Forside

Barbara Cartland

I kjærlighetens favn

SAGA Egmont




Forfatterens forord

I motsetning til i Skottland, er det i England normalt bare mannlig arvefølge til adelstitler. Det har imidlertid vært unntak.

Den 1. hertug av Marlborough ble, i henhold til et spesielt parlamentsvedtak, etterfulgt av sin datter Henrietta.

Jarl Mountbatten av Burma, som ble myrdet i 1979, ble i følge den samme loven etterfulgt av sin datter, baronesse Brabourne. Hun er derfor nå grevinne Mountbatten av Burma, og når hun en gang dør, vil hennes sønn overta tittelen.

Kapittel 1

1819

Markien av Thame betraktet hestene sine mens de galopperte forbi og snudde seg med et tilfreds smil mot vennen Charlie Caversham.

— To minutter og tyve sekunder! sa han. — Jeg har aldri noensinne eid en hest som har klart denne banen raskere.

— Jeg sa til deg at Red Duster var en vinner første gang jeg så ham, svarte Charlie.

— Jeg er klar over det, repliserte markien, — men det lønner seg aldri å være over-optimistisk når det gjelder hester eller kvinner.

Begge lo.

Markien stakk uret i lommen og gikk avsted for å finne treneren sin og gratulere ham.

Markien hadde hatt en fantastisk fremgang på galoppbanen det siste året. Han visste at det var fordi han hadde sparket den gamle treneren og ansatt en ny mann, hvis entusiasme og idéer hadde gitt stallen hans en nesten sensasjonell fremgang.

De hadde en lang diskusjon om de ulike egenskapene hos hestene de nettopp hadde iakttatt på banen.

Så svingte markien og den velbårne Charles Caversham seg i salen på de to hestene som hadde båret dem til Newmarket Downs, og begynte å ri tilbake i retning av markiens hus.

Det lå i utkanten av den lille byen som var helt og holdent viet til hestesportens brorskap.

Det var prinsregenten som opprinnelig hadde erklært sin forkjærlighet for Newmarket, og eksemplet hans var blitt fulgt av alle de andre heste-eierne, slik som århundrer tidligere da Charles II hadde uttalt det samme. Derfor hadde Newmarket vokst fra en liten landsby til et blomstrende bysamfunn.

Markiens hus, som var blitt oppført av hans far, var en lang, lav bygning av dyprød murstein som ble beundret ikke bare av dem som så den, men markiens gjester fant at det også var det mest komfortable av hans mange hus.

Markien, som foruten å bære et fornemt navn også var uhyre rik, eide hus mange steder i England.

Thame, som var familiens hovedsete, ble regnet for å være et av de fineste og mest storslagne herskapshusene som Robert Adam hadde bygget.

Man måtte simpelthen beundre jaktslottet hans i Leicestershire, som hadde god plass til å romme et selskap på femti gjester, huset hans ved Ascot, som han kun bodde i under veddeløpsuken, og selvsagt London-boligen hans, som lå på Berkeley Square.

Hans nærmeste venn, Charles Caversham, mente at markien følte seg mest hjemme i Newmarket, rett og slett fordi byen var så opptatt av den sporten han satte høyest.

På veggene i det rommet som de to vennene gikk til da de kom inn i huset, hang det bilder av veddeløpshester, malt av store kunstnere, og skinnstolene var holdt i den samme mørke grønnfargen som var hovedfargen i markiens veddeløpsfarger.

— Sett pengene dine på Red Duster, Charlie, sa markien, mens han gikk bort til grogg-bordet hvor drinkene stod.

— Det kommer jeg så avgjort til å gjøre, svarte Charlie. — Likefullt mener jeg at vi bør gjøre det i all stillhet, ellers blir hesten din favoritt som vanlig, og da får vi svært dårlige odds.

— Jeg er enig med deg, svarte markien. — Så jo mindre vi sier om resultatene vi så i morges, jo bedre!

Han skjenket i et glass champagne til vennen, som grep det og løftet det til en skål.

— For Red Duster! Og måtte ditt berømmelige hell aldri svikte!

— Takk for det, Charlie, sa markien.

Han fylte opp vennens glass igjen, men skjenket svært lite i sitt eget. Og selv om Charlie la merke til det, sa han ingenting, for han visste hvor måteholden markien var.

Ytterst atletisk som han var, roste markien seg av å kunne ri, bokse, skyte og fekte bedre enn alle sine venner, og mens en lang dags jakt ofte slet dem ut, lot strabasene bare til å gi ham ny energi som det var umulig ikke å misunne ham.

— Kjører vi tilbake til London i ettermiddag? spurte Charlie.

— Jeg vet ikke, svarte markien. — Jeg har ikke tatt noen bestemmelse ennå.

— Om hva?

— Om jeg skal ta imot en svært besynderlig invitasjon.

— Fra hvem?

— Jeg hadde tenkt å fortelle deg det i går kveld, svarte markien, — men det var umulig med alle middagsgjestene til stede. Kanskje du nå kan gi meg opplysninger om en sak som har undret meg en tid.

— Det låter mystisk.

Men Charles smilte mens han sa det, for han visste at ingenting frydet markien mer enn slikt som var underlig og vanskelig å forstå, eller som ikke straks lot seg putte i sin rette bås.

De to vennene hadde kjempet sammen ved Waterloo, og Charlie visste at selv om markien var aldri så rik, og ble dyrket som en helt av den utsvevende sosieteten som omga prinsregenten, forekom det ofte at han kjedet seg.

Han hadde en altfor energisk, altfor livlig personlighet til å være tilfreds med kongelige middagsselskaper eller talløse vakre kvinner som forfulgte ham nådeløst.

Etter en lang krig, og trass i det faktum at prisene var høye og mange av landets innbyggere led under fattigdom og savn, feiret sosietetsverdenen freden med en eksplosjon av selskaper og ball. Det var soiréer, mottagelser, sammenkomster og fyrverkerier som gjentok seg kveld etter kveld, og som etter fire år uunngåelig var blitt noe ensformige og stereotype.

Riktignok delte markien sine interesser likelig mellom sin sportslige henfallenhet og de overdådige selskapene han holdt i sine boliger, både i London og på landet.

Likevel forekom det ofte Charles at det var noe som manglet, og han tenkte en smule kynisk at det egentlig var krigen og dens farer som hadde gitt vennen en interesse mer spennende enn noe han kunne finne nå i fredstid.

Markien gikk bort til skrivebordet, satte fra seg det nesten urørte champagneglasset og tok opp et brev preget med et hertugelig våpenskjold.

Han så på det et øyheblikk, så spurte han:

— Hva vet du om hertuginnen av Grimstone?

— Ganske mye, tilfeldigvis! svarte Charlie. — Men det forbauser meg at du skulle ha hørt fra henne, hvis det er hun som har sendt deg det brevet.

Med brevet i hånden satte markien seg i en komfortabel lenestol vis á vis vennen, og sa:

— Jeg skal fortelle deg hva som har skjedd, og så vil jeg svært gjerne høre alt du måtte ha å fortelle meg.

— Jeg lytter.

— Sist jeg var her nede, for et par måneders tid siden, begynte markien, — ble jeg forbauset over å høre min bestyrer, som er en heller behersket og lite meddelsom mann, klage i malende vendinger over episoder som har funnet sted langs grensen vår mot hertuginnens eiendom.

— Bevare meg vel! Det hadde jeg ingen anelse om! utbrøt Charlie.

— Hun eier åpenbart en god del land, tyve tusen mål eller mer, nord for Newmarket, sa markien. — Mye av det er, såvidt jeg vet, vilt og udyrket, med noen få, spredte landsbyer.

Charlie nikket som om han allerede var klar over dette, men han sa ingenting, og markien fortsatte:

— Ifølge Jackson har hertuginnens viltvoktere og forstmenn opptrådt aggressivt og unødig strengt overfor mine leilendinger og bønder.

— Hvorfor skulle de ha gjort det?

— Jeg trodde ikke dengang at det Jackson fortalte meg, var av særlig betydning, svarte markien. — Bønder klaget over at kyr eller sauer som forvillet seg, aldri kom til rette igjen. Hunder som våget seg inn i Hennes nådes skoger ble skutt, og det var enda et par mindre klagemål som jeg sa til Jackson at jeg ikke tok høytidelig.

— Fortsett.

— Imidlertid mottok jeg et brev fra Jackson for et par ukers tid siden, skrevet med mye strev — som jeg sa, er han ingen ordets mann — hvor han forteller at det var blitt stor bestyrtelse på en av gårdene. Ikke bare hadde det forsvunnet kyr, men en av gjeterne deres var blitt banket opp, og en jentunge på femten hadde forsvunnet.

Markien holdt inne litt før han fortsatte:

— Jeg innså da at dette så avgjort var en alvorlig sak, og jeg sendte hertuginnen et brev hvor jeg redegjorde for hva jeg hadde hørt, og ba om en forklaring.

— Og nå har du fått svaret hennes, sa Charlie.

— Nettopp! svarte markien, — men det var ikke som jeg hadde ventet.

— Hvorfor ikke?

— Fordi, etter hva jeg hadde hørt, sa markien, — og jeg må innrømme at det ikke var stort, så er hun en aggressiv, vanskelig kvinne, som menn av Jacksons støpning nødig vil uttale seg om.

— Hva sier hun i brevet sitt? ville Charlie vite.

— Hun skriver charmerende, svarte markien. Hun inviterer meg til å tilbringe kvelden hos henne, og sier at det vil være bedre å diskutere situasjonen som har oppstått mellom våre to gods, enn å tillate at våre ansatte kommer i klammeri med hverandre.

Markien stirret ned på brevet mens han fortsatte:

— Det låter greit nok. På den annen side er det ikke i tråd med hva jeg har hørt om henne.

Charlie lo.

— Nå skal jeg fortelle deg hva jeg vet.

— Det er nettopp det jeg ønsker av deg, svarte markien.

— Hertuginnens far, den tredje hertugen, var en venn av min far, sa Charlie. — Han var en storartet mann, svært vakker av utseende, sterk og fryktløs, nærmest en slags helteskikkelse i sin generasjon. Han tilbrakte en stor del av livet på reiser, og det finnes historier om ham som, ifølge min bestefar og far, ble fortalt igjen og igjen over hele verden.

Han lo før han tilføyde:

— Han var en mann av det slaget som de sa stanset en krig på egen hånd, som gikk alene mot tusenvis av morderiske innfødte og utførte andre utholdenhets- og dyktighetsbedrifter som får en til å sammenligne ham med romanskikkelsene til Scott.

Markien var ytterst interessert.

— Fortsett, Charlie. Jeg hadde ingen anelse om alt dette.

— Det var lenge før vår tid, sa Charlie — og Napoleonskrigen fikk oss til å glemme alt som skjedde i forrige århundre.

— Fortell meg mer om hertugen.

— Han hadde det så travelt med sine heroiske bedrifter at kvinner, ifølge min far, spilte liten rolle i hans liv, og han giftet seg ikke før han var like oppunder førti.

— Meget klokt! sa markien tørt, og vennen visste at markien, i en alder av fireogtredve, hadde uttalt gang på gang at han ikke hadde til hensikt å gifte seg hvis han kunne unngå det.

— Det hertugen selvsagt ønsket seg da han fant at han hadde tid til å føre en kvinne til alters, var hva alle menn ønsker seg — en sønn.

Markien så ned på brevet han holdt i hånden, og Charlie visste hva han tenkte.

— Det er nettopp det jeg kommer til nå, sa han. — Hans kone ga ham et barn året etter at de giftet seg, men det ble en datter.

— Mener du å si at hertuginnen av Grimstone er datter av den avdøde hertugen? sa markien. — Men hvordan har det seg at hun bærer hans tittel?

— Det skal jeg fortelle deg, svarte Charlie. — Han hadde utført en eller annen svært spesiell tjeneste for landet — jeg kan ikke i farten huske hva det var — og kongen spurte ham hvordan han kunne belønne ham. Han var allerede hertug, og det fantes ingen høyere rang han kunne oppnå. Hertugens ønske var derfor at om han ikke fikk noen sønn før han døde, skulle kongen, med parlamentets godkjennelse, gi tillatelse til at tittelen ble videreført gjennom den kvinnelige linjen, slik det praktiseres i Skottland.

— Og kongen samtykket?

— Selvfølgelig. Det var en beskjeden belønning for det hertugen hadde gjort. Men på den annen side; det hans majestet ikke visste, var at hertugen allerede hadde fått beskjed av legen om at hans kone aldri kunne få flere barn.

— Det var uheldig, sa markien.

— Svært uheldig for hertugens del, og, som det skulle vise seg, for alle andre.

Måten Charlie uttrykte seg på fikk markien til å se oppmerksomt på ham, og han fortsatte:

— Far sa at innen hertugens eneste barn var blitt voksen, var alle forlengst klar over at hun var underlig av seg, og svært forskjellig fra andre piker på hennes alder.

— På hvilken måte?

— Hun visste at siden hun kom til å bli hertuginne, og ytterst formuende, ville hun opplagt bli enormt ettertraktet på ekteskapsmarkedet. Derfor bestemte hun seg for å etterligne dronning Elizabeth.

Markien så forbauset ut.

— Hva mener du med det?

— Hun oppmuntret frierne sine. Hun satte dem opp mot hverandre, men bestemte seg for at ingen andre enn hun selv noensinne skulle ha kontroll over formuen hennes.

Markien smilte.

— Hun bestemte seg med andre ord for å bli en «jomfru-hertuginne»!

— Ikke akkurat! svarte Charlie. — Beilerne hennes kom ikke bare fra de britiske øyer, men også fra andre land som ikke var under Napoleons hæl. Og skjønt hun utvilsomt godtok noen av dem som elskere, ville hun ikke tillate en eneste av dem å gjøre henne til en anstendig kvinne.

Markien lo.

— Hun høres fornøyelig ut. Jeg kommer ganske sikkert til å takke ja!

— Det kunne ha vært fornøyelig om hun ikke hadde utviklet seg til en tyrann etter hvert som hun ble eldre. Hun er somme tider blitt beskrevet som en sirene eller en Medusa.

— Hvordan er hun nå? ville markien vite.

— Jeg har ikke hørt om henne på noen år, svarte Charlie. — Far pleide å snakke om henne rett og slett fordi han beundret den gamle hertugen. Han sa at makten hadde gått til hodet på henne, og at hun var en helt skrekkinnjagende skapning, en totalt hensynsløs kvinne uten hjerte.

— Sterke ord! sa hertugen spottende.

— Slik min far snakket om henne, fremstod hun for meg som en krysning mellom Lady Macbeth og amasonenes dronning.

Markien lo igjen.

— Etter alt du har fortalt, er det i hvert fall sikkert at jeg vil ta imot hertuginnens invitasjon!

— Jeg tror det ville være et feilgrep.

— Et feilgrep? gjentok markien. — Hvorfor det?

— Fordi, da hennes skjønnhet begynte å blekne for noen år siden, trakk hun seg tilbake fra sosietetsverdenen og tilbrakte all sin tid her nede på Grimstone.

— Det er vel derfor jeg aldri har hørt om henne, sa markien.

— Mens krigen varte hadde vi ikke store chansen til å høre om noen i det hele tatt!

— Sant nok, nikket markien. — Men det du har fortalt, opptar meg likevel sterkt.

— Jeg tenkte meg det, svarte Charlie, — men i det siste har jeg hørt rykter om at det finner sted svært ubehagelige ting på Grimstone. Derfor tror jeg det ville være klokere å holde seg unna og fremlegge klagene dine pr. brev heller enn i egen person.

— Du har allerede lyktes i å gjøre meg enda mer nysgjerrig enn jeg var fra før av, sa markien, — så jeg ser frem til å møte dette uhyret, hvis det er det hun er.

— Jeg prøver å huske alt jeg har hørt om henne, sa Charlie mens han rynket pannen. — Men du vet hvordan det er når du ikke har møtt personen det blir snakket om. Alt går inn det ene øret og ut av det andre.

— Slik er det i hvert fall med alt jeg forteller deg, ertet markien.

— Nei, alvorlig talt, sa Charlie, — såvidt jeg kan huske, blir hun skydd av alle anstendige mennesker her omkring, og hvis jeg ikke tar feil, forteller ryktene om orgier på Grimstone som har sjokkert selv dem som deltok i dem.

— Hvem er det vi kjenner som har vært der? spurte markien.

— Det er mulig jeg tar feil, men jeg har en følelse av at Dagenham har vært blant gjestene hennes.

— Bevare meg vel! Den gamle uthaleren! utbrøt markien.

— Nettopp! Ryktet hans stinker, som du godt vet!

De tenkte begge på en ryggesløs eventyrer som vanket på de simpleste og mest uappetittelige bordellene i London, og særlig de som bød på «eksotiske fornøyelser», av et slag som vakte avsky hos alle anstendige mennesker.

Markien stirret ned på brevet igjen, og Charlie sa:

— Gjør som jeg foreslår, Mervyn, og be kvinnen om en skriftlig forklaring på det som foregår. Ikke ta imot invitasjonen.

— Slik en reddhare er jeg ikke! sa markien. — Alt du har sagt, har tvert imot overbevist meg om at det eneste fornuftige er å sondere terrenget personlig. Og hva mer er, hvis hun virkelig er så ille som du har fremstilt henne, skal jeg ha meg frabedt at hun plager leilendingene mine.

Charlie trakk på skuldrene.

— Så får du selv ta følgene! sa han. — Men hvis du er nødt til å tilbringe en kveld med Dagenham og hans likesinnede, så skyld ikke på meg etterpå!

Markien gikk bort til skrivebordet.

— Jeg skal straks sende en tjener over til Hennes nåde med beskjed om at jeg kommer til henne ved seks-tiden i ettermiddag. Ikke reis tilbake til London, Charlie. Vent på meg her, så skal jeg underholde deg med opplevelsene mine i morgen. Jeg håper bare de blir like dramatiske som du er redd for!

Markien satte seg ned ved skrivebordet mens han snakket, og idet han tok en fjærpenn i hånden, sa han:

— Siden jeg nødig vil at du skal kjede deg i mitt fravær, kan du jo invitere noen venner til middag. Kokken blir doven hvis vi ikke gir ham nok å gjøre.

— Jeg skal holde middagsselskap, vær du trygg, svarte Charlie. — Mens du drikker dårlig bordeaux-vin, for ingen kvinne kan velge ut en god vin, og konverserer Dagenham eller overværer et eller annet perverst skuespill som får magen din til å vrenge seg, så husk at jeg sitter og nyter din beste champagne.

Markien svarte ikke. Han bare undertegnet med en flott krusedull, og etter å ha lest igjennom det han hadde skrevet, ringte han med sølvbjellen som stod på skrivebordet.

Han ga brevet til en tjener som bjellen tilkalte, og ba ham om å sende en stallgutt til Grimstone med det samme.

Mens han snakket, syntes han at han så et noe forbløffet uttrykk i mannens øyne. Men han var ikke sikker.

Så sa han til seg selv at han lot fantasien løpe av med seg, og da døren lukket seg, sa han til Charlie:

— Hvor gammel er forresten hertuginnen nå?

— Hun må begynne å dra litt på årene, svarte Charlie. — Femogførti eller mer, men såvidt jeg skjønner, spiller hun ennå rollen som et «uoppnåelig» bytte. Uansett en kvinnes alder finnes det alltid lykkejegere, bare hun er rik nok.

— Jeg har alltid regnet deg som en sannferdig mann, i det minste overfor meg, sa markien, — men jeg synes hele fortellingen din låter som en røverhistorie. Det som imidlertid forbauser meg, er at ikke bare du, men også Jackson omtaler henne som en drage i menneskeskikkelse!

Charlie lo.

— Det vil sannelig bli litt av et antiklimaks om hun viser seg å være en stillferdig, liten kvinne med grånende hår som har tatt opp strikking. Tross alt kan det neppe være hennes feil at en femten år gammel jentunge har forsvunnet.

— Dårlige herrer skaper dårlige tjenere, sa markien stille, — og det Jackson forteller meg, får meg til å tro at hun er blitt en slags heks som skremmer alle på godset mitt.

— Vel, bare legg ut på oppdagelsesreisen din, sa Charlie, — så kan du være trygg på at jeg skal holde huset intakt til du vender tilbake. I mellomtiden kan jeg kanskje skrive innbydelser til de vennene jeg akter å be hit i kveld?

— Selvfølgelig, nikket markien, — og jeg går ut fra at det bare blir mannlige venner?

— Hvis jeg hadde visst at du kom til å forlate meg på denne måten, svarte Charlie, — hadde jeg kanskje tatt med meg en vakker kypriotisk pike fra London. Jeg kan ikke tro at det er stort å velge mellom her i Newmarket.

— De fleste kvinner jeg har sett her hittil, sa markien tørt, — ville gjøre det godt i en skjønnhetskonkurranse for hester!

Charlie lo.

— Det sies alltid at en blir lik kjæledeggene sine, men for en kvinne må det være en ulykke å ligne en hest!

— Å dømme etter din beskrivelse av hertuginnen, ser hun ut som en slange.

— Eller et hvilket som helst annet uhyre, sa Charlie, — men husk at ifølge rapportene var hun svært vakker som ung.

— Jeg må tørke støv av komplimentene mine, smilte markien, — og alvorlig talt, Charlie, jeg er tilhenger av fredelig sameksistens med naboene mine. Jeg er sikker på at det er et alvorlig feilgrep å legge seg ut med eieren av en tilgrensende eiendom.

— Det er det opplagt, nikket Charlie. — Det var denslags ting min far brukte å si.

Han holdt inne, og så tilføyde han ertende:

— Vet du, Mervyn, jeg begynner å tro at du er blitt gammel før tiden! Jeg kommer til å savne den dristige offiseren som alltid var rede til å krype rundt fiendens forsvarslinjer for å komme overraskende på ham.

— Måten du sier det på, får det til å lyde ytterst dumdristig, bemerket markien, — men hvis du tenker etter, husker du at vi diskuterte hvert trekk, planla hvert skritt, og grunnen til at vi lyktes i å erobre de kanonene, var at vi ikke hadde overlatt noe til tilfeldighetene.

— Du har rett, medga Charles, — men det du nå gjør, er å spasere rett i hendene på fienden. Det er mulig jeg tar feil, men jeg har på følelsen at du vil havne i et vepsebol.

— I så fall skal jeg vite å trekke meg tilbake overfor overlegne odds! lo markien.


Pastor Theophilus Stanton reiste seg fra frokostbordet, lukket forsiktig boken han hadde lest i for ikke å miste stedet, og gikk mot døren.

Idet han nådde den, ropte niesen hans etter ham:

— Onkel Theophilus, du har glemt å åpne brevet ditt!

— Det er sikkert en regning, svarte onkelen, og jeg har hverken tid eller penger til å ta meg av den i øyeblikket.

Han gikk ut av rommet og lukket døren bak seg mens han snakket, og Aspasia så leende bort på tvillingbroren som satt rett overfor henne ved bordet.

— Det er akkurat likt onkel Theophilus. Han unngår alltid ubehageligheter hvis han på noen måte kan.

— Det er meget fornuftig av ham, svarte Jerome Stanton.

Han ble alltid kalt «Jerry» av alle som kjente ham, og han var en ung mann med et ytterst behagelig utseende, høy og bredskuldret, med lyst hår og blå øyne.

Han hadde en bred panne som ikke bare vitnet om intelligens, men som også ga ham et åpent, ærlig og tillitvekkende ansikt som fikk alle han møtte til å like ham.

— Du er like uansvarlig som han er! ertet Aspasia.

Skjønt de var tvillinger, var hun svært ulik sin bror. Hun var liten og slank med et yndig utseende. I motsetning til hans lyse hår var hennes gnistrende sort slik at når en så dem sammen, ville det ha vært vanskelig å gjette at de var søsken.

— Vil du ha mer kaffe? spurte hun.

— Nei takk, svarte broren. — Men det er best du åpner brevet til onkel og får vite hvor ille det er. Jeg håper ikke beløpet er altfor stort.

Søsteren så skarpt på ham.

— Du er vel ikke opprådd for penger igjen, Jerry?

— Selvfølgelig er jeg det! svarte han. — Du har ingen anelse om hvor dyrt det er i Oxford.

— Du visste da du dro dit at du ble nødt til å spare inn på alt du kunne fordi pengene mamma etterlot oss nesten var brukt opp.

— Jeg vet det! Jeg vet det! utbrøt Jerry. — Men det er vanskelig når jeg er sammen med en masse venner som er rikere enn jeg og må ta imot gjestfrihet uten å kunne yde gjengjeld.

Aspasia tidde.

Onkelen som de bodde hos, hadde bare en svært beskjeden prestelønn, og som hun nettopp hadde sagt til broren, var pengene som moren hadde etterlatt dem da hun døde fem år tidligere, i mellomtiden brukt på utdannelsen deres. Nå var det praktisk talt ikke noe igjen i banken.

Siden Jerry kjente situasjonen like godt som hun selv, hadde det ingen hensikt å si mer, og Aspasia strakte ut hånden for å ta brevet.

Til hennes forbauselse så det ikke ut som en regning. Det var skrevet på tykt, hvitt pergamentpapir, så kostbart at Aspasia stirret på det før hun vendte det.

Da ga hun fra seg et lite skrik av bare overraskelse.

— Hva er det? spurte Jerry.

— Dette brevet er fra hertuginnen, sa hun — Se! Det har hennes adelskrone på baksiden!

Bror og søster så megetsigende på hverandre før Aspasia sa med skremt røst, nesten uhørlig:

— Hvorfor skulle hun … skrive til … onkel Theophilus?