Forside

Barbara Cartland

Hjerter på flukt

SAGA Egmont

Hjerter på flukt

Originalens tittel:

The Heart of Triumphant

Oversatt av

Sidsel Andersen

Cover: Courtesy of Barbara Cartland Ebooks Ltd Limited of Camfield Place

ISBN: 9788711764237

Cover image: Shutterstock
Cover design: Grafiskstue.dk

1. e-bok version, 2017

Format: EPUB 2.0

SAGA Egmont www.saga-books.com – a part of Egmont, www.egmont.com

Kapitel 1

1793

Vinduslemmene slo i vinden, og den kalden snoen snek seg under døren til vertshuset, så mannen som satt foran peisen i den lille private salongen skalv av kulde.

Det var ikke uvanlig med storm i Kanalen i januar, og det var lite sannsynlig at det ville bli mulig å krysse den de nærmeste fireogtyve timene.

Sheldon Harcourt visste at han hadde vært heldig som hadde fått tak i så god innkvartering — til og med et privat rom på Hotel d’Angleterre i Calais.

Monsieur Dessin, innehaveren, hadde enorm pågang av gjester. De fleste var engelske i full fart på vei ut av Frankrike tilbake til sitt hjemland.

Nyheten om henrettelsen av den franske kongen, Ludvig XVI, hadde slått ned blant engelskmennene som et lyn.

I London var man først lamslått av nyheten, deretter kom frykten og endelig raseriet.

I Frankrike var turistene, som var begynt å tro at landet hadde slått seg til ro under Konvensjonen, redde for å bli internert.

Det var tydelig, selv for den sløveste turist, at England ville erklære krig mot Frankrike.

Allikevel var Sheldon Harcourt svært lite innstilt på å innse det uunngåelige og, med hans egne ord, «rømme tilbake til den andre siden av Kanalen».

Men hans beste venner i Frankrike hadde fortalt ham at han ikke hadde noe valg.

Massakrene på aristokrater, prester og biskoper og de avskyelige handlingene til les Septembriseurs forrige august, hadde gjort Paris til et livsfarlig oppholdssted.

Noen ganger trodde Sheldon Harcourt at han aldri skulle bli kvitt de vonde minnene om skrikene fra mennesker han hadde kjent og satt pris på, da de var blitt slept bort fra hjemmene sine til fengslene, som raskt ble fylt og like raskt tømt igjen etter hvert som folk ble henrettet til folkets forlystelse.

Men selv om han var aldri så motvillig til å forlate landet han hadde bodd i de siste fem årene, og som han til nå hadde tenkt på som sitt hjem, så han ekstremt engelsk ut der han satt tilbakelent i den store lenestolen og følte varmen fra peisen mot ansiktet sitt.

Man kunne vanskelig tenke seg en vakrere eller mer elegant mann.

Til tross for tre dagers reise langs sølete og dårlige veier, så han ut som om han nettopp hadde kledd seg til et viktig møte.

Klærne satt perfekt, men han var kledd med en viss skjødesløs eleganse som var typisk engelsk.

Mens han stirret inn i peisen, var de blå øynene hans alvorlige. Vanligvis glimtet det ertende i dem, og når han smilte sitt lett kyniske smil, ble de dype furene mellom nesen og munnen tydelige.

Tankene hans ble avbrutt av at døren ble åpnet da Monsieur Dessin kom inn med et brett med en flaske vin og et glass.

— Jeg håper De har det komfortabelt, Milor? spurte han.

I hans øyne var alle engelskmenn adelige, på samme måte som engelskmennene betraktet alle utlendinger som mindreverdige og stort sett undermålere!

— Jeg har det fint, svarte Sheldon Harcourt, — men jeg håper det ikke er lenge til middag.

— Det er det ikke, Milor. Min kone forbereder i dette øyeblikk en rett spesielt for Dem. Men vi må allikevel be om litt tålmodighet fordi hotellet er fullt.

— Det er De vel glad for! bemerket Sheldon Harcourt.

Monsieur Dessin trakk skuldrene opp mot ørene og slo lett ut med hendene på fransk manér.

— Spisesalen er overfylt med reisende som snakker i munnen på hverandre. De klager mye og drikker lite.

— De er i hvert fall bråkete! bemerket Sheldon Harcourt.

Gjennom den åpne døren kunne han høre høye stemmer, buldrende latter og gjentatte rop:

— Kelner! Kelner!

Monsieur Dessin skjenket et glass vin og rakte det på brettet til Sheldon Harcourt.

Han tok en liten slurk, beholdt den i munnen en liten stund før han svelget og nikket på hodet.

— Utmerket!

— Det er den beste, Milor. Noe annet kunne vi ikke tilby Dem.

— Det var klokt av Dem! sa Sheldon Harcourt.

Det kunne anes en advarsel i stemmen hans.

Monsieur Dessin nølte.

— Milor, jeg må få be Dem om en tjeneste. Sheldon Harcourt løftet øyenbrynene.

— En tjeneste? gjentok han.

— Spisesalen er full, og forøvrig er ikke stedet passende, det forstår De sikkert, for en fornem dame.

Han så avventende på engelskmannen før han fortsatte:

— Ville De være så vennlig, Milor, å invitere en fremstående ung dame til å spise middag sammen med Dem. Det finnes ikke et annet sted i hotellet hvor jeg kan plassere henne; det er helt fullt.

— Jeg reserverte dette rommet for mitt private bruk, svarte Sheldon Harcourt.

— Jeg vet det, Milor, men denne kvinnen er ung og vakker, og hvis hun måtte sitte i spisesalen, ville det bli meget ubehagelig for henne, og soveværelset er, naturlig nok, kaldt.

Monsieur Dessin så bønnfallende på Sheldon Harcourt, som ga ham et skarpt blikk før han sa:

— Ung og vakker? Er De sikker på det?

— Mais certainement, Milor! Jeg sverger på at De ikke vil bli skuffet. Madame est belle — très belle!

Som for å understreke ordene sine, kysset Monsieur Dessin fingrene sine og spredte dem ut på den gamle og velkjente måten som uttrykker mer enn ord.

— La gå, da, sa Sheldon Harcourt oppgitt. — Si til den skjønne damen at jeg vil bli beæret hvis hun vil spise middag med meg, og jeg kommer til å kvele deg, gamle skurk, hvis hun er stygg eller kopparret!

— Stol på meg, Milor, sa Monsieur Dessin. — Det var meget snilt av Dem.

Han bukket dypt fra livet, og med et strålende smil forlot han rommet. Sheldon Harcourt ble sittende igjen med inntrykket av at han hadde vært helt sikker på at han skulle få det som han ville.

Til helvete med ham! tenkte engelskmannen angrende. Jeg som ville ha en stille aften helt for meg selv for å tenke gjennom situasjonen.

Han hadde tenkt hele tiden siden han forlot Paris, men han var ikke kommet til noen konklusjon. Mens han nippet til vinen tenkte han at ensomheten kanskje bare ville få ham til å synke dypere ned i depresjonen.

Noen få minutter senere ble døren åpnet, og han snudde seg forventningsfullt for å bli meget forbauset.

Det var ikke en kvinne som sto der, men en liten negergutt, som bar på en silkepute, som nesten var større enn ham selv.

Han var kledd i en lang brokadefrakk som rakk ham til anklene og var festet foran på brystet med gullknapper.

På hodet hadde han en silketurban, og foran på den var det festet en fjærdusk med en gullnål.

Gutten gikk bort til peisen, bukket høflig for Sheldon Harcourt og la puten på stolen på den andre siden av peisen.

Så bukket han igjen og forlot rommet uten å si et ord.

Sheldon Harcourt så på ham og moret seg.

Han var fullt klar over at det var mote blant de aristokratiske damene i Frankrike og England å ha fargete tjenere.

Det var unge gutter, som bar viftene deres, hanskene og håndveskene! De skulle også løpe med beskjeder og stå til tjeneste hele døgnet.

Sheldon Harcourt hadde ofte sett små, mørke hoder som duppet av tretthet, og gutter, ikke stort mer enn babyer, som hadde sovnet og så ble vekket av et dask fra en vifte eller et spark fra en sko.

Han la merke til at denne gutten ikke var så ung som mange av dem han hadde sett.

Da døren hadde lukket seg bak ham, kom han på tanken at han kanskje ikke var en liten gutt, men en dverg.

Han tok en slurk til av vinen akkurat idet døren ble åpnet på nytt.

Denne gangen var det en eldre tjenestepike som kom inn. Hun bar på et teppe kantet med hermelin. Den blondekantede hetten hennes rammet inn et middelaldrende ansikt, som allerede hadde fått mange rynker.

Hun gikk ikke gjennom rommet, holdt bare døren åpen, og i neste øyeblikk viste hennes herskerinne seg.

Sheldon Harcourt tenkte for seg selv at dette var en dramatisk entré. Det eneste som manglet var en trompetfanfare!

Langsomt reiste han seg, og ble samtidig klar over at Monsieur Dessin ikke hadde overdrevet sin lovprisning av henne.

Hun var meget vakker med mørkt hår som var delt med midtskill over den ovale pannen, store øyne med mørke vipper, og en hud som virket blendende hvit mot den sorte kjolen.

Hun måtte bære sorg, men på typisk fransk vis hadde sørgeklærne en eleganse og charme som slett ikke virket deprimerende.

Det raslet i silkekjolen, som var kantet med hvitt rundt halsen, og utringingen var akkurat på grensen til å være uanstendig.

Langsomt, med eleganse og verdighet, kom denne skjønnhetsåpenbaringen mot Sheldon Harcourt for å hilse ham med en nesten kongelig ynde.

Han bukket også på perfekt hoffmanér.

— Monsieur, innehaveren har fortalt meg at De har vært så elskverdig å invitere meg til Deres private værelse. Jeg er dypt takknemlig.

Hun snakket utmerket engelsk, men med en fascinerende aksent. Hun så på ham med et innlatende blikk og smilte vinnende.

— Jeg er glad for å kunne være til tjeneste, madame, eller kanskje jeg skulle si mademoiselle?

— Jeg er grevinne de la Tour, svarte hun. Hun kom med et lite utrop og snudde seg sint mot tjenestepiken, som fremdeles sto i døråpningen.

— Fermez la porte, Francine! utbrøt hun. — Hvis du ikke lukker døren, kan noen høre oss, og det vil gå med meg som med min kjære mann — jeg vil ende på guillotinen! Hvorfor passer du ikke bedre på meg?

— Tilgi meg, madame!

— Gi meg teppet, så kan du gå. Og husk, si ikke et ord om at jeg er her på hotellet.

— Neivel, madame.

Tjenestepiken la hermelinsteppet på armlenet til stolen. Deretter neide hun for sin herskerinne, så for Sheldon Harcourt, og gikk sakte ut av rommet.

— Tjenere er så dumme. De forstår ingenting, sa grevinnen og slo ut med hånden.

Sheldon Harcourt la merke til at hun hadde en ring med diamanter og perler ved siden av den brede gifteringen av gull.

Den sto perfekt til en perlerad hun hadde rundt halsen. Andre smykker bar hun ikke.

— Fortell meg om Dem selv, grevinne, sa han. — Vil De ikke sette Dem?

Hun satte seg i stolen han pekte på, arrangerte kjolen rundt seg og så undersøkende på ham under øyenvippene, som om hun forsøkte å bli enig med seg selv om hun skulle stole på ham eller ikke.

— Jeg er Madame de la Tour, sa hun etter en liten stund. — Ordet ’grevinne’ må ikke bli nevnt mens vi er på fransk jord.

Hun sukket dypt og slo hendene sammen.

— Min elskede mann — jeg så på da han gikk opp trappen til guillotinen! Han hadde ikke gjort noe kriminelt — bortsett fra å være født adelig.

— Jeg er lei for at De har lidd så mye, sa Sheldon Harcourt. — Kan jeg få by Dem et glass vin?

— Tusen takk, men jeg venter gjerne til middagen blir servert, svarte grevinnen.

— De fortalte om Deres mann.

— Vi bodde utenfor Paris i Nogent-sur-Seine. Vi trodde at revolusjonen var langt borte og ikke angikk oss.

Grevinnen holdt hendene foran øynene.

— Ikke … før for … en måned siden … og da …

Hun så ut til å være altfor rystet av sine følelser til å kunne si noe mer.

— Jeg forstår, sa Sheldon Harcourt. — Jeg har også mistet mange venner.

— Kommer De fra Paris, monsieur?

— Ja, Paris, svarte han, — og jeg trodde tilstanden hadde bedret seg noe helt til den idioten Barère forlangte kongens liv som et ufravikelig krav «for folkets sikkerhet».

— Den stakkars kongen! mumlet grevinnen, — hjertet mitt blør for dronningen og familien hennes.

Hun stoppet opp litt, men fortsatte så:

— Og fordi kongen er blitt henrettet, må De reise tilbake til England?

— Jeg måtte i hvert fall komme meg bort fra Paris, svarte Sheldon Harcourt. — Jeg er overbevist, som alle engelskmenn i Frankrike, om at England vil erklære krig mot dette landet.

— Men for Dem er det å komme hjem, sa grevinnen lavt: — For meg er det … å ta skrittet … ut i det ukjente.

— Har De venner i England?

— Det må være noen émigrés jeg kjenner, men jeg vet ikke hvor de er eller hvordan jeg skal finne dem.

Sheldon Harcourt var forbauset.

— Legger De virkelig ut på en slik reise helt på egen hånd?

Grevinnen smilte.

— Jeg har Francine, som har passet på meg siden jeg var barn; og Bobo, min personlige tjener, er meget sterkere enn han ser ut til å være.

— Jeg tenkte nok at han ikke var så ung som det kunne se ut til, bemerket Sheldon Harcourt.

— De er meget observant, monsieur! Det er sant. Bobo er faktisk femogtyve år, og han er meget sterk. Hvis noen skulle angripe meg, sverger jeg på at han ville drepe dem!

— Jeg er sikker på at noe slikt ikke vil hende Dem i England, forsikret Sheldon Harcourt.

— Det er derfor jeg så gjerne vil komme dit, for å føle meg trygg, fordi jeg vet at det vakre landet Deres ønsker meg velkommen med en varme som ikke lenger eksisterer i Frankrike.

Sheldon Harcourt håpet at hun ikke ville bli skuffet.

Han visste at London var oversvømmet av flyktninger, og at den opprinnelige gjestfriheten ble tøyet i lengste laget.

Dessuten hadde han hørt fra engelskmenn som kom til Paris at emigrantene som hadde flyktet fra Frankrike ved første tegn på det som skulle komme i 1789, kalte seg selv for ’Les Purs’ — de rene.

De betraktet dem som kommer senere nesten som forrædere, fordi de hadde blitt i Frankrike så lenge.

Men han tenkte at grevinnen i det minste ikke så ut til å være fattig, og for folk med penger og for en så vakker kvinne, kunne London fremdeles være deilig, selv om man i utgangspunktet var uten venner.

Monsieur Dessin, fulgt av to tjenestepiker og en kelner som bar en vinflaske, kom inn med den første retten i et overdådig måltid, som var vel tilberedt og bød på store variasjoner.

Hotel d’Angleterre var berømt, og det han hadde hørt om den utmerkede og dyre maten, var ikke overdrevet, tenkte Sheldon Harcourt.

Le spécialité de la maison av nyfangede krabber var vidunderlig, champagnen utsøkt.

Støyen fra spisesalen kunne høres da døren ble åpnet, og Sheldon Harcourt ble stadig minnet om at han var heldig som hadde fått et værelse for seg selv.

Mens de spiste virket det som om stormen utenfor ble enda sterkere, og av og til slo et vindkast ned i pipen og fikk selv det ærverdige hotellet til å ryste i sine grunnvoller.

— Det ser ut til at vi blir nødt til å bli her en stund, sa Sheldon Harcourt.

— Det håper jeg virkelig ikke, svarte grevinnen.

Så la hun fort til:

— Jeg mente ikke å være uhøflig, monsieur. De har vært meget vennlig, men De forstår sikkert at jeg lengter etter å komme i sikkerhet.

— Det forstår jeg, sa Sheldon Harcourt med sin dype stemme. — Men jeg tror De er helt trygg i Calais. Revolusjonen har ikke nådd utenfor de store franske byene, og de verste forbrytelsene er blitt begått i Paris.

— Den nådde Nogent-sur-Seine, sa grevinnen med noe som lignet et hulk.

De var ferdige med middagen og satt med kaffen foran seg. Sheldon Harcourt hadde også et glass med utsøkt cocnac ved siden av sin kaffekopp.

Grevinnen rakte hånden ut mot ham.

— Vil De være vennlig mot meg i England, mon sieur? spurte hun. — De er så ærverdig og slik en viktig person at med Deres hjelp og beskyttelse ville jeg følt meg helt trygg.

Et glimt av humor dukket opp i Sheldon Harcourts blå øyne.

Han var fullstendig klar over at grevinnen hadde forsøkt å flørte med ham under hele middagen.

Han hadde spilt sin rolle i ordduellene, og utvekslingen av blikk med en naturlighet som skyldtes lang erfaring med møter med vakre kvinner.

Han hadde halvveis ventet at grevinnen ville be ham om hjelp, men det var kommet raskere enn han hadde regnet med.

Han tok hånden hennes slik det var ventet av ham og kysset den.

— De må fortelle meg litt mer om Dem selv, sa han.

I et kort øyeblikk trykket hun hånden hans lett, så trakk hun den bort som en sommerfugl som hvirvlet ut i solskinnet.

— Hva er det De ønsker å vite, spurte hun.— Min mann var rik, men jeg er ikke sikker på hvor mye jeg kan … få ut fra hans … eiendom.

— Har De penger i England?

— Det er jeg ikke… sikker på. Når jeg kommer til London må jeg kontakte advokat for … å gjøre undersøkelser. I mellomtiden har jeg nok til å kunne leve … behagelig.

Et øyeblikk berørte hun perleraden hun hadde rundt halsen med fingrene, og diamantene i ringene glimtet i øynene hans.

— Hvis De kunne gi meg et råd, monsieur, om hvilket hotell jeg bør ta inn på når jeg kommer til London, så ville jeg få tid på meg til å finne et hus, selvfølgelig i et respektabelt strøk.

Hun sukket lett.

— Hvis jeg bare kunne bo hos… noen til jeg fikk anledning til å se meg … omkring.

Sheldon Harcourts munn dro seg opp i et lite smil.

— Jeg beklager at jeg ikke har mulighet til å invitere Dem til min familieresidens, sa han. — Men jeg skal gjøre mitt beste for å hjelpe til med å finne et passende sted hvor De kan hvile til De finner et hus som passer Dem.

— Vet De hvordan det er, monsieur, sa hun med skjelvende stemme, — å være helt alene i verden … ikke å ha noen som bryr seg om en … ingen å være glad i?

— Jeg er oppriktig lei meg.

— De er meget vennlig. Hvis jeg hadde vært litt eldre, litt mer erfaren, så ville det kanskje ha vært lettere, men min mann ordnet alt for meg — alt!

— Og nå er De alene. Det er en meget trist historie.

— Jeg forsøker å være tapper — slik som han var tapper da han gikk opp trappen til guillotinen og sa med rungende stemme:

«La Gud ta min sjel, og djevelen kan beholde deres!»

Som om minnet om disse ordene ble for mye for henne, gjemte grevinnen ansiktet i hendene.

— Litt cocnac, foreslo Sheldon Harcourt og skjenket litt fra karaffelen opp i et glass.

Grevinnen ristet på hodet mens han sa:

— Jeg er sikker på at De har vært meget tapper helt til nå. Men det ville være dumt av Dem å gi opp, til tross for de triste minnene. Fatt mot!

— Mot er det jeg vil trenge … i fremtiden, sa grevinnen mykt.

Hun tok hendene bort fra ansiktet og sa:

— Engelskmennene er så modige. De har en egen styrke i blodet!

— Det var meget pent sagt, madame!

— Overrasker det Dem?

Nå var det flørtende glimtet tilbake i de mørke øynene, og idet hun løftet glasset sitt, sa hun:

— De er en meget vennlig og tiltrekkende gentilhomme!

Sheldon Harcourt bøyde hodet, men han gjengjeldte ikke grevinnens skål. I stedet lente han seg tilbake i stolen, strakte seg velbehagelig, og så på henne.

Hun var virkelig svært vakker. Selv ved nærmere granskning var huden hennes perfekt, og trekkene var delikate og aristokratiske.

En liten rett nese mellom to store, uttrykksfulle øyne, smale kinn og en perfekt perlerad som glitret mellom røde lepper, var alt et bilde på skjønnhet som ble understreket av hennes ynde.

Som om hun forsto at hun ble gransket, rødmet grevinnen svakt.

— De ser ut som om … hvordan sier dere det i England? Som om De «tar mål av meg», sa hun.

— Deres engelsk er bemerkelsesverdig! utbrøt Sheldon Harcourt. Hvordan har De lært å snakke så flytende?

— Det lett å forklare … min mor var engelsk!

— Det er forklaringen, men De ser meget fransk ut.

— Jeg ligner min far, og jeg har alltid bodd i Frankrike, men jeg har lengtet … ja, jeg har alltid lengtet etter å besøke min mors hjemland — landet hun omtalte med sterke følelser.

— Da har De altså slektninger i England!

Grevinnen slo ut med hendene.

— Det er mulig … Jeg vet ikke.

Hun så ned da hun sa:

— Min mor flyktet med min far. Det var en mésalliance for en sønn i en aristokratisk familie. Det var meningen at hans ekteskap skulle bli arrangert av familien, på samme måte som alle ekteskap i Frankrike, men han var en opprører!

Hun smilte, og det glitret i øynene hennes da hun sa:

— Så da forstår De, monsieur, hvorfor jeg er her.

— Det gjør jeg, og jeg må si at jeg er meget glad for det.

— Jeg mente, er til … ikke nettopp i dette spesielle rommet i dette øyeblikk, sa grevinnen og satte trutmunn.

— Jeg forstår godt hva De mente, sa Sheldon Harcourt, — men jeg snakket ut fra egeninteresse. Jeg er glad for at stormen og til og med revolusjonen har brakt oss sammen!

— De er meget vennlig og meget … smigrende.

De mørke øyenvippene tegnet seg skarpt mot de bleke kinnene, da hun reiste seg fra bordet og gikk mot peisen.

Der hun sto og holdt hendene inn mot ilden, ga flammene det mørke håret et nesten blålig skjær, og det så ut som om små stjerner glitret i øynene hennes.

Sheldon Harcourt reiste seg og gikk bort til henne.

— Jeg må gå til sengs nå, sa grevinnen. — Det har vært en lang dag, og jeg er utslitt.

— La oss håpe at vinden løyer, slik at vi kan gjøre overfarten i morgen.

— Og hvis vi gjør det, vil jeg se Dem igjen?

— Det håper jeg.

— Jeg vil gjerne treffe Dem. Kan De ikke forstå at jeg svært gjerne vil treffe Dem igjen?

Hun så opp på ham, og øynene hans smalnet.

Uten et ord la han armen rundt henne og dro henne inn til seg.

Hun gjorde ikke motstand. Hodet bøyde seg naturlig bakover da munnen hans kom mot hennes.

Leppene hennes var myke, og han følte at det gikk en skjelving gjennom henne.

Kysset hans ble mer krevende, mer pågående, og armen hans klemte hardere rundt henne til hun fikk vanskelig for å puste.

Akkurat idet hun skulle til å strekke frem hendene for å kjempe imot ham, løftet han hodet og sa i en helt ny tone:

— Kanskje De nå forteller meg sannheten?

— Sannheten?

Hun så på ham med vidåpne, mørke øyne.

— Sannheten! gjentok han.

— De er ikke grevinne de la Tour!

— H-hvordan … vet De … det?

— Jeg har truffet grevinnen, og hun var en middel — aldrende og lite pen kvinne.

— Det var … synd!

— Meget! Og det er noe annet jeg vil be Dem forklare.

— Hva er det?

— Hvorfor De bærer giftering? Jeg er sikker på at De ikke er gift. Det er tydelig at De ikke engang er blitt kysset før.

Kvinnen i armene hans gjorde en brå bevegelse og fridde seg fra grepet hans.

— Å! utbrøt hun. — Hva var det jeg gjorde galt?

— Ikke galt, rettet Sheldon Harcourt. — Skal vi si at De er en smule uerfaren.

— Kan det virkelig merkes?

— Kanskje ikke.

Hun trampet med foten.

— Hvordan kunne De da finne det ut? Av alle menn måtte det dessverre være Dem som var i dette rommet i kveld!

Hun stoppet opp, men etter litt ettertanke, la hun til:

— Og De har også møtt grevinne de la Tour … før hun døde i guillotinen.

Sheldon Harcourt smilte fordi hun hørtes så opphisset, nesten som en kattunge som ble ertet.

— Kanskje De setter Dem igjen og forteller meg hva det hele dreier seg om?

Han syntes hun nølte. Men som om hun bestemte seg til å stole på ham, satte hun seg i stolen og dro teppet over knærne.

— Hva … vil De vite? spurte hun med tynn stemme.

— Sannheten! De har gjort meg svært nysgjerrig.

— Hvis jeg forteller sannheten, monsieur, vil De da hjelpe meg?