Forside

Barbara Cartland

Jarlen forelsker seg

SAGA Egmont

Originalens tittel:

A Gentleman in Love

Oversatt av

Vebjørg Skjelmerud

Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place

ISBN: 9788711764114

Cover image: Shutterstock
Cover design: Grafiskstue.dk

1. e-bok version, 2017

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

Forfatterens forord

Dueller var opprinnelig private oppgjør om virkelige eller innbildte fornærmelser. Dueller med sverd dukket først opp i Italia, men i slutten av det 15. århundre spredte de seg raskt over hele Europa. I Frankrike var politiske dueller ganske vanlige på 1800-tallet, men de fant også sted etter århundreskiftet.

De mest berømte duellene i engelsk historie var vel de mellom Lord Castlereagh og Georg Canning i 1809 og mellom hertugen av Wellington og jarlen av Winchelsea i 1829. En lovendring i 1881 gjorde dueller til et militært anliggende, og det resulterte i at de i stedet ble utkjempet i utlandet, gjerne i Calais eller Boulogne.

Hatchards bokhandel holder fortsatt til i Piccadilly 190.

Kapittel 1

1815

— Jeg kan ikke se noe bemerkelsesverdig ved det, sa den høyvelbårne Richard Rowlands og studerte halstørkleet han nettopp hadde knyttet, fra alle kanter.

— Det er en forskjell, sir, sa hans kammertjener ærbødig.

— Vel, for meg ser det ut som et eneste virvar, sa Richard Rowlands.

— Jeg sier meg enig med deg, sa en stemme fra døråpningen.

Den høyvelbårne Richard snurret seg rundt og utbrøt:

— Vargus! Jeg visste ikke at du var kommet tilbake til London!

— Jeg kom sent i går kveld, svarte jarlen av Hellington, — og jeg slo min egen rekord, akkurat som planlagt.

— Med nye hester?

— Med fuksene jeg kjøpte på Tattersalls hestemarked da du var der sammen med meg.

— Jeg regnet med at de ville vise seg å være utmerkede, sa Richard Rowlands. — Sitt ned, Vargus, og ta et glass champagne med meg. Eller vil du heller ha en konjakk?

— Det er for tidlig på dagen for sånt, svarte jarlen. — Men jeg vil gjerne ha en kopp kaffe.

Hans venn skar en grimase.

— Et fryktelig stoff. Det går til nød an å drikke det for å holde seg våken.

— Jeg trodde du pleide å ty til mer forlokkende ting for å holde deg våken, bemerket jarlen ironisk.

Han satte seg i en lenestol og la bena over kors. De polerte husarstøvlene med de gylne duskene skinte slik at kammertjeneren sendte dem et beundrende blikk da han gikk ut av rommet for å hente kaffen.

Richard Rowlands gjorde ikke noe forsøk på å kle seg ferdig, men ble sittende i skjorteermene og se kritisk på sin venn.

— Du ser pokker så godt ut! sa han. — Jeg regner med at det må være den landlige luften.

— Jeg har vært ute i all slags vær og trent en hest som jeg har planer om å vinne hvert eneste hinderløp i omegnen med, svarte jarlen.

— Du vinner alltid, sa Richard lakonisk. — Det er heller ikke overraskende. Du har jo alltid de beste hestene fordi du trener dem selv.

— Det er hemmeligheten, min kjære Richard, sa jarlen. — Dersom du sluttet å løpe etter piker og i stedet konsentrerte deg om hester, så ville du bli en meget bedre rytter. Helsen din ville også bli bedre.

Hans venn lo.

— For øyeblikket er et muldyr alt jeg har råd til å trene.

— Er du i vanskeligheter?

— Fullstendig, svarte Richard. — Og denne gangen kan jeg ikke gå til min far for å få hjelp. Han sverget da jeg sist møtte ham for seks måneder siden at han aldri ville kjøpe meg ut igjen. Hva han angikk, så kunne jeg bli sittende i gjeldsfengsel til jeg råtnet!

— Sterke ord! bemerket jarlen. — Men selvfølgelig vil jeg sørge for at det ikke skjer med deg.

— Nei, Vargus. Det er meget snilt av deg å foreslå det, protesterte Richard. — Men du vet at jeg sverget like etter vi var blitt venner, at jeg aldri ville benytte meg av deg slik tre fjerdedeler av dine andre bekjente gjør. Og jeg er bestemt på å holde det løftet.

— Det er lett å være stolt — når man har råd til det, svarte jarlen kynisk.

— Vel, jeg har ikke råd til det, men jeg er fremdeles stolt.

— I den anledning, svarte jarlen, — håper jeg at du kan svelge stoltheten din. Jeg har ikke noe ønske om noen gang å bli så sulten igjen som den gangen vi var i Wellingtons hær. Jeg husker flere anledninger da jeg var så tom i magen at jeg gladelig kunne ha spist støvlene mine.

— Jeg kommer heller ikke til å glemme det så snart, sa Richard seg enig. — Men dersom vi begynner å snakke om krigen, så kommer jeg til å glemme alt annet. Hvorfor er du tilbake i London?

Jarlen nølte, og hans venn så overrasket på ham.

Siden de hadde vært i det samme regimentet, hadde de vært så gode venner at Richard hadde trodd at de ikke hadde noen hemmeligheter for hverandre.

Da krigen var over, hadde de begge to øyeblikkelig reist til London for å more seg. Det var som om de ønsket å frigjøre seg fra de omstendighetene de hadde vært nødt til å leve under i Portugal og Spania.

Likevel, de gangene de gjenoppfrisket gamle minner, var det helst æren og triumfen de snakket om.

Waterloo hadde ikke bare gjort slutt på fiendskapet med Frankrike, men det hadde også gjort at unge menn kom tilbake til det sivile liv uten å ha noe å ta seg til, bortsett fra å more seg.

For jarlen bød det ikke på problemer. Han var en meget velstående mann. Men for dusinvis av hans kamerater, slike som Richard Rowlands, var det atskillig verre. De hadde smaken for champagne, men ikke råd til noe annet enn hjemmebrygget øl. Dersom de ikke var forberedt på å sette seg i gjeld.

Arveprinsen hadde gjort ekstravaganse til en mote, og bunken med regninger bare vokste og vokste for vennene som han underholdt i Carlton House.

Når de ikke var der, besøkte de klubbene i St. James’ Street.

Her kunne de spille med de kontantene de kunne fremskaffe, og diskutere merittene til den siste «slående skjønnheten» i sosieteten eller de fascinerende «syndige pikene» i teatrene og danse-hallene hvor de alltid var velkomne.

Selv om økonomien var stram, hadde Richard Rowlands ikke bare deltatt aktivt i nattelivet i London, men også veddeløpene, boksekampene, hestemarkedene og alle de andre begivenhetene som fikk lapsene og sosieteten til å samle seg daglig.

Han hadde trodd at jarlen hadde vært like fascinert over alt det spennende som han. Derfor ble han svært overrasket da han tre uker tidligere hadde dratt til stedet sitt i Kent uten noen spesiell grunn.

Han kom ikke med noen forklaring, bare sa at han hadde noe han måtte ta seg av på landet.

Richard hadde savnet jarlen mer enn han ville innrømme og hadde ventet i spenning på en invitasjon til Hellington Park. Men han var blitt skuffet.

Nå som jarlen var tilbake, sa han utålmodig:

— Kom igjen, Vargus! Det er ikke likt deg å være så hemmelighetsfull. Dersom det er en kvinne som har kommet mellom oss, så sverger jeg at jeg kommer til å få lyst til å kvele henne!

— Det er ingen spesiell kvinne. Men på en måte er du synsk, bortsett fra at den kvinnen du ønsker å kvele ennå ikke har noe navn.

— Hva pokker mener du med det? spurte Richard.

Mens han snakket, kom kammertjeneren tilbake med et brett med en kaffekanne i sølv, en fløtemugge og en stor kaffekopp.

Han satte det ned på et lite bord ved siden av jarlen, som takket ham.

Da han hadde gått ut av rommet, sa jarlen:

— Jeg dro på landet for å tenke, Richard.

— For å tenke? utbrøt vennen.

Han hørtes så forundret ut at man skulle tro at han aldri hadde hørt om denslags aktivitet før.

— Jeg trodde, fortsatte han et øyeblikk senere, — at du syntes at Lady Adelaide var heller kjedelig. Og samtidig at den lille danserinnen — hva var det hun het? — Fay — var himmelsk fortryllende.

— Jeg betalte for å bli kvitt henne, sa jarlen.

— Du kvittet deg med henne? spurte Richard. — På grunn av hvem?

Jarlen tok en pause før han svarte.

— Jeg vet ikke ennå, men jeg har bestemt meg for at jeg skal gifte meg.

— Hvem er den heldige bruden?

— Som jeg sa tidligere, jeg har ikke funnet henne ennå.

Richard lo.

— Det er akkurat likt deg, Vargus! Du bestemmer deg for noe og planlegger det som en militærmanøver. Vel, jeg tror det er klokt av deg, i din stilling er det riktig av deg å gifte deg. Det er klart at du trenger en arving, men for Guds skyld velg den rette kvinnen, ellers blir det du som kommer til å kvele henne, ikke jeg!

— Det er akkurat hva jeg selv tenkte, svarte jarlen alvorlig.

Han tok en slurk kaffe, og fortsatte;

— Jeg dro til Hellington fordi jeg var lei av London. Den endeløse spillingen og drikkingen kjedet meg, også det å måtte smiske for alle de fete damene i Carlton House.

Richard lo.

— Jeg er enig med deg. Lady Hertford er en plage, men jeg liker virkelig Prinny.

— Det gjør jeg også. Jarlen var enig. — Men han er blitt for hoven i det siste og tar seg selv litt for alvorlig. Jeg tror vi kan takke Beau Brummel for det.

De tidde begge et øyeblikk. Fordi Beau Brummel hadde fornærmet tronarvingen ved å kalle ham fet, var han blitt begjærlig etter komplimenter på en måte som vennene fant ubehagelig.

— Hva nå Prinny enn er, sa jarlen, — så har han i hvert fall en utmerket smak. Det vil si, unntatt når det gjelder kvinner.

— Jeg tror at alt var mye bedre da han var sammen med Mrs. Fitzherbert, svarte Richard. — Selv om jeg er for ung til å huske det.

— Det er jeg også, sa jarlen.

— La meg se …, sa Richard. — Du er akkurat ett år eldre enn jeg. Det betyr at du blir åtteogtyve i år. Det er virkelig på tide at du gifter deg, Vargus. De fleste menn i din stilling gifter seg nesten alltid så snart de forlater Oxford.

— På den tiden, sa jarlen, — ville jeg antagelig ha valgt en portugisisk bondepike eller en av de aggressive kvinnene som fulgte hæren. Det ville ikke nettopp ha vært den rette fruen til Hellington.

— Det er riktig, smilte Richard. — Og jeg har alltid ment at en hustru må være meget forskjellig fra de moteriktige kvinnene man møter i London med kom-nærmere-blikk i øynene nesten før du rekker å bli presentert for dem.

— Det er akkurat hva jeg mener, sa jarlen. — Og du skal også være klar over at jeg ikke har til hensikt å gifte meg med Lady Adelaide eller noen annen kvinne som er det minste lik henne.

Richard smilte tilfreds mens han tenkte på den mørkhårede fristerinnen som hadde vært etter jarlen siden han første gang viste seg i London.

Hun var vakker og uten tvil forlokkende på en slangeaktig måte som hadde vakt alles oppmerksomhet, til tross for at hun hadde Lady Caroline Lamb som rival. Den siste var kjent for sin blinde forgapelse i Lord Byron. Men hun hadde også en rekke andre skjønnheter som rivaler. Kvinner som var meget generøse overfor menn som interesserte dem.

Lady Adelaide var enke, og hun la ikke skjul på at hun hadde til hensikt å gifte seg med jarlen.

Hvis Richard var blitt overrasket over at vennen plutselig hadde forsvunnet ut på landsbygden, så hadde ikke Lady Adelaide forsøkt å late som om hun ikke var utrøstelig.

— Dra og hent ham, Richard, hadde hun sagt i det siste selskapet de hadde møttes. Det hadde ikke vært nødvendig for henne å forklare hvem det var hun mente.

— Vargus vil komme tilbake når han er klar til det, hadde Richard svart utfordrende.

Lady Adelaide hadde lagt hånden på armen hans og sett opp på ham med et uttrykk i øynene som hun visste kunne gjøre en mann vill av begjær.

— Gjør det for min skyld, kjæreste Richard, hadde hun sagt. — Du vet at jeg ikke ville være — utakknemlig.

Et øyeblikk hadde hun nesten hypnotisert ham til å si seg villig til å gjøre alt hun spurte om. Så hadde han gjort seg fri og sagt:

— Jeg har ikke mer makt over Vargus enn du har. Dersom han ønsker å komme tilbake, så vil han gjøre det. Hvis ikke, kommer han til å bli hvor han er.

Det var sant at jarlen bare gjorde det han selv ville.

Han var vant til å gi ordre, vant til å bli adlydt. Wellington hadde sagt at han var en utmerket leder simpelthen fordi han gjorde seg opp en mening om hvordan ting skulle gjøres og gjennomførte det uten å tenke et øyeblikk på om han ville makte det eller ikke.

Richard tenkte mens han studerte ham, at selv om det ville være enkelt for ham å få hvilken som helst kvinne han ønsket, så ville det bli en hard oppgave for henne å forsøke å bli den hustruen han ville ha.

For det første ville han vente seg perfeksjon — jarlen aksepterte ikke noe annet.

Richard tenkte på de kvinnene han kjente, ikke én av dem ville kvalifisere for oppgaven.

Som om han visste hva vennen tenkte, sa jarlen:

— Det vil ikke bli lett. Mens jeg så meg rundt på Hellington, som er blitt en smule vanskjøttet siden krigen, tenkte jeg at stedet trengte en kvinne og noe som bare en kvinne kunne gi til stedet.

— Hva er det? spurte Richard.

— En kvinne kan gjøre det til et hjem, sa jarlen. — Det er hva det betydde for meg da jeg var gutt, og jeg vet at det som mangler der nå, er det du kunne kalle «atmosfære».

— Jeg tror jeg forstår hva du forsøker å si, svarte Richard. — Jeg følte det samme da min mor døde. Huset ble tomt.

— Akkurat! sa jarlen. — Og dersom jeg ikke får den arvingen du snakket om, så er den neste i arverekken en onkel som er ugift. Etter ham er det en annen onkel som jeg aldri har likt, og han har bare to døtre.

— Min Gud! utbrøt Richard. — Du må virkelig se å få opp farten for å forhindre at noe slikt skjer!

Jarlen drakk litt mer kaffe, så sa han:

— Jeg kom tilbake til London og fant en hel haug med invitasjoner som ventet på meg. Noen av dem kom fra, i det minste er det hva jeg tror, kvinner som har døtre i den riktige alderen. Jeg tenkte at kanskje du og jeg kunne gå sammen til noen av de selskapene.

Richard stønnet.

— Jeg kan ikke tenke meg noe mer deprimerende, sa han. — Har du noen gang vært på et av de ballene hvor de unge pikene dominerer? Det er dødsens kjedelig.

— Jeg hadde mistanke om det, sa jarlen. — Men det andre alternativet er å be en som Lady Melbourne om å introdusere meg for den rette sorten unge damer. Se hva som skjedde med George Byron.

Han mintes hvilken katastrofe ekteskapet til Lord Byron hadde vært, og hvordan Lady Byron, nå som han var i utlandet, holdt på å forberede skilsmissen for retten. Hun kom med alle slags anklager om grusomhet og utroskap, noe som ville få alle skandaleinteresserte til å slikke seg om munnen.

— Jeg vil ikke at noe lignende skal skje, sa jarlen og fortsatte bestemt: — Jeg vil velge min kone selv, og jeg vil ikke at en eller annen geskjeftig person skal blande seg inn.

— Hun må være av god familie, sa Richard. — Din mor var tross alt hertugen av Dorsets datter, og ingen regner seg som mer fornem enn han.

Han tok en pause, så la han til raskt i tilfelle jarlen trodde at han kritiserte:

— Og det er helt riktig. Dorsetene tilhørte aldri de menneskene som holdt til i Carlton House. I det minste var det det min far fortalte meg.

— Det er riktig, svarte jarlen. — Og jeg ville aldri tillate at min mors hjem skulle bli fylt av løsaktige kvinner. Men hvis jeg skal være ærlig, så finner jeg en god del av mine Dorset-slektninger fryktelig kjedelige. De har alliert seg med kongen og dronningen og tilbringer mesteparten av sin tid med å fordømme moralen, manerene og ekstravagansen til vår venn Prinny.

— Og de fordømmer ganske mange andre mennesker også, la Richard til. — Men det er denslags bakgrunn din fremtidige kone må ha.

Jarlen satte koppen ned med et lite dunk.

— Det er alltid så lett i bøkene, sa han. — Helten møter heltinnen, de forelsker seg, og det viser seg at han er en forkledd prins, og hun er ikke en gåsepike, men en kongsdatter.

Richard kastet hodet tilbake og lo.

— Hvor i all verden har du fått slike historier fra?

Jarlen lo også.

— Min første guvernante, som pleide å lese eventyr for meg hver kveld før jeg la meg, var fryktelig romantisk. Jeg tror at barn har lettere for å oppfatte ting. Jeg husker de historiene, men jeg har glemt en hel rekke viktige ting.

— Du må sørge for at dine barn blir tidlig oppdratt med historiske fakta og filosofi.

— Det er ingen vits i å fortelle meg hva jeg skal gjøre med mine barn før jeg har fått dem, og før jeg har funnet en kone! Kom igjen, Richard, hjelp meg! Du er ikke mye konstruktiv.

— Helt fra første gangen jeg møtte deg, svarte Richard, — har du alltid satt meg til umulige oppgaver. Jeg husker at mens vi var på Eton, pleide du å forlange alle slags delikatesser som det ikke var sesong for, og som det var helt umulig å få tak i på skolens område. Da vi var i hæren, ble jeg sendt for å skaffe mat når det ikke fantes en gris eller en kylling i mils omkrets. Og nå vil du at jeg skal finne en kone til deg.

Han løftet hendene og utbrøt:

— Pokker, Vargus, det er lettere å finne et dusin kvinner av den lettere garde!

— De klarer jeg å finne selv, svarte jarlen.

— Det minner meg om en ting, utbrøt Richard. — Jeg lovet å stikke innom Genevieve i dag. Dersom du ikke har møtt henne, så burde du gjøre det. Det kunne bli en viktig del av din utdannelse.

— Hvem er Genevieve? spurte jarlen uten særlig interesse i stemmen.

— Hun er det siste tilskudd til Madame Vestris ballett på King’s Theatre.

— Jeg har møtt madame, men selv om leggene hennes er fantastiske, så er hun litt for overveldende etter min smak, bemerket jarlen.

— Jeg er enig med deg, sa Richard. — Men Genevieve er annerledes. Hun kom hit fra Frankrike for bare to uker siden, faktisk like etter at du hadde reist, og hun har tatt London med storm.

— Jeg har på følelsen at jeg har hørt historien før.

— Jeg vet det, Vargus, men hun er virkelig spesiell. Det er ikke bare det at hun er en god danserinne, men hun har også en sjarm som ikke forsvinner med sminken. Bli med og møt henne, og du vil oppdage at jeg ikke overdriver.

— Jeg skal bli med deg, svarte jarlen, — dersom du lover å bli med meg til minst et par av de ballene vi snakket om.

Richard stønnet, og jarlen la til:

— Det ene av dem vil ikke bli så ille, det er i Ashburham House.

— Prinsesse de Leivens! utbrøt Richard. — Hun introduserte i det minste valsen her til lands, men hun har den skarpeste tungen som noensinne har vært i en ambassade.

Jarlen lo.

— Hun er for klok til å lage en diplomatisk skandale, men jeg lurer ofte på hvor lang tid det vil ta før den russiske ambassadøren blir kalt hjem.

— Han vil ikke bli det hvis hans kone kan forhindre det. Prinsessen liker England — eller kanskje jeg heller skulle si engelskmenn.

Richard reiste seg og ropte på kammertjeneren.

— Jarvis!

Mannen kom raskt inn for å hjelpe ham på med den usedvanlig smarte jakken med lange skjøter.

— Du kommer til å finne ut at prinsessen er mer enn villig til å hjelpe deg med å finne det du søker, bemerket Richard.

Han hadde et provoserende glimt i øyet.

— Jeg har allerede fortalt deg at jeg ikke vil ha noen innblanding fra noen kvinne, svarte jarlen. — Og alt jeg har sagt til deg, Richard, er selvfølgelig konfidensielt. Dersom du svikter meg, sverger jeg at jeg vil utfordre deg til duell!

— Siden du er en mye bedre skytter enn jeg, vil det bli det rene mord, og du vil måtte flykte fra landet. Etter alle de årene på Pyreneerhalvøya, trodde jeg at du hadde fått nok av utlandet.

— Det skal det være visst at jeg har! sa jarlen lidenskapelig. — Skal jeg være helt ærlig, Richard, så er jeg glad for å være hjemme igjen. Men jeg har pokker så mye å ta fatt på.

Han sukket.

— Mine ansatte er blitt gamle, eiendommen er blitt vanskjøttet. Fordi alle konsentrerte seg om krigen, er det ikke blitt utført noen reparasjoner hverken på huset, uthusene, gjerdene eller noe annet.

— Du slipper i hvert fall å kjede deg. — Men nå er det nok, du gjør meg deprimert! Kom igjen, Vargus! La oss gå og treffe Genevieve.

— Jeg er ikke så sikker på om jeg føler meg særlig vennligsinnet overfor franske kvinner for øyeblikket, kommenterte jarlen.

Hans venn lo.

— Spiller det noen rolle hvilken nasjonalitet hun er av så lenge hun er vakker? Og la meg forsikre deg om én ting. Franske kvinner, akkurat som fransk vin, er mer liflig enn den engelske varianten.

Richard begynte å gå nedover trappen med hatt og stokk under armen. Jarlen fulgte etter.

Utenfor huset i Half Moon Street sto det en usedvanlig flott vogn som ble trukket av to fantastiske hester.

Richard så på dem med et lite glimt av misunnelse i blikket før han klatret inn på setet ved siden av jarlen.

En kusk iført Hellington-livré fikk hestene til å sette seg i bevegelse og sprang ved siden av vognen helt til han hoppet opp på setet bak jarlen og hans venn.

Jarlen kjørte avsted på en måte som tydelig viste hvilken hesteekspert han var, og svingte inn til Piccadilly.

En gruppe mennesker som spaserte på fortauet, stoppet opp for å stirre på det slående bildet han dannet med vognen, hestene og selvfølgelig seg selv.

Med flosshatten akkurat i riktig vinkel på det mørke hodet tiltrakk jarlen seg alle kvinnenes oppmerksomhet, men han var totalt uanfektet av at hjertene oppførte seg underlig bare ved synet av ham.

Hvis det var noe han mislikte, så var det at noen kom med bemerkninger om hans utseende. Han hadde truet med å slå ned den mann som omtalte ham som en «beau».

— Det er bare et moteuttrykk, protesterte Richard.

— Det interesserer meg ikke! Det er en fornærmelse for en mann å bli kalt vakker, eller for den saks skyld en «dandy». Jeg ønsker i hvert fall ikke å bli beskrevet på den måten.

Richard hadde ertet ham, men han hadde vært for klok til å bruke betegnelsen selv.

Han var fullstendig klar over at jarlen hadde et farlig temperament, selv om han vanligvis holdt det under kontroll. Og han hadde ikke noe ønske om at det skulle bli utløst av ham.

De kjørte langs Piccadilly mot King’s Theatre som lå i Haymarket.

— Selv om din franske kvinne er så attraktiv som du beskrev henne, sa jarlen, — så bor hun ikke i noen særlig sunne omgivelser.

De passerte nettopp gjennom de støvete gatene rundt teateret. Om vinteren pleide de å være fulle av søle.

— Hun har vært klok nok til ikke å ha skaffet seg en beskytter ennå, svarte Richard raskt. — Selv om hun er klar over at det ikke vil bli mangel på søkere til stillingen.

— Og du tror antagelig at jeg kommer til å være blant dem! spurte jarlen.

— Tanken har slått meg, tilsto Richard.

— Hvorfor har hun avslått deg?

Richard ristet på hodet.

— Tror du virkelig at jeg ville være kvalifisert? Når jeg ikke har råd til å skaffe meg en god hest, så har jeg i hvert fall ikke råd til å holde en attraktiv kvinne.

— Hvorfor er du da så interessert i henne?

— Det som har skjedd, er at hun hadde med seg en introduksjon til meg fra Raymond Chatteris. Husker du Raymond?

— Ja, selvfølgelig gjør jeg det.

— Han var i vanskeligheter på grunn av en gift kvinne. Det var spørsmål om «pistoler ved morgengry» eller å forlate landet. Så han dro til Paris i april.

— Og møtte din venninne Genevieve.

— Akkurat!

— Han har tydeligvis vært meget generøs med å betale sin gjeld.

Jarlen var en smule spottende i stemmen.

— Jeg tror at det som skjedde, svarte Richard i en alvorlig tone, — var at han virkelig ønsket henne en god start, og han ville at jeg skulle veilede henne de første månedene i England. Jeg tror ikke hun kommer til å trenge meg senere.

— Du har vekket min nysgjerrighet, sa jarlen. — Fra det ene til det andre, Richard, hva er hennes fulle navn.

— Hun heter kun Genevieve.

Jarlen så forvirret ut, og Richard forklarte;

— Det er hva hun kalte seg i Frankrike, hvor hun etter hva jeg har forstått, hadde en liten rolle på Théâtre des Variétés. Da hun kom til London og oppdaget at alle i Vestris-balletten kalte seg Monsieur ditt og Mademoiselle datt, bestemte hun seg for å gjøre det motsatte og bare kalle seg Genevieve. Du må tilstå at det er originalt.

— Jeg lurer på hvem som sa til henne at det var lurt å gjøre det? spurte jarlen spotsk.

De kjørte videre, og Richard dirigerte jarlen bort til et lite hotell som lå bak King’s Theatre.

— Hun tar vanligvis imot mens hun får håret sitt frisert, forklarte Richard da hestene stoppet. — Jeg håper at vi ikke er for sent ute. Du kommer til å finne henne meget attraktiv en déshabillé.

Jarlen hadde et kynisk drag om munnen, men svarte ikke.