kjedet seg på begge sider av henne når hun var i middagsselskaper.
Den gang hadde hun ikke forstått hva som var galt.
Hun hadde bare visst at hun følte seg elendig og børtkommet, og hjemlengselen føltes nesten som en fysisk smerte. Det frie livet på Berrington Park, hestene, hundene og de interessante samtalene med faren var alt sammen så mye bedre enn dette selskapslivet i London.
Det var Mrs. Featherstonehaugh som til slutt fikk henne til å forstå at konversasjon er en vesentlig del av gode manérer, og at en gjest plikter å kvittere for gjestevennskapet ved å være hyggelig, sjarmerende og blid.
Hun lærte også at det var en kvinnes oppgave å være tiltrekkende og å pynte opp i rommet på samme måte som en vase med blomster.
Etterhvert som hun ble mer moden og klar over sin egen skjønnhet, ble Marisa mer selvsikker, men de fryktelige månedene i London den gang hun var sytten, satt likevel som et sår i sinnet.
Elendigheten hadde kulminert under et ball som hennes anstandsdame og slektning Alice hadde gitt for henne.
Marisa kunne huske hvor ille til mote hun hadde vært da hun hadde stått ved siden av vertinnen og Florence for å ta imot gjestene. Ballet var til ære for Florence også.
Det var slett ikke bare et debutantball, for som markise hadde Alice adgang til alle store hus i London, og nå hadde hun bestemt seg for å invitere sine egne venner samtidig som hun presenterte sin datter og Marisa i selskapslivet.
Det var den uvanlige ansamling av Devonshirer, Richmonder, Portlander og Beauforter, noen med og andre uten barn.
Det glitret i strålende tiaraer og alle slags ordener, og det var til ære for et av dronning Victorias mer beskjedne barn, nemlig prinsesse Beatrice, som var tilstede.
Etter at Marisa hadde spist aftens sammen med en hakeløs yngling som ikke kunne snakke om annet enn veddeløp, var hun blitt uten partner, og hun begynte derfor å lete etter Alice, slik at hun kunne holde seg i nærheten av henne. Det var det korrekte.
Hun kunne ikke finne henne, og gikk derfor fra rom til rom. Til slutt ble hun stående bak en søyle, og fra dette skjulestedet kunne hun se to mennesker som satt i en sofa med ryggen til henne.
Hun skulle akkurat til å snike seg forbi dem, da hun hørte damen, som var dekket med smaragder, si:
– Du må være forsiktig, Valerius, for du vet hvordan folk sladrer.
– Tror du det bekymrer meg? spurte herren med en dyp stemme som straks tiltrakk seg Marisas oppmerksomhet. Du er meget forførende, Dolly, og det vet du godt.
– Jeg burde få deg til å gjøre din plikt, sa damen og lo litt. Istedenfor å sitte her altfor lenge og snakke med meg, burde du danse med de pikene som ballet er til ære for. Husk på at du er et meget godt parti, Valerius.
– Tror du virkelig at jeg vil kaste bort min tiltrækningskraft på det månefjesede individet med tomme øyne eller på den rødhåringen som ser ut som en gulerot som nettopp er tatt opp av bakken? spurte han ertende.
Marisa listet seg bort og syntes dette var det endelige og store slag i den lange rekken av fornærmelser hun hadde vært utsatt for.
Tross Alices protester hadde hun reist hjem neste dag og unnskyldt seg med at hennes far var dårlig.
Det var ikke vanskelig å få greie på hvilken mann det hadde vært som hadde snakket om henne på den måten. Det var bare ett viktig medlem av det gode selskap som bar det usedvanlige navnet Valerius.
Hertugen av Milverley ble ofte omtalt i avisene, som også skrev mye om og gjenga bilder fra Vox Castle. Marisa ble vant til å se hertugens trekk i bladene.
Hun hadde ikke sett ham i virkeligheten, men bare hørt hans stemme, men hun følte på seg at hun hvor som helst ville gjenkjenne den høye, myndige nesen, den nesten grusomme munnen, den firkantede haken og fremfor alt det kyniske uttrykket i øynene hans.
– Jeg hater ham! hadde Marisa tenkt den kvelden da hun hadde forlatt paret i sofaen og søkt tilflukt på dametoalettet i tredje etasje.
Det var som om hatet til hertugen fikk henne til å identifisere seg enda mer med farens forakt for de herskende klasser.
Når greven av og til deltok i Overhusets møter, pleide Marisa etterpå å overfalle ham med spørsmål om hvem som hadde talt og hva de hadde diskutert.
Men av en eller annen grunn som hun ikke kunne forklare for seg selv, våget hun aldri å spørre om hertugen av Milverley hadde vært tilstede.
Hun hadde håpet at hennes far skulle nevne hans navn, men det gjorde han aldri, og hun kom til det resultat at hertugen, som så mange av sine samtidige, ikke brydde seg om sitt land, om den politiske eller sosiale betydning av de lover som ble behandlet eller om de reformene som var så nødvendige.
– De fraværende adelsmennene er foraktelige alle sammen, sa hun til seg selv. Og hertugen, som er så rik og har så mye innflytelse, er den verste av dem alle.
Nå skulle hun altså til Vox og bo under samme tak som hertugen.
Hun hadde en merkelig følelse av at det var skjebnen som bragte henne sammen med den mannen som hun mislikte mest av alle, som hadde nedverdiget henne, som faktisk hadde drevet henne vekk fra London og som hadde gjort hennes forakt for menn enda sterkere enn før.
Marisa åpnet skuffen i det skrivebordet som hun vanligvis satt ved. Hennes far hadde likt at hun skulle sitte og skrive i det samme rommet som han.
Til å begynne med hadde hun renskrevet hans artikler, de utallige brevene til The Times og de betenkningene som han sendte i massevis til medlemmene av Over- og Underhuset.
Så hadde han oppmuntret henne til å skrive selv, ikke i sitt eget navn, men under et pseudonym som etterhvert ble ganske kjent for redaktørene.
Hennes brev var blitt offentliggjort i Morning Post, i Review of Reviews, i The Fortnightly og i arbeiderpartibladet The Clarion. Det siste hadde skjedd for bare et år siden, og var en stor triumf.
Det lå masse papirer på farens skrivebord. Marisa hadde ennå ikke fått sortert dem, men hennes eget var pent og ordentlig. Hun likte ikke å arbeide oppe i en masse rot.
Fra skuffen hun hadde åpnet, trakk hun frem to brev.
En stund satt hun og så på dem. Adressen på konvoluttene var skrevet med en nokså uryddig skrift, og de var slitte og krøllete. Det var tydelig at de var blitt tatt på temmelig mange ganger.
Marisa så på dem en stund med et merkelig uttrykk i ansiktet.
Uten å ta brevene ut, rev hun så langsomt konvoluttene i filler. Til slutt var det bare noen små biter igjen av dem.
Så kastet hun alt sammen i papirkurven.
Dette var slutten på noe hun hadde satt pris på. Hun hadde vært ute av stand til å glemme at hun hadde følt noe for en mann som bare hadde vært en tiltrekkende nabo, og som på sin side ikke hadde følt stort for henne.
Et øyeblikk kunne Marisa ikke la være å angre på at hun hadde ødelagt det minnet som hun hadde om ham.
Han var kommet til hennes far for å se på et føll som han var interessert i å kjøpe.
Han hadde vært stor og pen, og på en pike som ikke hadde hatt stort av mannlig omgang, virket han som en gresk gud da han kom inn i den triste og medtatte hallen.